Intervju med ledestjerne Bjørn Norman, som startet Facebook-gruppen «Stopp utkastelsen av Mustafa Hasan», som lever videre som aksjonsgruppen «Kampen for Hasan-barna».

– Når jeg har det vanskelig, tenker jeg på alle andre i verden som har det sånn som jeg. Da føler jeg meg mindre alene. Det som hjelper mest når jeg føler meg ensom, er å bry meg om andre.

Bjørn Norman (19) sitter alene i en liten leilighet i Bergen og snakker med D2 via en skjerm. Han kjenner ingen i denne byen, flyttet hit en uke tidligere for å begynne på europastudier. Men han vet at det finnes titusener av mennesker fra støttegruppen for Mustafa Hasan like utenfor leilighetsdøren. Mennesker han ikke kjenner, men som likevel er hans venner.

– Da jeg var 15 år, ble jeg sammen med en jente som var skikkelig politisk engasjert. Hun fylte alltid dagene sine med mening, og ville skape noe godt. Det er interessant å se tilbake på det, på hvor mye som har skjedd siden. Jeg hadde ikke særlig tro på meg selv, på at jeg kunne skape endring. Hun og jeg er gode venner i dag, og jeg husker hun sa til meg, etter at saken med Mustafa var avsluttet: «Bjørn, alt du har oppnådd er takket være meg.»

Han ler.

– Hun tullet, men det var jo litt sant.

Mustafa-saken

Bjørn Norman snakker igjen om saken han har brukt så mye av sin våkne tid på siden 2019. I 2008 kom den seks år gamle asylsøkeren Mustafa Hasan fra Jordan til Norge, og bosatte seg i Asker med moren og flere søsken. Hele oppveksten levde han i frykt for å bli sendt ut av landet.

Årsaken var at moren hadde unnlatt å opplyse om sitt jordanske statsborgerskap, for å beskytte barna mot barnefaren, bosatt i Jordan. Statsborgerskapet hadde hun fått av jordanske myndigheter da hun ble tvangsgiftet med barnas far. Hasans mor opplyste at hun var palestiner da hun søkte om asyl i Norge. Dette førte til at flere familiemedlemmer var sendt ut i årenes løp, men Mustafa Hasan fikk bli, fordi han ennå ikke var fylt 18 år. Bjørn Norman snublet over saken hans via en musikkvideo i 2019.

– Jeg ante ikke noe om saken hans da, men da jeg hørte om det, trodde jeg ikke det var sant. At en gutt på min alder skulle bli kastet ut for handlinger som ikke engang var hans egne.

Bjørn Norman bodde da på Frogner, og gikk tredje året på videregående. Han var sentralstyremedlem i den ideelle organisasjonen Changemaker, der han hadde engasjert seg i to år. Nå kastet Norman seg rundt og opprettet Facebook-gruppen «Stopp utkastelsen av Mustafa Hasan». På kort tid fikk gruppen 40.000 medlemmer.

Når du er asylsøker, har du ikke rett på fri rettshjelp, og du har heller ikke rett til å jobbe. Det er en helt umulig situasjon, som i praksis gjør at man har tapt før man har begynt

Bjørn Norman

Alt gikk så fort, og engasjementet krevde så mye tid at Norman valgte å slutte i Changemaker. Han ble Mustafa Hasans høyre hånd og medhjelper, hjalp å skrive debattinnlegg i avisene og møte mediene, han engasjerte seg i både pengeinnsamling og demonstrasjoner.

– Hvordan gikk det med eksamen?

– Jeg sto, så vidt, sier han og ler.

Umulig situasjon

Facebook-gruppen ble etter hvert en aksjonsgruppe. I løpet av de to årene aksjonen pågikk, samlet Norman og resten av gruppen inn over 600.000 kroner til advokat- og rettshjelp til Hasan.

– Når du er asylsøker, har du ikke rett på fri rettshjelp, og du har heller ikke rett til å jobbe. Det er en helt umulig situasjon, som i praksis gjør at man har tapt før man har begynt, sier han.

– Hvorfor engasjerte du deg så sterkt i saken til en gutt du aldri hadde møtt?

– Jeg vet ikke helt. Vi er like gamle, det kunne vært meg. Jeg vokste opp på Frogner. Moren min er russisk, faren min er norsk, men forlot oss da jeg var fire år. Det at jeg ikke hadde noen far, gjorde at jeg følte meg som en taper, en som ikke hadde noen sjanse i livet. Jeg trodde ikke at jeg kunne få til noe. Men en dag bestemte jeg meg for at jeg måtte bli min egen farsfigur. Jeg måtte gjøre meg selv stolt.

Denne holdningen bidro til at Bjørn Norman som 15-åring ble valgt inn som sentralstyremedlem i Changemaker. Organisasjon hadde han ikke hørt om – inntil han en dag gikk forbi en plakat på gaten og ble nysgjerrig på arbeidet deres.

Jeg innså at årsaken til å lykkes, er evnen til å prøve

Bjørn Norman

Changemaker er Norges største ungdomsorganisasjon som utelukkende jobber med utviklingspolitikk. Medlemmene er mellom 13 og 30 år, og går på tvers av politiske og religiøse skillelinjer. Norman skjønte etter hvert at det han hadde følt i oppveksten, at endring ikke var mulig, og at mennesker ikke bryr seg om hverandre, det var kanskje feil.

– Jeg innså at årsaken til å lykkes, er evnen til å prøve. Vi har en tendens til å stoppe oss selv før vi prøver, og si at vi hadde ikke klart det uansett. Men det er ikke sant. Det er så lett å føle seg liten i en stor verden. Det er så lett å føle at man ikke har noe å si. Men hvis du tenker på alle menneskene som har skapt stor endring, er det ingen som på forhånd kunne spå at de skulle klare det.

Superkrefter

Bjørn Norman var uten selvtillit, var forsiktig og følsom av natur. Han overtenkte alt og ingenting, som han selv beskriver det. Han hadde ikke noen plan for livet sitt, visste ikke hva han ville.

– Men jeg har innsett at den følsomheten på en måte er en superkraft. For jeg kan sette meg inn i hvordan andre mennesker har det.

På den tiden jobbet han også i russeksjonen i Oslo kommune. En gang mens han var på jobb, så han en rusmisbruker som lå helt stille på bakken mens mennesker passerte, uten å hjelpe. Norman ble stående i et minutts tid og observere situasjonen, før han ganske enkelt satte seg ved siden av mannen. Like etter kom det en annen mann og satte seg ned ved siden av ham, før en dame kom til, og enda en.

Plutselig var de en hel liten gjeng som prøvde å hjelpe mannen på bakken.

– Det er så lett å rasjonalisere bort hvorfor vi ikke bryr oss. Vi blir redde for å gjøre noe feil, redde for å blande oss. Men da vi jobbet med Mustafa-saken, skjønte jeg at vi måtte kapre et bredt spektrum av politisk engasjement. Alle vi snakket med, var enige om at en gutt som har levd hele sitt bevisste liv i Norge, ikke skal kastes ut idet han fullfører utdannelsen sin. Det føltes feil fra alle perspektiver. Alle ungdomspartiene på Stortinget, fra Rødt til FpU, var enige i at saken måtte omgjøres.

Norman forklarer at slike saker balanserer mellom innvandringspolitiske og humanitære hensyn. Aksjonsgruppen mener utlendingsmyndighetene for ofte prioriterer førstnevnte, selv om det er uttalt i regelverket at humanitære hensyn skal ilegges større vekt. Det er en praksis han mener må ses nærmere på.

– Jeg har en veldig sterk tro på at vi mennesker generelt sett har en sterk sans for når vi må hjelpe hverandre. Med Mustafa-saken fikk vi et ansikt på situasjonen, som gjorde at det ble lettere for folk å sette seg inn i en uholdbar praksis som har pågått i 20 år.

Jeg skriver mye dikt. Poesien hjelper meg å håndtere alle følelsene jeg har. Det kan være slitsomt å føle mye, men det er også følelsene som gjør at vi engasjerer oss. Det verste er å bli apatisk

Bjørn Norman

Kampen fortsetter

I fjor fikk Mustafa Hasan omgjort vedtaket og fikk varig opphold i Norge. Nå handler det om lillesøsteren, Sara Hasan, og aksjonsgruppen Kampen for Hasan-barna. Hun er født i Norge, men ble sendt ut av landet da hun gikk i tredje klasse på barneskolen. Nå bor hun og går på skole i Palestina.

– Aksjonsgruppen jobber for å skape oppmerksomhet rundt hennes sak. Den er meget urovekkende, siden hun jo ble født i Norge, sier Bjørn Norman.

Han har også kontakt med et stort antall mennesker i lignende situasjoner. Det er krevende, for dem, men også for ham. Han er bare 19 år gammel, og alt dette er et tøft ansvar å bære, ved siden av studier og et liv som skal stables på bena i ny by.

Heldigvis står han ikke alene i arbeidet. Aksjonsgruppen består av et stort nettverk med voksne mennesker som jobber for asylsøkeres rettigheter. Selv vil Norman ta en bachelorgrad i europastudier, men målet er også å fortsette å engasjere seg i andre menneskers sak. Dessuten ønsker han å bli mer kreativ.

– Jeg skriver mye dikt. Poesien hjelper meg å håndtere alle følelsene jeg har. Det kan være slitsomt å føle mye, men det er også følelsene som gjør at vi engasjerer oss. Det verste er å bli apatisk.

Han forteller om morfaren i Russland, Normans store forbilde, som døde for noen år siden. Han drev et kampsportstudio, med mange elever. I begravelsen deltok flere av elevene, og gråt over tapet av den kjære læreren.

– Tenk hvor mye han har betydd, for så mange mennesker. Det å lykkes handler ikke om å samle mest mulig til seg selv. Det handler om å engasjere seg i andre menneskers liv. Det er det som virkelig gir livet mening.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.