Ledestjerne Elle Márgget Nystad om Fosen-aksjonen, fornorsking og samehets

[D2 kårer Årets ledestjerne 2023– stem på din favoritt på denne siden.]

– Hjemme i Karasjok bodde jeg jo i en boble.

Elle Márgget Nystad (24) er en av frontfigurene under Fosen-aksjonene i Oslo. Hun er også valgt ut blant årets ledestjerner i D2.

Nå sitter hun i gákti, samekofte, på en kafé midt i Storgata i Tromsø og snakker om oppveksten, som hun beskriver nærmest som et slags samisk paradis.

– I Karasjok var det samiske i sentrum. Morsmålet mitt er samisk. Majoriteten snakker samisk. Det var ikke før jeg flyttet fra Karasjok at jeg innså at det ikke er alle som har det så godt og trygt.

Det var da hun kom til Tromsø i 2020 at hun selv også opplevde å bli utsatt for hets og trakassering.

– Det kan bli ganske mørkt noen ganger.

Hun kikker opp.

– Så jeg begynte å tenke: «Herregud, vi må jo gjøre noe, for det skal ikke være sånn.»

Som same må du engasjere deg i det samiske – fordi det handler om din egen identitets eksistens. Ditt eget folks eksistens

Elle Márgget Nystad

Eksistens

Kanskje er det en nordnorsk likefremhet: Hun er både vennlig og snakkesalig, men et temperament pipler fort frem når hun beveger seg inn på det hun opplever som urettferdig. For eksempel norske myndigheters behandling av samene:

– Ren ondskap.

– Fordi?

– Fordi myndighetene hele tiden jobber med å avvikle kulturen vår, og språket vårt. Jeg vil påstå at fornorskingen fortsatt pågår, men bare på en sluere og mer usynlig måte. Ta for eksempel skoleverket. Hvorfor undervises det ikke i samisk historie ved alle norske skoler? I Norge er det laget et system som har gjort at alt skal feile. Det er en sånn svikt, i veldig mange ledd. Sånn som tilstanden er nå, føles det som om vi faktisk må gjøre alt på egen hånd.

«Majoritetsbefolkningen», sier hun konsekvent om den delen av Norges befolkning som ikke tilhører en minoritet.

– Jeg føler jo at majoritetsbefolkningen har et valg – om hva slags saker de har lyst til å engasjere seg i. Som å hjelpe barn i krig eller flyktninger. Men som same har du ikke egentlig et valg. Som same må du engasjere deg i det samiske – fordi det handler om din egen identitets eksistens. Ditt eget folks eksistens.

Jeg ble ganske sjokkert over å finne ut at samer faktisk ble brukt som slaver på 1600-tallet, i gruvedriften i Nasafjellet, på svensk side av Sápmi

Elle Márgget Nystad

Runebommen

Som leder av Norske Samers Riksforbunds ungdomsutvalg (NSR-N) er Elle Nystad den av Fosen-aksjonistene som har holdt kontakt med myndighetene. Sammen med musiker og medaktivist Ella Marie Hætta Isaksen har Nystad også hatt ansvaret med å uttale seg til mediene.

Men hun startet med en Youtube-kanal, det var like etter at hun hadde flyttet til Tromsø i 2020. Da hadde hun først bodd ett år i Oslo, jobbet i Samisk barnehage på Tøyen, før hun flyttet nordover igjen for å gi seg i kast med jusstudiet.

– Jeg fikk jo det inntrykket i Oslo, at det ikke var så stort samisk miljø der. Samtidig hadde jeg jo mange samiske venninner. Men de hadde ikke fått samisk undervisning, de hadde ikke fått høre språket hver dag, så da tenkte jeg: «Hvordan kan jeg bidra? Samisk er jo morsmålet mitt, jeg har den kunnskapen.» Så da startet jeg en samisk Youtube-kanal, som ungdom kan se på for å lære seg språket, og høre språket, hver dag.

Hun smiler så vidt.

– Det ble veldig godt tatt imot. Det var sånn «yes, vi har ventet på dette her».

– Hva besto innholdet av?

– Det var litt sånne blogs, hvor jeg snakket samisk. Jeg prøvde meg også på noen språkkurs, helt sånn basics. I en periode laget jeg også det jeg kaller samiske formidlingshistorier. Det var litt sånn: «Dette visste du kanskje ikke om samisk historie.»

– Oppdaget du noe nytt du selv ble overrasket over?

– Ja. Jeg ble for eksempel ganske sjokkert over å finne ut at samer faktisk ble brukt som slaver på 1600-tallet, i gruvedriften i Nasafjellet, på svensk side av Sápmi. De fraktet mineraler og stein, med rein.

Drept

Samisk historie er også historien om kolonisering, tvangskristning og brutale metoder. Nystad forteller om da hun leste om samiske Anders Paulsen, Poala-Ánde, og runebommen (en samisk tromme) hans. Paulsen var noaide, sjaman, og ble tiltalt i en av de store trolldomsprosessene på tampen av 1600-tallet, for å ha brukt runebommen til å utføre trolldomskunst.

– Mens kristningen av samene foregikk, ble jo runebommer konfiskert og brent. Men han Anders Paulsen var litt lur, da. Han tegnet noen kristne symboler på runebommen sin, og tenkte at han da kanskje fikk beholde den. Da han ble fengslet mens runebommen ble undersøkt, fikk han først beskjed om at alt var greit, at han skulle slippes fri. Men natten han skulle frigjøres, kom det noen og drepte ham med en øks.

Hun stopper litt.

– Jeg ble ganske opprørt da jeg leste om det. Foreldrene mine er kristne. Hvordan kan mamma og pappa fortsette å være kristne når de jo vet om alt misjonærene gjorde mot samene? Jeg måtte ha en samtale med dem.

– Fikk du en god forklaring?

– Jeg var for det første ganske sint da jeg snakket med dem, og jeg husker at mamma sa: «Du får ikke noe ut av dette her, å være så sint.» Så forklarte hun meg at den samiske troen aldri blir glemt når hun drar inn kirkedøren, men at det for henne er viktig å holde kristendommen og den samiske troen separat. Den samiske troen har for henne tilhørighet i naturen, den bæres med stolthet og respekt når hun er ute.

Hun kikker opp.

– Egentlig var det ganske fint, det at jeg vet at de ikke helt kommer til å glemme den delen av samisk historie.

Selv vil hun ikke kalle seg kristen, sier hun.

– Jeg er jo oppvokst med kristendommen, så jeg har jo en type tilnærming til det. Men hvis jeg skulle valgt en religion, ville det vært den samiske troen.

Hun legger til, som for å forvisse seg om at vi vet hva dette dreier seg om:

– Vi tror jo på naturen som vår gud, at solen er vår far og jorden er vår mor.

Hun kikker opp igjen.

– Det gir mer mening for meg.

Kaffebesøk

I barndommen var det samiske det naturligste i verden for henne, men Nystad forteller også historier hun senere ble mer bevisst på: om fornorskingspolitikk, om tvangsflytting – og om foreldregenerasjonens engasjement.

Moren hennes er redaktør i Nourttanaste, som regnes som det eldste samiske magasinet. Faren hennes, for tiden varaordfører i Karasjok kommune, var tidlig engasjert i den såkalte Repparfjorden-saken i Kvalsund i Finnmark. Striden har stått om en planlagt kobbergruve. Aksjonistene har protestert mot sjødeponi og gruvedriftsavfall i en sårbar fjord.

– I oppveksten var jeg ofte med pappa da han var i Repparfjorden og holdt sine appeller. Jeg var også på sykehus i en periode, etter å ha brukket kragebenet i en fotballkamp, og da pleide vi alltid å stoppe underveis, i Repparfjorden, for å snakke med lokalbefolkningen og de som engasjerte seg der. Jeg ble jo ganske inspirert av pappa. Bare det å være med på kaffebesøk hos en av de lokale og høre hva han mente om disse sakene, hvorfor dette var feil og …

Hun tenker seg om.

– Jeg har jo i det hele tatt lært mye av pappa om hvor viktig det er å ta vare på naturen. Å leve av naturen, men med naturen. Det er jo grunnleggende regler vi alle lærer som barn i den samiske kulturen – det å alltid forlate naturen slik du fant den, aldri legge igjen noe søppel. Og når du sanker, om det er trær eller bær eller mose, så må du alltid gå fra det på en måte som gjør at det er rom for å gro igjen, og helst plukke sånn at det ser ut som om du ikke har tatt noe. Ja, sånne ting. Som er ganske fint. Og den tilknytningen, og den forståelsen, har jeg i bakhodet hele tiden.

Hun snakker videre om Alta-aksjonen, om andre kampsaker.

– Min foreldregenerasjon har jo banet vei, og har vist at det nytter å engasjere seg. De har også veiledet og rådet oss, slik at også vi tør, sier hun.

– Egentlig tror jeg bare de har ventet på at vår generasjon skulle komme på banen.

Fraktet bort

23. februar i år, 500 dager etter Høyesteretts dom i den såkalte Fosen-saken, var Nystad en av 19 unge samer og naturvernere som tok seg inn i Olje- og energidepartementet – for å protestere mot regjeringens manglende respons på høyesterettsdommen fra 2021.

Selve konflikten hadde da pågått siden 2010, fra da det ble gitt konsesjon til utbygging av to vindkraftverk midt i samenes vinterbeiteområde i Fosen reinbeitedistrikt i Trøndelag.

Saken endte i rettssystemet, og i høyesterettsdommen ble det slått fast: Reindriftssamenes rettigheter var brutt – med bakgrunn i artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

– Disse vindturbinene hindrer reindriften i så stor grad at samene i Fosen ikke kan drive med reindrift lenger. FN-konvensjonen handler jo om nettopp dette – at man ikke skal hindre urfolk eller andre minoriteter i å utøve sin kultur, sier Nystad.

Demonstrasjonene fikk umiddelbart stor oppmerksomhet. Greta Thunberg, den svenske klimaaktivisten, sluttet seg på et tidspunkt til aksjonistene i Oslo. Og det som hadde begynt med en liten gruppe aktivister samlet i foajeen i Olje- og energidepartementet, økte i omfang for hver dag som gikk.

– Først stengte vi ett departement, og så flere departementer. Til sammen tror jeg det ble ti departementer.

Nystad smiler, litt stolt, får man anta: Gjennom hele uken nektet demonstrantene å møte representanter for regjeringen med mindre det kom en offentlig unnskyldning – og en anerkjennelse av at det som pågikk i Fosen, var et menneskerettighetsbrudd. Bildene gikk samtidig verden rundt: unge mennesker i samekofter, båret ut av uniformerte betjenter. Til slutt kom statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) på banen ved å si ja til et møte med aksjonistene.

– Det møtet var … litt spesielt, sier hun.

– Spesielt?

– Eller, jeg vet ikke egentlig helt hvordan jeg skal beskrive det. Hele rammen, og hele situasjonen, var veldig … merkelig. Vi var jo de første Støre møtte da han kom tilbake til Oslo. Og det var inne i Trefoldighetskirken … Og vi spiste vafler.

Hun ler litt.

Vindmøller

Jonas Gahr Støre hadde, mens demonstrasjonene pågikk i regjeringskvartalet, besøkt Svalbard for å se på nettopp vindkraft som en mulig erstatning for kullgruvedrift. Olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) hadde samtidig kjørt i skytteltrafikk mellom debattstudioer og nyhetssendinger, og i flere dager nektet å bruke ordet «menneskerettighetsbrudd». Betingelsen for møtet i Trefoldighetskirken, aksjonistenes samlingsplass, var at regjeringen skulle komme med en innrømmelse og en unnskyldning.

– Jeg husker at Støre hadde med seg to mennesker som liksom satt og noterte. Da vi under møtet også snakket til Støre om energiloven, virket det ikke som om han helt hadde fått med seg hva også dette innebar. I energiloven står det jo svart på hvitt at man ikke har lov til å drive vindmøller uten gyldig konsesjon. Og når Høyesterett har dømt konsesjonen til å være ugyldig? Ja, så har de jo da ikke lov til å drifte det videre, da.

Hun stanser litt igjen, fortsetter:

– Støre ble helt stille da vi fortalte ham dette. Han sank liksom litt ned i stolen, og så ble han sånn: Okay? Da skjønte vi jo at her er det noe han rett og slett ikke er klar over.

Kamplyst

Etter møtet, da Elle Nystad og Jonas Gahr Støre sammen skulle gå ut til den ventende pressen, diskuterte de seg imellom hvilken rekkefølge de skulle gå ut i.

– Støre spurte om vi skulle gå sammen, eller om han skulle være først, eller om jeg skulle gå først. Da sa jeg: «Nei, vi går ut sammen, men kan jeg snakke først?» Da nølte Støre litt, han ble litt sånn: Okay, da. Og rett før vi skulle gå ut, tok han også tak i meg og sa: «Ikke nevn det der med energiloven, jeg har ikke noe svar på det. Please ikke si det.» Han ba meg virkelig om ikke å si noe.

Utenfor flokket pressen seg likevel først rundt Støre. Det var da Nystad tok et steg frem og sa: «Jeg snakker først.»

– Hvordan kjentes det?

– Nei, det kjentes greit. Trygt. Jeg hadde jo hele flokken min bak meg.

Unnskyldningen og innrømmelsen kom.

Men vindmøllene? De står fortsatt i Fosen.

– Lite har skjedd, konstaterer Nystad.

– Saken er nå overført til megling, men det er ikke lenger konsultasjoner mellom regjeringen og Sametinget og Fosen-samene. Det står ganske stille.

Hun smiler kort.

– Men vi har ikke tatt oss noen pause. Kamplysten er der fortsatt, og vi kommer ikke til å gi oss før disse vindmøllene er revet ned og rettighetsbruddet oppheves. Nå prøver vi å tenke på andre måter å påvirke dette på.

Hennes største frykt fremover er at regjeringen prøver seg på en omkamp, sier hun.

– Da vil det lage rom også for andre inngrepssaker, som for eksempel på Melkøya. Jeg frykter at regjeringen da bare vil overkjøre alt. Jeg er også veldig bekymret over at regjeringen ikke følger den dømmende makt. Hva betyr det for demokratiet? Lever vi i en rettsstat, da? Mange tenker at dette er samenes sak, at det er en urbefolkningsrettighetssak.

Hun svarer selv:

– Ja, det er jo det. Men det er også en menneskerettighetssak. Og det gjelder jo … ja, alle.

«Samedamer»

Hun skal til Nuuk på Grønland dagen etter intervjuet, forteller om flere turer i løpet av høsten. Foruten noen fotturer i fjellet går det meste av fritiden til å være engasjert «i det samiske», sier hun.

Gjennom hele fjoråret var hun også involvert i et prosjekt kalt RomsaDál i regi av Tromsø idrettslag, som tok sikte på å forebygge samehets i idrett. Midtveis i prosjektet ble hun utsatt for trakassering selv, på vei gjennom byen etter en festivalavslutning i fjor sommer, gående gjennom Storgata midt i Tromsø.

– I Oslo ble jeg jo vant med å bli møtt med litt banale spørsmål. Men folk visste bare ikke så mye. Det var først da jeg flyttet til Tromsø at jeg ble møtt med hets, sier hun.

Sammen med noen venner kom hun gående forbi et utested kalt Gründer.

– Det er i dette området, sier hun og ser ut mot gaten utenfor kafeen vi befinner oss i.

Samekoften var på.

– Da vi kom gående, begynte to gutter å gå etter oss mens de ropte «samedamer, samedamer, løft opp koften og vis oss rumpa». De var skikkelig ekle og prøvde å nå frem til oss mens de ropte, det var jo seksuell trakassering i tillegg. Da vi kom til rødt lys, bestemte han ene seg for å ta tak i venninnen min, han forsøkte å snu henne, ja, han var ikke redd for å ta på henne. Heldigvis kom det to som gikk foran oss og grep inn, og sa at dette ikke var greit, og fikk dem bort.

Hun tar en pause.

– Det som jo var merkelig, var at dette skjedde ved et utested hvor det var masse folk som sto stille utenfor og så på. Det var ganske skuffende, ettersom det var så lytt, og de jo hørte hva som ble ropt, og så hva som ble gjort.

Skammen

Etterpå skrev hun om opplevelsen i sosiale medier, spurte sine følgere om noen hadde opplevd samehets i Tromsø sentrum.

– Jeg fikk så mange henvendelser at jeg bestemte meg for å gjøre et stunt ut av det og skrive ned disse hendelsene – i Storgata.

Skjellsord og beskrivelser ble tegnet med kritt rett på asfalten gjennom Tromsøs hovedgate, hun laget også en film av det.

– Disse opplevelsene av samehets hadde jo skjedd i perioden 2021–2022. Så det var ikke noe som hadde skjedd for lenge siden, heller.

– Var du overrasket over omfanget?

– Ja.

– Var folk her også det?

– Ja, ja, ja. Jeg har jo sett nå i løpet av det siste året at det er blitt litt bedre, men jeg får fortsatt høre om at samer opplever hets.

– Hvorfor tror du er sånn i akkurat Tromsø?

– Jeg husker at Norges institusjon for menneskerettigheter gjorde en landsomfattende undersøkelse av hvor folk opplever mest hets. Der var det sånn: Jo lenger nord, desto mer hets.

Hun tenker litt.

– Tromsø ligger jo også i et sjøsamisk område. Og det var også sjøsamer som ble mest fornorsket. Jeg tror også det kan være en utfordring for mange å se at det er et ganske stort samisk miljø i Tromsø. Og så kan det jo hende at de selv er samiske, at de fortsatt føler på den skammen, av fornorskingen – og at de derfor ikke har lyst til å assosieres med noe av det samiske, eller se eller høre noe samisk, sier hun.

– For det er et ganske stort traume for dem som har opplevd det. Og det er jo noen som ikke takler det, rett og slett. Det er på en måte en forsoning i seg selv. Man kan heller ikke tvinge folk til å akseptere at de er samiske.

Med stolthet

Hun bor i en leilighet midt i Tromsø, sammen med kjæresten og en venninne. Hun skal snart tilbake til lesesalen, før hun igjen skal hjem og pakke til turen til Grønland.

Koften er på, hun har den på så ofte hun kan, sier hun, forteller litt videre om selve plagget, hvordan man kan se at akkurat denne er fra Karasjok, hvordan knappene i beltet kan fortelle om man er gift eller ikke. Hun har flere av dem, to har hun sydd selv, etter å ha lært håndverket av sin mor.

– Hun vever, lager belter og skobånd. Mamma har jo lært meg dette. Det er på en måte hennes legacy til meg, da, denne kunnskapen.

Når det gjelder det å bære koften, er det Beaska Niilas som er forbildet, sier hun.

– Han er parlamentarisk leder for Norske Samers Riksforbund på Sametinget. Han er en inspirasjon for mange. Han er fra Tana, og i Tana var det en ganske stor strid mellom det samiske og det ikke-samiske, så han begynte å gå med kofte hver dag mens han var ung. Han ble slått, og han opplevde mye vondt, men han var fast bestemt på at dette her skulle han gjøre, for han følte seg best med koften på.

Hun reiser seg, vi skal gå. Hun er den eneste i kafeen med samekofte, og det samme gjelder også da vi går videre ut i byen for å fotografere henne.

– Det var jo et hverdagsplagg før i tiden. Men jeg tror også det er skremmende for veldig mange, for da ser jo folk at du er same. Men jeg bruker nå alltid å bære den med stolthet, sier hun.

– Etter aksjonen i Oslo, da jeg jo brukte koften hver eneste dag, var det litt rart å plutselig ikke skulle bruke den mer.

– Hvordan kjentes det?

– Jeg følte at jeg bare ville ta den på igjen.

***

Jonas Gahr Støre er gjennom kommunikasjonsavdelingen ved Statsministerens kontor, blitt forelagt kritikken fra Elle Márgget Nystad, men ønsker ikke å kommentere saken.

Riksmekler Mats Rustad, som siden mai i år hatt oppgaven med å megle mellom partene i Fosen-konflikten, sier til D2 at dialogen mellom partene har vært konstruktiv, men at samtalene også har vært vanskelige fordi «det er store interesser på begge sider».

Da Fosen-aksjonistene igjen samlet seg i Oslo denne uken, på dagen to år etter høyesterettsdommen, sa olje- og energiminister Terje Aasland at det er regjeringens ansvar at saken finner sin løsning, men at rivning av samtlige vindturbiner på Fosen nå, slik demonstrantene krever, ikke er aktuelt.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.