Ledestjerne Maren Lundby har brutt barrierer som ung idrettskvinne, ved å kjempe mot fordommer og regelverk i hoppsporten.

Hun sto på toppen av bakken i Oberstdorf, det var VM i stor bakke for kvinner for aller første gang. Kalenderen viste 3. mars 2021, akkurat denne dagen hadde hun drømt om siden hun som 14-åring testet den store bakken for første gang – og kjente den vanvittige følelsen av å fly, bli båret gjennom luften.

Maren Lundby var sammenlagt verdenscupvinner for tredje år på rad, verdens beste kvinnelige skihopper gjennom tidene. Nå var hennes kanskje største seier, gjennomslaget for kvinnenes kamp om å få konkurrere på lik linje med herrene, også vunnet. Det at hun sto der var manifestasjonen av drømmen.

Men akkurat nå, da det virkelig gjaldt, truet kroppen med å ødelegge alt.

Det Maren Lundby ikke hadde fortalt andre enn de aller nærmeste, var at kroppen hennes var i ferd med å forandre seg. Treningen virket ikke som før, bena var tunge, kroppen ville ha mer mat, kiloene snek seg på. En hel uke i forveien hadde hun gått dagsmarsjer i den østerrikske fjellandsbyen med tre lag med klær, for å svette seg ned til matchvekt. Om kveldene tok hun en lang, varm dusj, og la seg under dynen med klærne på.

Tre ganger i løpet av den uken, foran hver konkurranse, kjempet Maren Lundby seg ned fire kilo i ren vannvekt. Først i forkant av hopp i liten bakke, før hun måtte drikke vann igjen, for å klare å avgi dopingprøve. Igjen foran lagkonkurransen. Og så, den siste gangen, da hun hoppet i stor bakke for første gang i historien.

– Det var det eneste rennet jeg vant i VM, sier Maren Lundby.

Det var også den siste gangen 28-åringen hoppet på ski. Foreløpig.

Jeg har hoppet siden jeg var tre år, så det er noe som sitter i ryggmargen. Jeg vet hva jeg skal gjøre neste gang jeg er der oppe

Maren Lundby

Trener uten hopp

Hoppbakkene på Lillehammer ser ut som de enorme støttennene til en mammut. Det blåser en frisk, varm vind denne ettermiddagen, den går rett i bena på hopperne som kaster seg utfor bakkene. Luftstrømmen er jevn, da kan man tåle litt motvind, forklarer Maren Lundby.

– Det verste er å hoppe med ujevn vind, da kan man få skiene rett i fleisen, det er farlig. Ellers er motvind bare bra, det gir oppdrift.

Hun sitter på en benk nedenfor bakkene og følger hopperne med dårlig skjult misunnelse. Dagens første trening er unnagjort, deretter har hun hatt livesending i sosiale medier fra toppen av hoppbakken. Senere skal hun på trening igjen. Hun trener to ganger om dagen, det er ikke noe nytt. Det nye er at hun ikke setter utfor bakken.

– Det er ikke noe vits i å hoppe nå, når jeg ikke er der jeg skal være med tanke på vekten. Men jeg har hoppet siden jeg var tre år, så det er noe som sitter i ryggmargen. Jeg vet hva jeg skal gjøre neste gang jeg er der oppe.

Hvis det skal bli noen neste gang, er hun nødt til å vinne en annen kamp. Etter VM i Oberstdorf gikk Lundby opp 14 kilo på noen måneder. Hun beskriver det som en reaksjon på at kroppen er blitt presset på kanten til undervekt i mange år.

– Det at jeg har levd i toppidretten i 13 år, har noen konsekvenser. Så må jeg finne ut hva jeg gjør med det.

Nå er Maren Lundby plukket ut av D2s jury som en av årets ledestjerner. Juryen mener hun har gått i bresjen og brutt barrierer som ung idrettskvinne, ved å kjempe mot fordommer og regelverk i hoppsporten.

Men kampen har kostet. Kanskje har den kostet henne karrieren.

For å få et godt treningsgrunnlag må man spise nok. Jeg må være tynn nok, men jeg må også være sterk

Maren Lundby

Vektproblemer på direkten

«Perioden fra april til september var den verste. Da stormet det greit inni meg, det var skikkelig frustrerende. Det var ikke bare å gi opp, heller, det føltes litt som om uansett hva jeg gjorde, så ble det feil. Tror aldri jeg har vært så langt nede som jeg var i den perioden der, i hvert fall ikke med tanke på hoppingen. Da var det bekmørkt», forteller Maren Lundby i høstens biografi, «Et møte med Maren», ført i pennen av Silje Regine Bråthen, datteren til Clas Brede Bråthen, sportssjef for det norske hopplandslaget.

Det var vanskelig å forklare for alle rundt henne at hun sto over renn og treninger. I fjor høst var Maren Lundby med i TV 2-programmet «Skal vi danse», og da hun måtte trekke seg på grunn av et tretthetsbrudd i foten, valgte hun samtidig å fortelle at hun også kom til å hoppe over OL i Beijing – på grunn av vekten.

– Det er ikke så lett å snakke om vekten sin på direktesendt tv, på en måte som ikke sender feil signaler til andre unge jenter. Men jeg tenkte på det, og fant ut at det var verre om folk trodde at jeg ikke lenger var motivert til å drive med skihopp. Lysten er jo der fremdeles.

– Det blir en veldig teknisk måte å snakke om kroppen sin på?

– Ja, men det er grenser for hvor lenge den går med på å veie så lite. En konsekvens er at jeg kanskje har fått varig nedsatt forbrenning. Men det er et valg jeg har tatt, fordi jeg er nødt til å holde vekten nede hvis jeg skal hoppe langt på ski.

Maren Lundby ble i etterkant rost for sin åpenhet om vektproblemene, og ble kåret til Årets navn på Idrettsgallaen 2022.

– Det er viktig for meg å si at man blir ikke god til å hoppe bare ved å holde på sånn som jeg gjorde, ikke over tid. For å få et godt treningsgrunnlag må man spise nok. Jeg må være tynn nok, men jeg må også være sterk. Og jeg må være god teknisk.

Dette skjer ikke over natten, fortsetter hun.

– Jeg jobber tett med ernæringsfysiolog for å finne ut hvor jeg er nødt til å ligge. Akkurat nå vil kroppen min ha mer mat, og da får den det. Det er ikke noe vits i å ligge på kaloriunderskudd eller trene hardt hvis kroppen ikke responderer.

Det er ingen grunn til at kvinner ikke skulle få hoppe i de større bakkene. Det er ingenting i skadestatistikkene som tilsier at det er farligere for kvinner enn for menn.

Maren Lundby

Vinnerskalle

Ingen hadde planlagt at Maren Lundby skulle drive kvinnekamp. Men det var heller ingen som hadde planlagt at hun skulle bli verdens beste kvinnelige skihopper. Hun kommer ikke fra en særlig idrettsinteressert familie. Storebroren Øyvind dro henne med i skibakken, og hun ville være som ham.

Moren forteller i biografien om hvordan hun sto i skibakken og bekymret seg for datteren som hoppet. Helt til barnas far påpekte at dersom hun absolutt skulle bekymre seg for en av ungene, var det kanskje ikke datteren. Da storebroren sluttet i tenårene, fortsatte Maren Lundby ufortrødent videre i hoppbakken – og var allerede plukket opp av de profesjonelle.

På denne tiden visste Maren Lundby knapt om andre jenter som drev med skihopping. I høstens bok forteller sportssjef Clas Brede Bråthen at de tok en sjanse da de satset på henne alt som 12-åring. Lundby måtte reise hjem fra landslagssamling fordi hun skulle ha første dag på ungdomsskolen.

Årsaken var det vanvittige vinnerinstinktet de så i henne på fotballbanen, et instinkt som kan overføres til andre ting. Som for eksempel hopping. Eller å kjempe for kvinners rettigheter i idretten. Under prøve-VM i 2020 gikk Lundby hardt ut i mediene, og kritiserte toppene i Det internasjonale skiforbundet (Fis) for at de lot jentene prøvehoppe, men samtidig nektet dem å delta i ordentlige konkurranser.

Daværende statsminister Erna Solberg og kulturminister Abid Raja engasjerte seg i saken. Til slutt måtte Fis gi seg. Kvinnene skulle få hoppe i stor bakke på lik linje med herrene.

– Jeg tror at holdningen til kvinnelige hoppere handler om at man gjerne gjør ting sånn som man alltid har gjort det. Det er ingen grunn til at kvinner ikke skulle få hoppe i de større bakkene. Det er ingenting i skadestatistikkene som tilsier at det er farligere for kvinner enn for menn.

Prøvekanin

De norske hoppjentene er pionerer på sitt felt. Å hoppe langt på ski handler om den perfekte kombinasjonen av en rekke ulike elementer. Alt må stemme, alt skjer i løpet av et par sekunder. Og det viser seg, til tross for all kampen for å få konkurrere på linje med herrene, at kvinnekropper kanskje ikke reagerer likt på samme typen trening og kostregime.

– Det kan se ut til at guttene takler bedre rent fysisk å leve på kaloriunderskudd. Det går ikke i så stor grad utover forbrenningen, sier Maren Lundby.

– Så vi er på en måte prøvekaniner, vi damene som hopper nå. Da får en prøve og feile.

Hun har ikke noen plan B, i tilfelle hun ikke får kroppen til å spille på lag igjen.

– Nei, vi tenker ikke så langt fremover, gjør vi det?

Hun ler.

– Akkurat nå er det dette comebacket i bakken som står i hodet på meg. Så har jeg planer om å ta litt økonomi på høgskolen her, og forberede meg på det som kommer etterpå. Men jeg har ikke noen klar plan for det jeg ønsker å drive med etter karrieren. Uten at jeg kanskje har lyst til å gjøre noe helt nytt, utfordre meg på noe annet.

Best i motvind

Foredraget hun har holdt det seneste året heter «Best i motvind». Det handler om at når det har gått som aller dårligst for henne, blir det ofte etterfulgt av en tid da hun vender tilbake på sitt aller beste.

– Når du synes ting er vanskelig, er det mye lettere å jobbe hardt og finne løsninger, og ikke gi seg. Det kan gjelde i bakken og i idrettskarrieren, men det kan også gjelde likestillingskampen. Eller andre ting i livet, der du ser det er ganske mye motvind hele veien. Og så er det noen ganger du får medvind. Men det å bli god i motvind, det er det dette handler om.

– Det å bli vant til å bruke motvinden?

– Ja. Jeg begynte å satse på skihopping i 2009, og i 2018 tok jeg mitt første gull. Den perioden der, hvor du jobber hver eneste dag, og får så mange nedturer, det er jo det du lærer mest av. Det er det folk glemmer, for de husker bare øyeblikkene der du vinner. Men det er flest av de andre øyeblikkene. Det er det lett å glemme selv, også. Jeg følte veldig lenge at jeg la inn mer enn jeg fikk tilbake, at jeg nesten ble dårligere.

– Noe i deg må jo ha trodd at du kunne få det til?

– Ja, det var det bra du sa. Jeg har fått høre fra folk rundt meg at jeg kan få til hva jeg vil, bare jeg vil det nok. I starten var det vanskelig å tro på det. Men så husker jeg en gang i et verdenscuprenn hvor jeg hadde det lengste hoppet. Det var en gamechanger. Plutselig skjønte jeg at det kunne være mulig. Og så klamret jeg meg til det i mange, mange år, og til slutt så sto jeg der plutselig og var best, da.

Hun pauser.

– Ja. Det er veldig rart, hvor lang tid det egentlig tar. Og hvor kort tid det egentlig også føles, siden jeg startet.

Maren Lundby forklarer om et helt nettverk av trenere som prøver å forstå hva som skal til for å vinne hopprenn. De samarbeider tett, jobber målrettet med teknikk, kroppssammensetning og utstyr. Hun har kjent i kroppen at hun er nærmere det perfekte hoppet, men hun har likevel ramlet lenger ned på resultatlisten enn året i forveien. Å forklare det til utålmodige journalister og sponsorer, har vært en kamp.

– Vi har jobbet mye med styrketrening. Og da er det også enklere å legge på seg muskler, som kanskje ikke heller er så gunstig. Derfor har jeg gått mer tilbake til ren spensttrening, som ikke virker så oppbyggende på kroppen min som styrke.

– Eller, akkurat nå handler det mest om å få kroppen til å spille på lag.

For meg har det handlet om å bli best mulig til å hoppe på ski, og vise dem som bestemmer at dette går kjempefint. Se hvor gode vi er. Det er det viktigste budskapet vårt

Maren Lundby

Kvinnekamp

Medietrykket har hatt sin pris. Også i helt konkret forstand. I boken forteller Maren Lundby om alle prisene hun har fått det seneste året. Hun spøker med at hun nesten burde fått en pris for antall priser. Det prisutdelerne ikke skjønner, er at hun er toppidrettsutøver med to treninger om dagen og et heftig tidsskjema.

Det er ikke bare-bare å finne tid til å skrive kronikker, svare journalister og stille opp i fine kjoler på prisutdelinger. Hun bor i leilighet på Lillehammer, det tar tid å kjøre til Oslo og hjem igjen, finne en plass til prisene på hyllen.

– Det har aldri vært min agenda å utrette noe som helst andre steder enn på idrettsbanen. Jeg vil jo helst være idrettsutøver, begynner Lundby.

– Men jeg synes det er veldig stas å bli trukket frem som en ledestjerne. For meg har det handlet om å bli best mulig til å hoppe på ski, og vise dem som bestemmer at dette går kjempefint. Se hvor gode vi er. Det er det viktigste budskapet vårt.

Det er ikke rampelyset som tiltrekker henne ved toppidretten.

– Jeg liker oppmerksomheten som følger med idrettsprestasjoner, og det å underholde folk med gode idrettsøyeblikk. Men oppmerksomheten rundt det politiske knyttet til idretten vår, har aldri vært noe jeg har prøvd å oppsøke.

– Du har kanskje likevel tatt en for laget, i det at du har engasjert deg såpass?

Hun smiler litt.

– Ja, og det føles bra. Jeg tenker jo på skihopping som en lagidrett. Vi er et team. Vi trener sammen, og heier på hverandre under konkurransene. Sånn sett føles det også ganske stort at vi i Norge har kjempet gjennom dette. Det er historisk.

***

Etter dette intervjuet, på Maren Lundbys egen bursdag, satte hun utfor i skibakken for første gang på 554 dager.

*(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.