Gina Gylver har vært klimaaktivist siden hun var tolv år gammel. Nå kan hun bli D2s nye ledestjerne.

Gina Gylver (20) ble født med et hull i hjertet. Øverst på brystbenet hennes er et lyst operasjonsarr så vidt synlig.

– De sydde inn en lapp av regnjakkestoff, forteller hun, og lar en finger gli over arret.

– Regnejakkestoff? Som Gore-Tex?

– Kanskje det, jeg vet ikke!

Hun er liksom litt «lappet sammen», hele jenta, kledd i vintage-jeans og joggesko som har tilhørt en venninne. Skoene har store hull på vristen, «gode på sommeren, for det blir jo som sandaler», som hun sier. Den rosa hettejakken er 15 år gammel, arvet av mor og har en ødelagt glidelås som kompenseres med fire sikkerhetsnåler i brystet.

– Til slutt går det jo sport i det, å ikke kjøpe nye ting. Målet er å få denne jakken til å vare i 15 år til!

Hvem bør bli årets ledestjerne 2021? Stem på din favoritt her.

Det urettferdige

Gina Gylver er «faggruppeansvarlig for natur» i Natur og Ungdoms sentralstyre (NU), og engasjementet for klima startet tidlig. Det begynner på den østafrikanske kyst.

Da Gylver var åtte år gammel flyttet hun til Madagaskar med familien, som består av mor, far og tre barn. Hittil hadde hun tilbrakt oppveksten i en leilighet på St. Hanshaugen. Den noe ekstreme forandringen fra Oslos betongjungel, til den frodige øyas faktiske jungel, ble utløst av det Gylver kaller «pappas midtlivskrise». Familien bodde i nærheten av hovedstadens slum, og barna gikk på den lokale skolen.

– Vi var én av de få familiene i gaten som ikke bodde i et hus av bølgeblikk. Å oppleve de enorme forskjellene og urettferdighetene – ikke mot oss, riktignok, men veldig tett på – det sitter igjen, sier Gylver.

Åtteåringen fikk ny forståelse for tidligere vage begreper som «solidaritet» og «fattigdom».

– Urettferdigheten var kjernen for meg. Det startet også klimaengasjementet jeg har i dag, for klimautfordringene er så grunnleggende urettferdige.

Omtrent 90 prosent av plante- og dyrearter på Madagaskar er endemiske, de finnes ingen andre steder. Gylver husker turer i regnskog og jungel, ukjente dyrelyder, nærmest sjokkerende sterke farger og bregner som strakte seg over hodet hennes. Ofte tenkte hun med fryd på sjansen for å oppdage en ukjent art.

– Når du er barn kan det å gå rundt Sognsvann være like spennende som en regnskog! Naturvern er det jeg jobber mest med i NU, biologisk mangfold er så viktig. Vi overlever ikke uten.

Hyllest til mormor

Gylver, som driver som kunstner, møter oss på Norske grafikeres verksted, der hun leier en plass. Utenfor murbygget, en tidligere tekstilfabrikk, sildrer Alnaelva. På veggene henger kniver, spateller og andre redskaper et utrent øye bare kan gjette seg til hvordan brukes.

Gylver viser frem et linoleumssnitt. Med blyant har hun tegnet opp en skisse av en gammel kvinne som går i demonstrasjonstog. Kvinnens knokete hender griper rundt en plakat med ordene «Norsk olje koker kloden».

– Det er mormor. Hun er godt over 80 år, dårlig til bens og kan ikke akkurat gå i demonstrasjonstog. Men hun er flink til å utfordre seg selv, sine egne holdninger og meninger. Det er ment som en hyllest til alle dem som kjemper noen andres kamp.

Her og der er det gjort delikate utskjæringer i skissen, et halvferdig trykk som til slutt skal bli grafikk. Gylver lager tegninger som kan minne om verkene til gatekunstneren Banksy, flere av dem med et angstfylt uttrykk, som stort sett omhandler politikk, oljeboring og klimakrise.

Grafikk er et håndverk, forklarer Gylver. For å bli god må man kjenne til verktøyene og materialene.

– Det tar utrolig lang tid før et trykk er ferdig, og det er så mye som kan gå galt på veien. Hun stopper opp litt, og smiler.

– Så jeg elsker det!

Stort og smått

Det er kanskje ikke så rart Gyvler trenger et fristed i hverdagen, noen timer der hun kan jobbe med hendene og stoppe tankekvernen. Ved siden av stillingen i Natur og Ungdom tjener 20-åringen til livets opphold som kirketjener, foredragsholder og spansklærer. I tillegg bruker hun timevis på å stå på skateboard om kveldene.

– Før jeg fant NU var jeg så stresset for klimaendringene, alt føltes bare uhåndterlig og overveldende. På den måten er engasjementet mitt egoistisk, det hjelper meg veldig å faktisk gjøre noe.

Før NU, altså. Da var Gylver 12 år.

– Man tar det steg for steg, stykker opp arbeidet. Klimaendringene blir plutselig til et lite lovendringsforslag her, en liten dispensasjonssak der. Det er noe konkret å ta tak i.

Men det er ingenting som tyder på at Gylver har berøringsangst for de større sakene. Hun har reist med tog til Paris og Madrid for å være til stede når verdens mektigste forhandler på klimatoppmøter. Hun har demonstrert, ropt og slått i grytelokk, blitt kastet ut av sikkerhetsvakter.

– Det beste med å delta på ting som skolestreik, store demonstrasjoner eller klimatoppmøte, er at det blir helt tydelig hvor mange vi er. Titusenvis av mennesker, ikke sant. Klimakamp er å konstant jobbe i motbakke, så man trenger det.

Barna mot staten

I 2016 er Gylver på NUs sommerleir, som holdes på Knattholmen utenfor Sandefjord. Hun sover i telt, bader og spiser godteri, hvisker og fniser fra soveposen til langt etter leggetid.

Så blir det brått alvor. På et lite loft sitter 15–16 ungdommer med NU-logoen på brystet. De skal stemme over hvorvidt organisasjonen skal saksøke den norske stat.

– Det er helt surrealistisk å tenke på. Men der er vi da, masse barn som bestemmer seg for å ta staten til retten.

NU slår seg sammen med Greenpeace og saksøker Norge med påstand om at «utvinningstillatelser til petroleumsvirksomhet i Barentshavet er i strid med Grunnloven §112», også kalt miljøparagrafen. I denne paragrafen står det blant annet at nordmenn har rett til et miljø som «sikrer helsen», og til en natur «der produksjonsevne og mangfold bevares».

Det blir noen seige kampår. Saksøkerne taper i tingretten, lagmannsretten og til slutt i Høyesterett. Nå er spørsmålet hvorvidt NU ønsker å ta saken videre til Den europeiske menneskerettsdomstolen.

– På den ene siden tenker jeg at NU skal drive klimakamp her, i gatene, rundt om i Norge, og ikke i Strasbourg, i pen skjorte og … det er liksom ikke oss, da. Men jeg tror det er viktig at noen tar miljøsaken videre. Jeg føler jo på et moralsk ansvar.

Rom til å puste

Gylver er godt kjent med sykdom. Hennes to brødre var sjelden friske under oppveksten – den ene av dem ble født med den samme hjertefeilen som henne, en statistisk usannsynlighet.

– Da vi bodde på Madagaskar sa mamma noe jeg alltid kommer til å huske. Hvis hun hadde vokst opp der, ville hun vært mor til tre døde barn. Det er så overveldende å tenke på, urettferdigheten, og hvor heldige vi var.

Men når hun tenker på barndommen, var den først og fremst av trygge og gode øyeblikk.

– Man venner seg til sykdom, å leve med det. Man blir vant til de ekstreme situasjonene, i oppveksten min var det veldig normalisert.

– Hva betyr det?

– At man går inn og ut av det.

Man trenger noen bobler, forklarer Gylver, pusterom uten bekymring. NU er en slik boble. Grafikerverkstedet på Kalbakken er et annet, og ensomme kvelder i skateparken frem til gatelyktene skrus på.

– Heldigvis anser jeg meg selv som en glad person.

– Er det lett for deg å være glad?

Hun tenker litt.

– Det er som med alt annet. Man må bare øve på det.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.