Ulrik Hellum vil ikke.
– Nei, jeg har ikke noe særlig lyst til å lage meg et bilde av hvordan det kommer til å se ut hvis man ikke gjør noe med klimaendringene, sier han.
Hellum sitter blant blankskurte svaberg på spissen av Langøya, like i nærheten av der han bor. Hele livet har han bodd sånn – en sykkeltur fra skjærgården – og hele livet har han hatt et forhold til fjæra her i Fredrikstad, badet med venner, vært i båt, følt friskheten fra havet, spenningen i å ha et snøre i sjøen når en makrellstim svømmer forbi.
Så dette tankeeksperimentet – å se inn i en tenkelig, trist fremtid for friluftsområdene her ute i havgapet – står han helst over.
Jo da, han har hatt noen bilder i hodet av forfjamset fisk blant plast.
– Men jeg vet egentlig ikke om det er verdt å tenke så veldig mye på det. Jeg vil bruke tiden min på å prøve å gjøre noe med det, heller enn å sitte i egne tanker og lure på hvordan det kommer til å bli, sier han.
En måke hyler hysterisk fra himmelen et sted.
– Det har jeg nesten ikke lyst til å finne ut av, egentlig.
Fakta: Ulrik Hellum
Født i 2008.
Skoleelev, aktiv som spesialagent i Miljøagentene, barnas klimaorganisasjon, og nestleder i Barnas Klimapanel.
Hellum ønsker å være et talerør for barn og unges klimaengasjement, og inspirere andre til å engasjere seg med appeller og annen offentlig tilstedeværelse.
Han arbeider for at også barna skal ha en plass rundt forhandlingsbordet når store beslutninger om deres fremtid skal vedtas.
Et møte i Oslo
Et par timer tidligere ringer telefonen hjemme hos familien Hellum på Kråkerøy.
Ulrik Hellum sitter i loftstuen og har oppsummert uken: tre møter, mellom fotball og skole, de siste dagene. To med en referansegruppe for Redd Barna om stortingsvalget til høsten, et med Barnas Klimapanel – et panel bestående av åtte barn, i regi av organisasjonen Miljøagentene, som taler barnas sak i klimakampen og som Hellum er nestleder for.
Han har dessuten forberedt et møte i Oslo, med utviklingsministeren. Det er nemlig noen «detaljer» Hellum gjerne skulle ha fått klarhet i før han reiser til klimatoppmøtet i Glasgow senere i år, og nå er det altså Utenriksdepartementet som ringer morens mobil for å opplyse om eventuell presse under møtet med statsråden.
Men om det gjør Hellum skjelven?
– Næ, møtet blir ikke noe mer eller mindre viktig, sier han.
Det viktige er å få tatt denne praten.
– Og ikke alt annet som skjer rundt.
Vår feil. – Det er jo vår feil at de landene som er fattigst, og rammet av naturkatastrofer, kommer til å bli rammet enda mer. Det er viktig at man bruker mye tid på å finne løsninger på det. I tillegg til økonomisk bistand er det viktig å kutte egne utslipp, så situasjonen skal bli minst mulig forverret, sier Ulrik Hellum.
«Det er jo min fremtid»
Ulrik Hellum var ni år da læreren viste klassen en episode av NRK-serien «Newton», i naturfagstimen.
«Plast er i ferd med å bli det ekte sjømonsteret», sa noen på skjermen foran dem: «I 2050 kan vi ha et hav som inneholder mer plast enn fisk, mener forskerne», og det var dette – ideen om et hav av plast – som traff Hellum hardest der han satt.
– Bare det å se at dyr har plast i magen på grunn av oss, det føltes veldig feil, og det var det som gjorde mest inntrykk.
Da filmen var ferdig, timen forbi, virket det som om alt de nettopp hadde sett, ikke helt hadde satt seg hos de andre elevene.
– Men jeg tenkte liksom mer på det i ettertid, sier han.
– Jeg tenkte at jeg ville gjøre noe med det, fordi det er jo min fremtid, ikke sant, og hvis ikke noen andre sier ifra om det, hvorfor kan ikke jeg bare gjøre det?
Først meldte han seg inn i Miljøagentene, barnas miljøorganisasjon, men det var liksom ikke nok bare å engasjere seg selv.
– Jeg ville påvirke andre til å tenke akkurat som jeg tenkte, i den saken, sier Hellum.
Så han åpnet Word, forsøkte å formulere noe lettfattelig om hvordan klimaendringene også angikk dem, medelevene hans, og så hang han plakatene opp i klasserommene: en kampanje som, må han erkjenne i ettertid, «ikke var så vellykket, akkurat».
Han meldte seg som spesialagent – en miljøagent som tar oppdrag som å holde taler eller å stå på stand – og han ble utnevnt som barneambassadør for Batterijakten (2018), en klassekonkurranse arrangert av Miljøagentene.
Da de to Youtube-stjernene Prebz og Dennis ble utropt som voksenambassadører samme år, og skapte show på skolen hans, føltes det som om han hadde lykkes litt, sier Hellum.
– Og det er bare starten.
Fakta: Ledestjerner 2022
D2 og Dagens Næringsliv presenterer 30 personer under 30 år som vil gjøre verden mer bærekraftig gjennom gode ideer, handlekraft eller lederegenskaper.
2022-kåringen er basert på at leserne har nominert sine kandidater. Ut fra disse har en uavhengig jury plukket ut 30 ledestjerner, med utgangspunkt i FNs 17 bærekraftsmål.
I høst vil juryen, sammen med leserne, kåre Årets ledestjerne blant disse 30. Les mer om kåringen på DN.no/ledestjerner2022.
Kåringen presenteres i samarbeid med Ragn-Sells, PwC og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås (NMBU).
Klar tale
Portrettet han fikk tatt med Prebz og Dennis er rammet inn, henger på soverommet hans.
Det vesle gutterommet her, i annen etasje på Kråkerøy, er nærmest blitt Hellums hovedkvarter. Det er her han skriver appellene sine og taler makteliten midt imot. Det var her han forsøkte å vekke Venstre under landsmøtet deres denne våren – en tale der han gikk «enda hardere til verks» enn han har vane for.
«Voksne har i flere tiår visst om konsekvensene av klimaendringene», sa han, sperret opp øynene foran skjermen: «Uten å gjøre noe stort med det.»
«Har dere tenkt på at vi er villige til å senke levestandarden, og at vi må tenke nytt? Det som er viktig for dere, er kanskje ikke viktig for oss.»
Det var klar tale, fikk han en tilbakemelding om etterpå.
– Så det vil jeg tro gikk greit inn på dem.
Hellum var bare ni år da han holdt sin første appell, for Natur og Ungdom, i en fullsatt sal til stående ovasjon. Han har vært konferansier på Barnas verdensdager i Halden, og lokal ambassadør for NRKs tv-aksjon – og alltid med denne tilsynelatende store tryggheten hans i bunn.
Når Hellum taler, når han formaner om handling og ber om – nei, krever – at voksne rydder opp, er det med en aldersutypisk tyngde bak hvert ord.
– Jeg glemmer litt at det er folk rundt meg. Jeg snakker bare ut, er i en boble der ikke noe forstyrrer meg, sier Hellum.
– Jeg har bare funnet ut at det ikke er noe skummelt for meg. Det er heller andre, som mamma, som blir nervøs, sier han.
– Hun hadde helt vondt i magen da jeg skulle tale for Regnskogfondet.
Å få til noe. Hvis alt går etter planen, skal Ulrik Hellum være med på klimatoppmøtet i Glasgow, og i den anledningen sendte han en epost til utviklingsministeren og ba om innspill. – Og han sendte en ganske lang epost tilbake om den politikken de har lagt opp til nå, pluss at han inviterte meg til hans kontor for å snakke mer om det, og da følte jeg at jeg fikk til noe der, da.
Fakta: Juryens begrunnelse
Ulrik Hellum er en stemme for den generasjonen som vi voksne har lett for å sette all vår lit til. Gjennom sitt arbeid viser han at vi har grunn til å tro på neste generasjon, men også at barna forventer at vi rydder opp. Han har rukket å utrette imponerende mye for sin alder, både i Miljøagentene og Barnas klimapanel.
Ulrik har rett
For to år siden dukket den britiske superstjernen Sting opp på nyhetene her hjemme.
Artisten og klimaforkjemperen var i Oslo i anledning Regnskogfondets 30 runde år, og store konferanse, og nå ble han bedt om å si noe om barna på barrikadene, det ferske kullet klimaaktivister med svenske Greta Thunberg i front. «Hun er veldig inspirerende», sa Sting, men så skiftet han plutselig spor, for «vi hadde en ung mann på konferansen i dag, Ulrik – jeg husker ikke etternavnet hans – som også var veldig lidenskapelig, og det de forteller vår generasjon, er at vi ikke har gjort nok», sa Sting: «Og de har rett».
Ulrik Hellum så liten ut der han sto, med sine elleve år på store Sentrum Scene i Oslo, og snakket om skogbranner og soyaplantasjer i Amazonas, mens Erna Solberg, moren hans – og favorittbamsen Basse – ventet utenfor scenen.
Denne klimaaktivistiske fresen hans er ikke hennes og pappaens fortjeneste, sier mamma Line Hellum. Det er heller han som har engasjert dem, som har endret familiens livsførsel her hjemme: de små drivhusene i hagen, en tanke om at ting kan få slites ut for deretter å repareres.
Line Hellum, som ble adoptert fra Guatemala da hun bare var baby, har alltid vært opptatt av å vise sønnen hans plass i verden og historien, snakke om annerledeshet og respekten for andre, sier hun, men akkurat dette – all denne kunnskapen hans om klimakamp – har han absorbert helt selv.
– Jo mer man setter seg inn i det, jo mer kunnskap man får, dess verre blir det, for man blir jo redd, sier Line Hellum om alt han har lært henne.
– Vi kan sitte her å se på naturseriene til David Attenborough og plutselig kan jeg gråte fordi jeg synes det er så ille, sier hun.
– At det er vi som ødelegger alt.
Pjokk til pynt
«Ulrik Hellum er en stemme for den generasjonen som vi voksne har lett for å sette all vår lit til», heter det i ledestjernejuryens uttalelse.
– Akkurat, sier Hellum til det, for han vet om flere voksne som har sagt at «dere som er så flinke, kan jo bare ordne opp».
– Men det som er greien, og som de kanskje ikke forstår eller ikke vil forstå, er at hvis vi skal vente helt til vi sitter i den posisjonen som de sitter i nå, da vil det jo allerede være for sent. Det er nå det gjelder, og det er det vi prøver å si. Det er nå eller aldri.
Det haster å få på plass tiltak som reduserer utslipp av plast, og av klimagasser ut i atmosfæren, sier Hellum og det beste tiltaket er å stanse utslipp, heller enn karbonfangst og -lagring:
– Fordi det blir mer effektivt og billigere å kutte i klima- og miljøgassene heller enn å bruke tid på teknologi vi ikke har. Det er å kaste bort tid og penger.
Noen ganger kan det virke som om politikere og andre voksne bare bruker dem:
– At «ja, nå har vi invitert en som er fra den yngre generasjonen som er opptatt av klima og miljø, så nå har vi hatt dem her, latt dem få snakke og så kan vi fortsette å diskutere hvor mye penger vi skal bruke på olje de neste årene», liksom, sier Hellum.
Så hva er det som får politikere til å applaudere og posere med barna som protesterer, for så bare å forsømme budskapet deres rundt neste sving?
– Jeg tror jeg har en liten teori på det, sier Hellum.
– Mange av politikerne som sitter og har den makten, de er ganske gamle, vil jeg si. De tenker mer her og nå fremfor flere år frem i tid. De er mer opptatt av økonomisk vekst nå heller enn at Norge skal bidra til et godt klima og miljø de neste 100 årene. Så er det vel det at vi skal leve lengre enn dem, vil jeg tro, sier han.
– Og derfor bryr de seg mindre om det.
Voksne som erter barn
Han sto sammen med andre barn foran Rådhuset i Fredrikstad en fredag, en «Friday for Future», i en skolestreik, da en forbipasserende stanset opp, sier Hellum: «Vi får håpe det blir en fredag til, da», sa mannen sarkastisk. Det er som om noen misforstår med vilje, mener Hellum.
– De gidder jo ikke å høre på hva vi har å si. Hvis du er uenig, er jo det greit, men det går helt usaklig for seg.
Ulrik Hellum er for ung til å være på de fleste sosiale medier selv, men han har sett det skje med andre barn og unge: at voksne mennesker slenger ut noe stygt mot dem, angriper med spott og spe og sarkasme i sosiale medier. Da Redd Barna gjennomførte sin klimaundersøkelse i fjor, svarte hele ti prosent av barna mellom åtte og 18 år at dette var noe de hadde opplevd, å bli mobbet eller ertet av voksne for engasjementet sitt.
– Det går litt på person. «Du er bare et barn» eller «skal ikke du være på skolen nå». Eller som Donald Trump sa til Greta Thunberg: «Gå og se en film», sier Hellum.
Det er synd når det går utover barn på den måten, mener Hellum, for det fører ikke med seg noe fornuftig, det er ingen som lærer noe av denne harselasen her, og selv om han ikke har opplevd uttalt mobbing selv, er det et problem: den generelle nedlatenheten det ferskeste kullet av klimaaktivister så ofte konfronteres med.
– De tenker at vi er barn og ikke forstår nok, vi vet ikke nok, de voksne vet alltid best. Og det er ikke akkurat sånn det alltid fungerer.
Vil alltid kjempe. For to–tre år siden sa mamma Line Hellum at kanskje han vil finne på noe annet enn å være miljøagent når han blir tenåring. «Mamma, jeg vil alltid kjempe for at andre barn og meg selv skal ha en bedre fremtid», svarte han, ifølge Line Hellum.
Barna og beslutningene
Barn har ikke bare rett til å si sin mening – de har rett til å bli hørt i saker som angår dem, minner stadig Hellum om. Det slår FNs barnekonvensjon fast, og det er noe han er særlig opptatt av nå: å bane vei for barna inn der de store beslutningene skal tas, kreve en plass også for ferskingene rundt forhandlingsbordet når det faktisk er deres fremtid som skal vedtas.
Og det er når Hellum forteller om disse tingene, at det er som om noe i ham virkelig våkner. Det er når han får snakke om styre og stell og strategi – om reell påvirkningskraft – han setter seg helt på kanten av sofaen mens han prater. Gleden hans, eller lidenskapen, ser ut til å ligge i å ha fått lempet ut en virkningsfull epost, en vellykket prat med en person i posisjon, være den som trekker i en tråd: Alt dette lille som kan få store ting til å skje.
– Det beste med å være i større møter med politikere i viktige posisjoner, er følelsen av å få til noe. Det er litt sånn … vanskelig å forklare, sier han.
– Men følelsen av å gjøre noe med det, få et møte som påvirker noe.
En fredag for fremtiden
En uke senere står Hellum utenfor Utenriksdepartementet i Oslo.
Det er fredag, og han har nettopp vært inne hos utviklingsminister Dag-Inge Ulstein. I 30 minutter har han sittet i statsrådens stol og fått snakket om det han hadde forberedt, om å få unge inn i reelle klimaforhandlinger – fortalt om ambisjonen om å opprette et internasjonalt klimapanel for barn og formidlet ønsket om å få all hjelpen de kan få – ofte med hendene hardt om armlenet, som om iveren hans når som helst kunne drevet ham av sted.
Og like før det hele var forbi, like før statsråden takket for møtet og fulgte ham ut, henvendte han seg til Hellum og kalte ham en inspirasjon:
«Du er ganske unik», sa Ulstein: «du vet det?»
– Ja, sier Hellum ute på 7. juni-plassen:
– Det var jo ganske kult.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.