Intervju med ledestjerne Lotte Tvedt, advokat hos Regjeringsadvokaten.

Det var da hun som syvåring leste André Bjerkes krimroman «Døde menn går i land» at Lotte Tvedt (28) forsto at hun ville bli advokat. Juristen i boken hadde «en sånn metodisk og flott tilnærming» til problemene.

– Han gikk inn i det og så logikken bak ting som ikke så logiske ut. Da skjønte jeg at det var det jeg ville holde på med, sier Tvedt.

Det passet henne også bra at jus er et «lesefag» – fordi hun er blind.

– Det er en utbredt misforståelse at man ikke kan lese som blind. Ingeniørfag, derimot, er mer trøblete. Der er det tall, matriser og visuelle fremstillinger. I psykologi er det statistikk. En tabell med mange kolonner er vanskelig når du leser i én linje om gangen med en leselist.

Tvedt beskriver hvor forvirrende akkurat det kan være.

– Skulle jeg til rad «r» eller «g» nå, var det kolonne 34 eller 54? Hvor er det? Hvordan henger de to sammen? Det blir vanskelig å orientere seg, forklarer hun.

Jurister jobber med tekst, og studiet er ikke særlig praktisk.

– Det er like vanskelig for blinde som det er for seende, flirer Tvedt.

«Det kan gjøre vondt»

Nå jobber 28-åringen hos Regjeringsadvokaten, som er et advokatkontor med bare én klient: staten. Stillingen kapret hun etter å ha slått ut nærmere 100 andre søkere, det er et av de vanskeligste stedene for unge jurister å få jobb.

– Jeg forstår sammenhenger godt. Jeg er god til å abstrahere. Når jeg forstår det overordnede i et fag, en sak, et dokument, husker jeg det. Jeg trenger ikke pugge hver eneste case når jeg skjønner systematikken. Da har jeg skjønt poenget, sier Tvedt.

Sånn har hun alltid vært.

– Det er det samme med bøker. Jeg husker mye. Da jeg var liten og fikk i lekse å lese et antall sider, gjorde jeg det samme. Jeg husket.

Et åpenbart talent på sitt felt er noe av bakgrunnen for hvorfor D2s jury har utpekt advokaten Lotte Tvedt til en av årets ledestjerner. Men denne utmerkelsen møtte hun med en viss skepsis. «Det er nokså uklart for meg på hvilken bakgrunn jeg er utvalgt sett opp mot kriteriene deres», skrev hun tilbake i en epost.

Men FNs bærekraftsmål handler ikke bare om klima og fattigdom. De handler også om velfungerende, ansvarlige og inkluderende institusjoner, om fred og rettferdighet. Som statens advokat i sivile saker, prøver Tvedt å nærme seg sin egen rolle i dette.

– Staten er vår. Den er felles. Den har vi skapt for å kunne leve sammen. Vi kan ikke ha noen som sitter og lytter til magefølelsen og bestemmer. Vi må forholde oss til det vi i fellesskap har bestemt skal være reglene. Det kan gjøre vondt, men alternativet er mye verre.

Selv om det er mange som vil mene det motsatte, vil jeg påstå at hovedformålet med min jobb nettopp er å sikre rettferdighet innad i det norske samfunnet

Lotte Tvedt

Inngripende og urettferdig

Når Lotte Tvedt stiller i retten, kan det typisk være fordi motparten krever erstatning for feil den mener staten har gjort. Alt fra mennesker som føler seg krenket av staten til dem som er uenige i et skattekrav.

– Selv om det er mange som vil mene det motsatte, vil jeg påstå at hovedformålet med min jobb nettopp er å sikre rettferdighet innad i det norske samfunnet – ved å forsvare vedtak og beslutninger som er truffet i tråd med det Stortinget og regjeringen har bestemt, sier Tvedt.

Beslutningene kan være å utvise mennesker fra Norge eller tvinge syke til medisinsk behandling. Det er saker som ofte vekker sterke følelser i offentligheten. Hun har forståelse for det.

– Alt dette vil kunne oppleves som svært inngripende og urettferdig for den det gjelder, men i et større perspektiv dreier det seg nettopp om likebehandling og det å ivareta vår samfunnsorden i tråd med folkeviljen, for å si det litt pompøst.

Men Tvedt vil ikke si at hun bare representerer «den store staten» mot «det lille enkeltmennesket». Hun trekker frem andre typer saker der det derimot føles som hun representerer «den lille staten» mot store, profesjonelle motparter. Som eksempler bruker hun Regjeringsadvokatens forsvar av grunnleggende norske samfunnsinteresser i møte med internasjonale aktører som utfordrer spillmonopolet eller tobakkreklameforbudet.

– Men det er jo også en grunnleggende samfunnsinteresse at personer som trenger behandling, men på grunn av sykdommen ikke selv klarer å innse det, sikres hjelp, mener Tvedt.

Anstrengende dialekt

Lotte Tvedt vokste opp på Randaberg utenfor Stavanger. Dialekten kvittet hun seg med allerede da hun gikk på barneskolen.

– Jeg la om dialekten da jeg var ti år. Foreldrene mine lurte selvfølgelig på hva i alle dager jeg holdt på med, men jeg identifiserer meg mer med den østlandske dialekten. Stemmen min blir annerledes med det tonefallet, og den passer bedre for meg.

Hun synes stavangerdialekten er anstrengende å høre på.

– Som barn var språk en av de viktigste identitetsmarkørene for meg, ikke klær eller plakater på veggen. Stemmen og språket er hele identiteten man presenterer for verden.

På barnerommet sto bøker stablet langs veggene. Store stabler. For bøker med punktskrift er større og tyngre. Og hun leste mye. Det var moren som første gang tok henne med på det lokale biblioteket. Lille Lotte lå i vognen mens den to år eldre broren Thomas, som også er blind, valgte hvilke bøker de skulle ta med seg hjem.

– Det var en helt fantastisk bibliotekar der, Kari, hun bestilte alt. Det var et voldsomt utvalg lydbøker på Randaberg! Jeg tror mange andre også hadde glede av det. Moren vår leste opp hvilke titler som var tilgjengelig – for vi kunne jo ikke se det selv.

Teknologi er den viktigste grunnen til at flere synshemmede er i arbeid i dag, men dersom teknologien ikke fungerer, er det også en av de viktigste grunnene til at man holdes utenfor

Lotte Tvedt

Tvedt mener det er helt fundamentalt at alle har tilgang til tekst. På tross av kravet om universell utforming av nettsteder for allmennheten, er det mange som synder.

– Det er svært tidkrevende for meg å bestille en flybillett med SAS, sier hun oppgitt.

Mens Apple, derimot, har tenkt universelt fra start.

– Mange går inn i teknologien i etterkant, og prøver å løse problemer man oppdager etter hvert. Det fungerer ikke like bra. Jeg kan bruke et hvilket som helst Apple-produkt, uten noen ekstra app eller programvare, sier Tvedt og drar fingeren over skjermen på telefonen sin.

En stemme orienterer henne lynraskt om hva fingeren er borti. Det går så fort at det er nærmest umulig å høre hva skjermleseren sier.

– Jeg har skrudd den opp til 100, ja, ler hun.

Bøker lytter hun til i en hastighet på 4,5 ganger normal avspilling.

– Teknologi er den viktigste grunnen til at flere synshemmede er i arbeid i dag, men dersom teknologien ikke fungerer, er det også en av de viktigste grunnene til at man holdes utenfor.

En annen virkelighet

Blant de tallrike målene for en bærekraftig verden, finnes FNs ambisjoner om full sysselsetting av personer med såkalt «nedsatt funksjonsevne» – et begrep Tvedt ikke er spesielt begeistret for.

– Under de rette omstendighetene har alle en nedsatt funksjonsevne. Det sier ingenting om den generelle funksjonsevnen. I mørket har seende også nedsatt funksjonsevne, påpeker hun.

Tvedt mener Norge, i likhet med resten av verden, har en lang vei å gå mot full sysselsetting og anstendig arbeid for alle.

– Når du ikke har teknologien på plass, legger du tyngden og byrden på den enkelte. Det digitale er det viktigste. Jeg kunne nok vært advokat for 20 år siden, men jeg ville trengt mer hjelp til å lese dokumenter.

Før Tvedt fikk jobb hos Regjeringsadvokaten, opplevde hun en jobbsøkerprosess hvor hun ikke engang ble kalt inn til intervju til stillinger hun helt klart var kvalifisert til.

– Jeg fikk mange avslag. En bedrift sa rett ut: «Vi tror ikke du får til å gjøre denne jobben fordi du er blind.» Jeg var åpenbart kvalifisert, men kanskje var andre bedre kvalifisert. Det vet jeg ikke. Kanskje hadde de rett i at jobben ville vært vanskelig for meg fordi jeg er blind. Men kanskje kunne det fungert. Jeg fikk uansett ikke muligheten til å svare på hvordan jeg ville løst det de trodde ville være utfordringer for meg.

Fremdeles sitter hun med følelsen av at det å inkludere personer med sansetap, bevegelsesbegrensninger eller kognitive utfordringer er gode hensikter de fleste synes er flott i teorien, men som i den praktiske virkeligheten må vike til fordel for andre hensyn.

– En seende som tenker på en blind, tenker på hvordan det ville være å miste synet. Hvordan skulle det gått? De tenker at blinde ikke kan noen ting, fordi de ikke kan se for seg at de ville klart noe hvis de ikke kunne se. Men de trekker konklusjonen for tidlig.

– Min virkelighet er en helt annen. En som er blind, er vant til å være det 24 timer i døgnet.

Høye hæler

I rettssalen orienterer hun seg med ekkolokalisering. Hun lager klikkelyder med tungen eller lytter til ekkoet fra lyden av sine høye hæler mot gulvet.

– De fleste rettssaler er like: Dommeren sitter der, den tiltalte der, vitner der, sier Tvedt og peker rundt i rommet.

Likevel har hun med seg ledsager. Hun kan ikke bruke tid og kapasitet på å navigere på tog og fly til fremmede byer og bygninger. Og så må hun vite at alle dokumenter er lesbare for henne. Det krever mer organisering av henne.

– Ledere må være bevisst på det usynlige arbeidet, om det er for meg eller andre, og tenke på hvordan de kan legge til rette for at det blir mindre av det – eller at det blir tid til det. Det å være blind er en utfordring. Det ligger i bunn. Verden er for seende mennesker.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.