Ledestjerne Siri Vatsø Haugum forsker på ekstremvær og klima og hva dette gjør med kulturlandskapet vårt

– Det historiske kystkulturlandskapet kan utgjøre en klimabombe hvis det blir ekstrem tørke over tid.

Siri Vatsø Haugum (29) skutter seg litt mens hun trasker gjennom myrterrenget ute ved Lyngheisenteret på Lygra i Alver kommune, en times biltur fra Bergen. Hun fortsetter de dystre spådommene:

– Gjengrodde lyngheier langs atlanterhavskysten inneholder nesten like mye karbon som hele Norges årlige klimagassutslipp. Hvis dette lekker ut i atmosfæren fordi systemet blir stresset, eller simpelthen brenner opp i en stor sommerbrann …

Været er smårufsete, surt og kaldt med lett regn i luften, og akkurat her og nå er det vanskelig å se for seg at dette typiske vestlandsværet kan slå om til ekstrem tørke. Men klimaet er i endring, og det skjer raskt og faretruende, understreker biologen.

Dette har vi sett tydelig på Østlandet i år. Usedvanlig lite nedbør det siste halvåret, fulgt av varmt vær i vår, har ført til tørke i store deler av Sør-Norge. Ifølge Meteorologisk institutt har flere vannstasjoner med mer enn 100 års drift aldri registrert mindre nedbør for mars og april enn i 2022.

Siri Vatsø Haugum liker ikke utviklingen.

Men det finnes håp, mener hun. Det er viktig å «snakke med plantene» og spørre hvordan de egentlig har det, for å finne ut hvordan det står til, forklarer 29-åringen, blant annet ved fysisk å grave i jorden. Sjekke røttene, jordsmonnet og fuktigheten.

Snakker med planter

Siri Vatsø Haugum og andre forskere manipulerer kystlyngheiene på ulike måter for å se virkningen av potensiell kraftigere og hyppigere tørke. Dette har de gjort ved å «bokse inn» og overbygge mindre flater av lynghei. Slik kan de simulere konsekvenser av tørke i den ellers så søkkvåte vestlandsnaturen.

De måler fuktighet og temperatur i bakken jevnlig og følger med på veksten og tilstanden til plantene over tid, sjekker hvor mye de visner, og hvor mye tørke som må til for å skape endring i økosystemet.

Vi er litt sent ute med å stoppe klimaendringene, men når vi forstår hvordan natur og klima henger sammen, kan vi rigge naturen til å tåle endringene bedre

Siri Vatsø Haugum – forsker og fagansvarlig ved Lyngheisenteret

En gammelnorsk spelsau breker høyt langt der oppe mot toppen av heien. To små, spretne lam følger hakk i hæl. Litt lenger ut mot kysten beiter villsauene, men akkurat nå er de ikke å se.

Haugum tok doktorgraden sin i hvordan de 5000 år gamle kystlyngheiene tåler klimaendringer, et menneskeskapt landskap som tradisjonelt ble skjøttet og brukt som beite for sauer og kyr. Jevnlig sørget bøndene for kontrollert lyngbrenning for å skjøtte landskapet best mulig.

– I begynnelsen trodde man at kystlyngheiene bare var sånn fra naturens side, men etter hvert forsto man at det hadde vært skog der før. At bøndene med viten og vilje hadde hugget ned skogen for å sikre beiteområder for husdyrene sine. Senere har man sett hvordan lyngheiene har spredt seg langs kysten i takt med at bosetningen har spredt seg, forteller Haugum.

Grodd igjen

Norge har 680 kvadratkilometer med kystlynghei. Problemet er at mange av disse store områdene, som tidligere var beiteområder, har grodd igjen de seneste tiårene. Skogen har tvunget seg frem igjen, tre etter tre popper opp midt i landskapet – og det bidrar til et varmere klima og økt klimagassutslipp.

Forskerne lurer på om tørken også har endret dynamikken i lyngheiene, og om de vil oppføre seg som før dersom man «resetter» systemet med en kontrollert bråtebrann.

– Røsslyng er en av Norges viktigste planter. Det var den som gjorde at Norge begynte med landbruk ved kysten, fordi røsslyngen kan beites på hele året, sier Haugum.

Etter nøye registreringer over flere år erfarte forskerne at røsslyng som var blitt utsatt for kontrollerte bråtebrenninger, tålte en trøkk langt bedre enn røsslyngen som ikke var det.

Siden har Haugum erfart det samme på Lyngheisenteret: Der det er relativt nybrent, vokser plantene uanfektet av taktekket over seg, mens plantene på de ubrente flatene stresses når det blir tørrere enn normalt. Sammen med en gjeng biologistudenter har Siri Vatsø Haugum studert tusenvis av planteindivider i detalj for å se reaksjonene. For å holde skogen unna og karbonet nede i jorden bør lyngheiene tas vare på, lyder en av konklusjonene.

– Vi er litt sent ute med å stoppe klimaendringene, men når vi forstår hvordan natur og klima henger sammen kan vi rigge naturen til å tåle endringene bedre, og kanskje til og med bidra til å dempe hvor store endringene blir, sier naturforskeren.

En rosa manet

At Siri Vatsø Haugum begynte å forske på planter, er ganske tilfeldig. Da hun gikk på videregående, var hun fast bestemt på at hun ville bli marinbiolog og studere kronemaneten.

Hun peker mot vannskorpen, langt der nede forbi lyngheiene.

– Der nede, i Lurefjorden, har maneten, som faktisk ligner på et Disney-sjømonster, tatt helt av og utkonkurrert andre rovdyr. Ingen vet hvorfor. Men det var det jeg hadde lyst til å ta masteren min på. Kronemaneten er utrolig kul. Det er en rosa gelétopp med tykke tentakler som lyser i mørket og går i oppløsning i dagslys. Helt utenomjordisk! At den heter periphylla periphylla på latin var heller ikke feil, ler hun.

Men da hun flyttet fra Førde til Bergen i august 2011, endret interessefeltet seg litt etter litt, og marinbiologi ble til biologi på land.

Hun minnes spesielt en aha-opplevelse på en seter i Aurland i august for ti år siden, da hun begynte på andreåret på biologistudiet ved Universitetet i Bergen. Det var surt, kaldt og vått, og det var rett før lunsj. Hun var skrubbsulten, i dårlig humør og på tur med en professor og andre medstudenter.

Plutselig, i drittværet, stoppet professoren og plukket opp noe gress fra bakken, før hun begynte å fortelle hva som skilte nettopp dette lille grønne strået fra de andre.

– Selv i den settingen, i det elendige været og med dårlig dagsform, ble jeg så fascinert av alt hun fortalte. Jeg ble bare sugd inn i den planteverdenen. Den opplevelsen på setra i Aurland åpnet døren for meg til å forske på land i stedet for i vann. Jeg fant ut at jeg ville forske på noe som var mer håndfast og nært, ikke en utilgjengelig rosa manet.

Dårlig vær og isbjørner

Rett etter at Siri Vatsø Haugum hadde levert masteren sin om fjellplanter, kastet hun seg ut i et nytt eventyr. Norsk Polarinstitutt headhuntet henne til feltarbeid på den russiske øygruppen Frans Josef land i Arktis, der hun sammen med seks russiske forskerkolleger skulle forske på måker en hel sommer, under rimelig kummerlige forhold.

– Jeg liker å ramle litt inn i det ukjente og hadde nettopp søkt stipendiatstillingen om lyngheiene. Mens jeg ventet på svar derfra, kunne jeg jo dra en tur til Arktis, tenkte jeg. Vi haiket fra Murmansk med et russisk «cruiseskip», en ombygd isbryter, forteller hun.

Så støtte de på problemer: Da de skulle i land, var det for mye tåke til å bruke helikopter – og for mye isbjørn på iskappen langs land til å bruke båt. Bare ett alternativ gjensto, de måtte bli med cruiseturistene videre til Nordpolen og tilbake igjen.

Det samme skjedde på vei hjem fra forskningsprosjektet: Dårlig vær førte til at de ble hentet av «cruiseskipet» på vei til Nordpolen først, og dermed fikk seg en skikkelig omvei tilbake til Murmansk.

Umulig å være perfekt

Nå er Siri Vatsø Haugum ansatt som forsker og fagansvarlig ved Lyngheisenteret, samtidig som hun underviser studenter i naturfagsdidaktikk i en 20 prosents stilling ved Universitetet i Bergen. Den kombinasjonen ser hun ingen grunn til å slutte med, for hun elsker jobben sin.

Siden hun brenner for formidling, holder hun i tillegg foredrag om hvordan klima og natur henger sammen, for skoleelever, pensjonister, politikere og andre. Dette gjør hun i regi av nettopp Lyngheisenteret.

– Jeg synes det er så tilfredsstillende å forklare folk en sammenheng de ikke har skjønt før. Siden jeg har et oppriktig naturengasjement, får jeg vondt av hvor dårlig det ser ut, og hvor fort det går, sier hun og legger til:

– Men hvis folk forstår naturen bedre, føles det viktigere å ta vare på den.

29-åringen har en fortid i Natur og Ungdom og er opptatt av at vi alle må gjøre det vi kan for å motvirke uønskede klimaendringer. Men det er umulig å gjøre alt «perfekt», understreker hun.

– Jeg kjører en godt brukt dieselbil, fordi en elbil med god nok rekkevidde til å pendle mellom Bergen og Lygra ble for dyrt. Men jeg betaler alle avgifter med glede, for høye avgifter får folk, inkludert meg, til å skjerpe seg litt.

Det er viktigere å gjøre litt enn ingenting og tenke på det du kan gjøre i stedet for det du ikke kan, mener hun.

– Skal du hele tiden tenke på å gjøre alt riktig for miljøet – da blir du jo ko-ko. Det nytter ikke.

D2 er Norges viktigste magasin for kultur og livsstil. Meld deg på vårt nyhetsbrev her.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.