Intervju med den første av 2022s ledestjerner: Hector Ulloa, leder i Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH)

Studentaktivisten Hector Ulloa (26) sitter i sofaen i kollektivet på Tøyen i Oslo og minnes begynnelsen på studentopprøret i Honduras i 2016. Han var 20 år, nylig valgt til nestleder for jusstudentene på det offentlige universitetet i hovedstaden Tegucigalpa, og befant seg midt i en storm.

– Det var kanskje den eneste gangen jeg virkelig tenkte over faren med det jeg holdt på med. Etter hvert ble det stadig flere voldelige sammenstøt, trusler og et kidnappingsforsøk. Men hvis myndighetene ville gjøre noe for å skade meg, visste jeg at det ikke var noe jeg kunne gjøre med det.

Han fortsetter.

– Dette handlet også om alt jeg har med meg hjemmefra: tanken om at retten til utdannelse er avgjørende for å sikre demokrati og like muligheter for alle. Det ville jeg kjempe for.

Siden 2018 har Hector Ulloa bodd, studert og jobbet i Norge. Og han har fortsatt å kjempe for studenters rettigheter, både i Norge, i Honduras og på verdensbasis. Dette gjør ham til den første av D2s ledestjerner i 2022.

Autoritær regjering

Da Hector Ulloa ble student, var Honduras styrt av en autoritær regjering som motsatte seg folkelig mobilisering. Striden i 2016 handlet om en reform som i realiteten ville utvise mange av de fattigste studentene, forteller Ulloa, fordi universitetsledelsen ville gjøre utdannelsen eksklusiv for de mest bemidlede studentene.

Reformen førte til store protester, men det fantes ikke noe fungerende studentdemokrati, og i de styrende organene fantes ingen studentrepresentanter. Som nestleder for jusstudentene ble Ulloa både offentlig talsperson og etter hvert frontfigur i en nasjonal bevegelse. Studentene streiket, først i tre måneder, så i fire måneder til. Og så gikk de ut i gatene, nesten hver dag, i byer over hele landet.

Mange studenter ble utvist fra universitetet og fengslet, forteller Ulloa. Men selv var han for synlig til å tas. Ikke at det ikke ble forsøkt: Ved en anledning skal universitetsledelsen ha leid inn en gruppe som skulle sørge for kaos og forvirring mens studentene demonstrerte, ifølge Ulloa. Det ble voldelige sammenstøt, og midt i kampens hete ble en av medstudentene dratt inn i en bil og kjørt ut av byen. Han vendte skjelvende og gråtende tilbake til campus, og fortalte at mennene i bilen på et tidspunkt hadde sett på ham, ropt «det er jo ikke Ulloa» og kastet ham ut av bilen.

– Ved en annen anledning kom to menn på motorsykkel opp til meg og viste meg et skytevåpen, før de kjørte videre. Jeg visste jo at det var farlig, det vi holdt på med. Samtidig tenkte jeg at jo mer synlig jeg ble, desto vanskeligere ville det være for myndighetene å fjerne meg. Så det ble egentlig strategien: bli enda mer synlig.

Da demonstrasjonene startet, hadde faren konfrontert ham og spurt om han var klar over risikoen. «Du vet hva som har skjedd med studenter som har stukket seg frem tidligere. Det vil ikke koste dem noe å utvise deg fra universitetet – hva skal du gjøre da?» spurte faren.

– Jeg husker at jeg tenkte: «Hvis det skjer noe med meg nå, kommer det bare til å være fordelaktig for bevegelsen.» Jeg sluttet å tenke på risiko.

Han pauser.

– Jeg sier ikke at det var en bra ting, men det sier noe om hvor sterkt sammenknyttet vi ble, gjennom kampen vi sto i. Det sier også noe om realitetsorienteringen vår, vi visste at vi ikke hadde mulighet til å beskytte oss hele tiden.

Aktivistforeldre

Hector Ulloa vokste opp i Tegucigalpa, med en eldre bror og to foreldre som jobbet som lærere, og som selv var aktive i studentbevegelsen i Honduras i 1970-årene. Den gang holdt faren lesesirkler med illegale bøker om retten til utdannelse og demokrati, bøker som senere skulle inspirere sønnen. Men da den sittende regjeringen ble kastet i et militærkupp i 2013, fikk familien merke på kroppen hvor skjør friheten kan være.

– Faren min jobbet også som journalist for en opposisjonell avis. Jeg husker jeg var 13 år og nektet å sitte på med ham i bilen, i tilfelle det skulle skje noe. I tilfelle jeg skulle bli skadet eller bli tvunget til å se på at noen skadet faren min.

Det ble for vanskelig for faren etter hvert, og han sluttet å jobbe som journalist. Men opplevelsene satte seg i sønnen, som mener dette la grunnlaget for det han siden skulle gjøre som leder for studentopprøret.

– Jeg er oppdratt til å engasjere meg, sier han.

– Og selv om friheten vår ble slått tilbake i 2013, hadde jeg hørt mange fortellinger om hvordan mamma og pappas kamp førte frem da de selv var studenter. Jeg hadde fått med meg at det å organisere seg og stå sammen for en god sak kan gjøre store ting. Derfor hadde jeg også tro på at det vi gjorde, ville føre frem.

Jeg husker at jeg tenkte: «Hvis det skjer noe med meg nå, kommer det bare til å være fordelaktig for bevegelsen.» Jeg sluttet å tenke på risiko

Hector Ulloa – studentaktivist

– Ikke alle ville våge å stå som nasjonal frontfigur i en studentdemonstrasjon, særlig ikke under et autoritært regime?

Han smiler litt.

– Nei, men som sagt tenkte jeg ikke så mye på konsekvenser da jeg sto midt i det. Det er først når jeg har fått ting litt på avstand at jeg skjønner hva jeg har vært med på.

Til Norge

I 2018 ble Hector Ulloa hentet til Norge gjennom Students at Risk, en ordning initiert av Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) og Norsk Studentorganisasjon, og han fullførte mastergraden sin ved Universitetet i Bergen.

Da var hans toårsperiode som nestleder for jusstudentene i hjemlandet over, men han var slett ikke ferdig med kampen for studentdemokrati. Mens han studerte i Bergen, prøvde han lenge å holde seg oppdatert på situasjonen i hjemlandet.

Det ble etter hvert for tøft. Studier, et nytt liv i Norge og den store tidsforskjellen gjorde at han slet seg ut i sitt forsøk på å holde to verdener samlet. Han innså at han måtte konsentrere seg om det livet han levde nå.

Og kanskje ville han kunne være enda mer til nytte når han hadde fullført utdannelsen og lært så mye som mulig i Norge, slik at han kunne returnere til Honduras med full kraft. Dette var også noe av motivasjonen hans for å engasjere seg i SAIH i Bergen, som han kom over da han møtte noen studenter på en stand på universitetet. Stor var overraskelsen – både for dem og ham – da de skjønte at Ulloa var en av studentene de hadde hjulpet til Norge gjennom Students at Risk-programmet.

– Jeg skjønte at jeg hadde en unik erfaring som også kunne komme andre studenter til gode, dersom jeg jobbet på den andre siden. Det ble veldig meningsfullt, sier han.

Hjalp regjeringen

Resultatet av studentkampen i Honduras var gjenopprettelsen av et studentdemokrati på universitetet. I fjor fikk landet en ny og lovlig valgt regjering, som attpåtil ledes av landets første kvinnelige president, Xiomara Castro (62). I januar var Hector Ulloa tilbake i hjemlandet for å gi den nye regjeringen råd om maktovertakelsesprosessen.

– Det var et stort øyeblikk for meg å være til stede under innsettelsesseremonien. Jeg gråt, og det gjorde mange av de andre som var der også. Presidenten snakket om alle som har ofret livet for demokratiet i årene med militærkupp, og at hun ville styre landet for å hedre deres minne. Det gir meg håp for fremtiden for landet mitt.

Retten til utdannelse er egentlig retten til å tenke fritt. Og hvis folk får tenke fritt, vil de selv finne verktøyene for å frigjøre seg

Hector Ulloa – studentaktivist

Nå er Hector Ulloa ferdig med sin egen utdannelse, men slett ikke i mål med kampen for studenters rettigheter. I fjor flyttet han til Oslo og lærte seg norsk for å kunne gå inn i stillingen som nasjonal leder i SAIH. Den siste helgen i april ble han gjenvalgt.

Han har også engasjert seg i internasjonal gjeldsdebatt gjennom SLUG – Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk, og ble nylig valgt inn i styret til Global Student Forum, paraplyorganisasjonen for verdens studentorganisasjoner. Der vil han jobbe videre med å trygge hverdagen for politisk utsatte studenter, og i mai drar han til Nicaragua, deretter videre til en konferanse i Barcelona og så til Paris.

Det er travle dager, men Ulloa håper en dag å kunne vende tilbake til Honduras for å bidra til å sikre demokratiet der. Da vil han ta med seg alt han har lært.

– Det er ikke alltid vi selv får se fruktene av arbeidet vi gjør. Og da jeg engasjerte meg i studentdemokratiet, visste jeg at kampen ble nødt til å videreføres av de som kom etter meg. Men det å kjempe for en god sak vil alltid føles meningsfylt i seg selv.

Man har alltid et valg, der man står mellom å trekke seg tilbake eller stå i det, mener Ulloa. Han tror «det gode» alltid vil seire, selv om det kanskje tar litt lengre tid.

– Retten til utdannelse er egentlig retten til å tenke fritt. Og hvis folk får tenke fritt, vil de selv finne verktøyene for å frigjøre seg. Det er derfor jeg mener det er så viktig å kjempe for fri utdannelse for alle. Og det er ofte studentene som står i sentrum av den kampen. Det er derfor jeg er så engasjert i arbeidet for å beskytte dem.

D2 er Norges viktigste magasin for kultur og livsstil. Meld deg på vårt nyhetsbrev her.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.