Intervju med ledestjerne Sindre Kolbjørnsgard, som dokumenterer hvor mye og raskt isbreene i Jotunheimen smelter.

– Er det du som er guiden? spør resepsjonisten.

– Nei, jeg pleier å kalle meg eventyrer, sier Sindre Kolbjørnsgard (27), fjellbrun og blid, der han står ved resepsjonen på Leirvassbu i Jotunheimen.

Eventyrere er en sjelden rase, de liker seg her nord i Jotunheimen, der breene lyser hvite i fjellsidene og 2000-meterstoppene står tettest. Han har vært på dem alle, faktisk har han besteget alle de 377 fjellene over 2000 meter i Norge. Det tok ham 73 dager, ingen har klart det raskere. Egentlig var han litt overrasket over at det ikke fikk mer oppmerksomhet.

Men uansett, det viktigste var at det var et eventyr. Såpass krevende at ingen trodde han kunne klare det, forteller han. Ingen.

– Friluftsliv er det verste du kan drive med i Norge, sier han.

– Det er så mange eksperter.

Krymp

Sindre Kolbjørnsgard er i Jotunheimen for å fotografere isbreer, han vil dokumentere krympingen, et varmere klimas ubarmhjertige jafsing av gammel is. På vei opp til en av breene, som ligger under 2000-meterstoppen Storebjørn (2222 m.o.h.), røper han at klimaengasjementet hans er ganske nytt:

– Jeg følte ikke at klima traff meg så veldig, forteller han, på vei oppover fjellsiden.

Han anså det jo som et problem, men ikke noe han var særlig opptatt av: tallene og prosentene, noe i fremtiden. En skråning med grus fikk ham til å endre oppfatning. Den så han på Svalbard, og et gammelt bilde viste at her var det en gedigen isbre tidligere. Han var innleid som fotograf på en forskningsekspedisjon, hadde sagt ja fordi det var Svalbard – som jo alltid har vært en drøm for eventyrere.

Der gjorde forskere noe lignende han gjør i Jotunheimen nå, sammenlignet breer før og nå. Og han fikk en klassisk aha-opplevelse: Breen, som hadde vært majestetisk og diger, var helt og fullstendig borte vekk.

– Det var umulig å ikke bli påvirket.

Svalbard er klimaendringer på speed, her skjer oppvarmingen spesielt raskt. Men også i Jotunheimen går det unna med bresmeltingen. Litt nord for der vi trasker, i nærheten av selveste Galdhøpiggen, finnes Storjuvbreen. Ifølge NVEs årlige målinger av brefronter har den trukket seg tilbake 33 meter bare i år – 224 meter de siste 20 årene.

Men dette er eksempler på tall, som Kolbjørnsgard egentlig ikke tror folk lar seg berøre av.

– 1,5 grader til tre grader sier meg ingenting. Det er kanskje ekstremt for forskere. Men for mannen i gaten?

Han tror ikke det gjør særlig inntrykk.

– Man trenger ikke pushe en mening, eller si at det er krise.

Hvis han fotograferer, kan folk heller bedømme selv om det er krise.

– Har ikke folk uansett fått det med seg nå? At det blir varmere?

– Jo. Men har de noe forhold til hvor mye det smelter?

De har ikke det, tror Kolbjørnsgard, men et forhold til Jotunheimen er det mange som har.

Eventyrfluenser

Han har brukt timevis i Nasjonalbibliotekets billedarkiv, på jakt etter gamle bilder av breer i Jotunheimen. Sindre Kolbjørnsgard valgte til slutt ut fem motiver, som han og to andre de seneste ukene har fotografert igjen, for å vise hvor mye breene har trukket seg tilbake.

Han er kåret til en av D2s ledestjerner fordi han gjør dette prosjektet – og fordi han gjennom deling av turene på sosiale medier kanskje får flere interessert i friluftsliv – og natur og klimaspørsmål.

For i tillegg til å være eventyrer, er Kolbjørnsgard også influenser, noe han har et ambivalent forhold til. Eller: Han fnyser rett og slett når vi spør han om han er en influenser.

– Det er den mest skakkjørte bransjen man kan havne i.

Det er den mest skakkjørte bransjen man kan havne i

Sindre Kolbjørnsgard om å være influenser

Men han er jo faktisk influenser. Han var til og med nominert i kategorien «Reise og friluftsliv» under Vixen Awards i fjor, den årlige prisutdelingen for influensere. Her måtte han gå opp den samme røde løperen som Jenny Skavlan og Jørgine «Funkygine» Vasstrand tråkker ned på jevnlig basis, denne gangen i ærverdige Gamle Logen i Oslo.

– Jeg tror aldri jeg har gruet meg så mye til 30 meters gåing, sier han.

For ham føltes det lengre enn å gå Norge på langs og tvers, som han også har gjort.

– Var det ikke litt koselig også?

– Koselig, nei!? Jeg møtte flere koselige folk, men samtidig har jeg nok aldri vært på en plass med så mange spisse albuer.

Vi hørte hverandre i Lars Monsen

Sindre Kolbjørsgard

Lars Monsen

Han tenker tilbake på oppveksten sin på Snarøya i Bærum som tøff. Det var en overvekt av gutter i første klasse, og skoleledelsen fant derfor på ideen å lage en ren gutteklasse – som Kolbjørnsgard havnet i. Det ble knuffing, på mange vis.

Han vet ikke om dette gjorde ham tøffere, mer målbevisst, men tror muligens det. Som åtteåring bestemte han seg i hvert fall for å bli eventyrer. Fra den dagen sov han ute i telt i hagen hver eneste helg – og ikke, minst: Han leste Lars Monsen.

Heldigvis hadde han en god venn, som også ble bitt av friluftsliv.

– Vi hørte hverandre i Lars Monsen, forteller han.

Sammen lærte de seg rett og slett Monsens bøker utenat. Der plukket de opp trikset å lære seg å sette opp teltet i blinde, lære seg primusen i blinde. Han kan fremdeles det. Som 12-åringer gikk de to vennene på sin første tur alene, seks dager på Hardangervidda.

Som 19-åring holdt han på å dø da han og turkameratene ble truffet av et såkalt polart lavtrykk noen kilometer fra Nordkapp. De klarte seg, men han holdt på å gi seg der, sammentullet i et vått telt mens vinden ulte.

Han vet ikke om det var trass som gjorde at han fortsatte. Mange på folkehøgskolen han gikk på i Alta, var skeptisk til friluftsferdighetene til en fyr fra Bærum. Så han gikk Norge på langs, fant ut at han trivdes godt alene. Når han er ute på eventyr, går han gjerne 10–12 timer om dagen, spiser høydemeter til frokost, lunsj og middag.

– Da får jeg runner’s high, tidenes energiboost, og da er jeg på mitt mest glade. Kroppen min er artig bygget opp, sier han.

Denne seigheten er vanskelig å få trent opp på annen måte enn faktisk å være mye ute på tur, og dette at han aldri får noe behov for å ta kvelden, kan være et problem for turkamerater.

– Jeg er glad det ikke er noen som driver og filmer meg hele tiden, spesielt når jeg er alene.

Han kan finne på å skrike og synge, løper rundt og later som han skyter med imaginært gevær, gjemmer seg bak steiner.

Men det er jo ikke alltid han føler seg sånn, det finnes kvelder da han må sette opp teltet mens det blåser og sludder, det finnes tider da han har tatt med for kort tau til å rappellere seg ned en fjellside, og står der og lurer på hva i all verden han skal gjøre nå.

– Jeg trives godt i situasjoner da man burde være veldig stresset.

Han har oppdaget at dette ikke nødvendigvis er helt vanlig.

– Men jeg prøver å tenke at hvordan man føler seg er midlertidig. Om det er kjipt, må man bare stå i det.

Det mest bærekraftige er selvfølgelig å ikke kjøpe noe nytt

Sindre Kolbjørnsgard

En annen verden

Vi har fått på stegjern og hjelmer, Sindre Kolbjørnsgard fester oss fast til tauet i en fei, og der oppe på breen, under Storebjørn, føles livet annerledes.

– Med en gang man kommer på breen, forstår man kreftene, ser sprekkene som åpner seg. Det er en annen verden.

Det sildrer under isbreen, som det gjør på sommeren, sildrer og innimellom braker.

– Som fotograf synes jeg det er kult å ta bilder av så mye struktur og former.

Egentlig begynte han med fotografering fordi folk i Bærum anså det å gå på tur som litt tullete. Han fikk lyst til å vise frem turene sine.

– Det var viktig at bildene var så gode som mulig, slik at folk skulle skjønne det jeg holdt på med.

Siden er fotograferingen også blitt en viktig faktor for å lykkes som påvirker – og i hans tilfelle: å dokumentere klimaendringenes konsekvenser i fjellene vi går i.

– Hvis utslippene fortsetter, blir mange av breene borte. Jotunheimen vil bli grå – og kjedeligere. Breene gjør så mye for naturen.

Men hvordan kan man egentlig bli en bærekraftig influenser? Kolbjørnsgard innser at det ikke er så lett, dilemmaene florerer. Økt forbruk skal lokkes frem med bilder av fargesterke telt i solnedgang. Han samarbeider med store merkevarer.

– Det er viktig for meg å bare jobbe med selskaper som har en fremoverlent bærekraftsstrategi og lager produkter som varer. Det mest bærekraftige er selvfølgelig å ikke kjøpe noe nytt, sier han.

– Derfor er det så viktig å ha produkter som varer, og jeg ønsker å hjelpe folk til å velge slike.

Han har opplevd at det ofte er vanskelig å skille handling fra ønsker når en produsent skal overbevise ham hvor bærekraftig en merkevare er.

– Her slår heldigvis den nerdete ingeniøren i meg frem, og jeg etterspør ofte tall og analyser, til deres store frustrasjon.

Fotspa

Sindre Kolbjørnsgard opplever også et annet og mer generelt problem som influenser.

– Det er en kultur der mange merkevarer prøver å lure eller utnytte deg.

Han liker det jo ikke, men disse kommersielle samarbeidene må til, for å tjene penger til de lange turene han liker så godt. Og her vil han gjerne komme med et lite råd, eller et hjertesukk, som gjelder føtter på langtur.

– Jeg er overrasket over hvor dårlige folk er til å ta vare på føttene sine.

– Hva gjør du med føttene?

– Jeg har fotspa i teltet hver kveld.

Han smører føttene inn i fuktighetskrem for ekstremt tørr hud. Har han fått blemmer, stikker han hull på dem og tar på sinksalve, og så noe som heter tensoplast.

Innimellom turer og fotspa, har Kolbjørnsgard utdannet seg til sivilingeniør i marinteknikk. Han fikk lagt inn litt friluftsliv der også, skrev master om isforholdene i Nordøstpassasjen, et område han håper å dra til en gang.

– Men jeg føler meg litt ferdig med å bare jage rekorder og tøffe turer, sier han.

– Nå er det viktig at turene også skal ha en større mening.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.