Intervju med ledestjerne Sumaya Jirde Ali, forfatter, redaktør og samfunnsdebattant fra Bodø

Da Slottet markerte prinsesse Ingrid Alexandras 18-årsdag i år, sto Sumaya Jirde Ali (24) på gjestelisten, i egenskap av redaktør for det feministiske tidsskriftet Fett. Hun feiret den kommende kronprinsessen sammen med kongelige, politikere, kulturpersonligheter og andre mektige mennesker.

– Det var så jævlig rart å bli invitert til Slottet, for meg, som alltid har kritisert hierarkier, sier hun.

Ali skroller gjennom telefonen for å finne et dikt hun skrev om slottsbesøket. Plutselig begynner hun å le.

– Haha, det er så selvopptatt å sitere sitt eget dikt! Okei, her er det:

«Sa ikke jeg før at det ikke finnes rom for meg her?

jeg får lyst til å si

Hvordan flykter jeg fra ambivalensen

Fra kirkehvelvingene som åpenbarer seg for de få»

Slik føltes bursdagsfesten. På den ene siden: spennende, nytt og morsomt. På den andre: en eksklusiv samling med mektige mennesker, et «innenfor» som nødvendigvis skaper et «utenfor», et «oss» som skaper et «dem».

– Det var surrealistisk, sier Ali.

Hun er poet, forfatter, redaktør og samfunnsdebattant, og nå også en av D2s 30 ledestjerner for 2022. Hun tenker ofte på at hun nå er «på innsiden». En folk lytter til, krangler med og ser opp til. Hun kan gi ut bøker, lede panelsamtaler og sette opp teaterstykker. I november debuterer hun som dramatiker med «Havet tar det det ikke gir» på Den Nationale Scene i Bergen. Førpremieren i august fikk terningkast fem i Bergensavisen, som skrev: «Sumaya Jirde Alis debut som dramatiker gir et sterkt innsyn i flyktningers eget perspektiv.» Også Bergens Tidene mente stykket var en «vellykket dramatikerdebut» og at «Sumaya Jirde Alis eksplisitte poesi kler scenen».

På fest får hun knapt gå i fred, det er så mange som har en idé til henne, som vil samarbeide eller tilby henne en jobb. Verden, i alle fall den delen hun er interessert i, ligger for hennes føtter.

I løpet av sitt unge liv har Ali blitt del av kultureliten hun har gjort karriere på å kritisere.

– Jeg er redd for å glemme hvor jeg kommer fra. Jeg er redd for å vasse i mine egne privilegier og bli blind for den makten jeg har.

Fremmedgjort

Sumaya Jirde Ali. Sumaaaya Jiiirde Aaali. Det er slik fansen uttaler navnet hennes – dratt og langsomt, nærmest andektig. Det kan være unge, sjenerte mennesker med en skribentdrøm, kulturkjerringer på Litteraturhuset eller bare noen som har sett henne på tv.

– «Er det du som er Sumaaaya Jiiirde Aaali?» mimer hun.

Det føles fremmedgjørende. Noen ganger forstår hun ikke at det er henne de snakker til, at det er hun som er Sumaaaya Jiiirde Aaali.

– Det finnes en medieskapt forestilling om meg, som mediene selv er blitt forelsket i. Og publikum, som leser meg, leser om meg eller ser meg på tv, har internalisert den forestillingen.

Som 17-åring skrev Ali en kronikk om manglende representasjon i mediene. Hun satt på biblioteket på Bodø videregående skole, men turte ikke å trykke «send». En venninne måtte gjøre det for henne. Da kronikken havnet i Aftenposten, brukte hun timevis på å svare folk i kommentarfeltet, i den tro at de ønsket debatt, at hun kunne endre noens mening.

Hun bokdebuterte som 19-åring og har gitt ut fire bøker, hvorav tre er diktsamlinger. Hun har vært spaltist i Klassekampen og Morgenbladet. En gang i måneden skriver hun dikt for den kristne avisen Vårt Land, og siden 2021 har hun altså vært sjefredaktør i det feministiske tidsskriftet Fett.

Ali, eller den medieskapte versjonen av henne, har vokst opp foran dem som elsker henne, og dem som hater henne.

– Opplevelsen av å være i offentlighetens søkelys har vært så formativ for meg at det egentlig er kvalmende, sier hun:

– Det har formet meg til det mennesket jeg er i dag og kommer til å være resten av livet mitt. Jeg skrev og ante ikke hvordan det kom til å bli brukt mot meg. Jeg ante ikke at det fantes folk med klare, tydelige agendaer. Jeg var naiv.

En vinner

Det er vinter, 2018. Ali er på utestedet John Dee i Oslo med to venninner. Her skal gratisavisen Natt&Dag kåre årets beste og flinkeste, og Ali er nominert i kategorien «Årets stemme». Sigrid Sollund, programleder i «Dagsnytt 18», får æren av å dele ut prisen.

Ali vinner.

Hun går opp på scenen for å si noen ord. Salen er mørk derfra. En person, hun vet ikke hvem, roper: «Fuck Listhaug!» Ali, litt fleipende, stemmer i: «Ja, fuck Listhaug!»

Hetsen som følger i etterkant, skal bli så overveldende at hun må trekke seg tilbake fra offentligheten i en lengre periode.

Året før har vært en jevnlig opptrapping av det som til slutt skal bli Alis hverdag, hvor skryt og ros blandes med sjikane og hat. I 2017 skriver hun jevnt og trutt, og leserne av lokalavisen Bodø Nu stemmer henne frem som årets bodøværing. Hun er bare 20 år, men allerede en tydelig stemme i den norske debatten.

Samtidig blir hetsen i kommentarfelt, sosiale medier og hennes egen innboks stadig grovere og hyppigere. Det er voldelige trusler, rasismebasert sjikane og seksualisert hat. Hele sommeren blir det spredt falske nyheter om henne av små, ukjente nettsteder med navn som «24avisen». Til sammen er det snakk om rundt 80 artikler.

I oktober 2017 stiller Ali opp i NRKs «Debatten», mot daværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug. Ali utsettes for sjikane av Listhaugs fanskare på nett.

«Jeg har opplevd dehumanisering, jeg er blitt redusert til en skitten hund, til en kakerlakk, til en parasitt. Jeg har opplevd muslimhat, at jeg bør få hijaben røsket av og bli voldtatt. Jeg har opplevd sexisme, kvinneforakt. Og alt dette kommer fra tilhengere av deg, Listhaug,» sa Ali til en nikkende minister.

I Facebook-gruppen «Vi som støtter Sylvi Listhaug» skriver en 70 år gammel dame: «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk». Kvinnen blir senere dømt for ytringen.

Prisen for popen

I månedene etter Natt&Dag-prisen publiserer nettstedet Resett et titall saker om Ali, skrevet av folk med pseudonymer som «Mumler Gåsegg» og «Kenneth Olsen». På et tidspunkt må hun gå med voldsalarm, fordi politiet er bekymret for hennes sikkerhet. Hetsen blir så ille at Ali først trekker seg fra et 8. mars-arrangement i Bergen, men så stiller likevel, etter at en bølge av støtte.

– Den ene uttalelsen har kostet så jævlig mye, sier Ali.

Samtidig kan hun knapt snu seg rundt uten å få en eller annen pris. I tillegg til «Årets stemme» har hun fått Zolaprisen, for «personer som åpent og uredd har avdekket eller motarbeidet forhold som truer menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet i Norge», og Den norske forfatterforenings ytringsfrihetspris, av en jury som kalte henne «en av de viktigste stemmene i sin generasjon». Senere skal hun få Amalie Skram-prisen, av en jury som mener at «Sumaya Jirde Alis forfatterskap er en høylytt og krevende protest».

– Mediene tenker for lite på makten som ligger i det å utnevne en person som viktig. Det finnes altfor mange priser i Norge, sier hun.

Jo visst, hun er takknemlig. Selvsagt er det hyggelig å bli tenkt på! Men Ali har fått et ambivalent forhold til alle disse prisene. For «den medieskapte forestillingen» om henne består ikke bare av sjikane fra ytre høyre. All hyllesten hun har fått fra velmenende, progressive institusjoner, har tidvis gjort livet hennes veldig, veldig vanskelig.

– Det er fantastisk å bli sett. Men all oppmerksomhet fører til hets. Det vet jeg av erfaring.

Overlevelsesmodus

På forsommeren i år blir Ali kontaktet av en journalist i VG. Han jobber med en sak om hva som har foregått i kulissene til Resett, og ønsker en kommentar fra henne. Først ønsker hun ikke å si noe som helst. Likevel ender hun opp med å gi en kort kommentar: Hun forteller at hun blir fysisk uvel når hun hører om Resett.

Det er fantastisk å bli sett. Men all oppmerksomhet fører til hets. Det vet jeg av erfaring

Sumaya Jirde Ali – redaktør, poet og samfunnsdebattant

I artikkelen kommer det blant annet frem at Resett i 2018 hyret en norsk mann, bosatt i Thailand, som allerede hadde drevet nettsteder med sjikanerende, falske nyheter om Ali. Han blir «Kenneth Olsen», og hans første Resett-sak kommer rett etter «Fuck Listhaug»-utsagnet, med overskriften «Sumaya Ali hetser Listhaug og politiet».

«At hun får lov til å posere som et offer i den etablerte pressen, samtidig som hun hetser andre, er faktisk ganske vanvittig. Prisene hun har vunnet, setter henne nå i en kategori der hun må bli stilt til veggs for sine kontroversielle ytringer», skriver mannen i en epost til daværende Resett-redaktør Helge Lurås, ifølge VG. Mannen som hadde bidratt til å presse henne vekk fra offentligheten, fikk altså betalt for det. Filter Nyheter har samlet opp noen av nettkommentarene om Ali i perioden:

«Æsj for et menneske», «tragisk eksemplar av et menneske», «returner henne til Afrika», «det er slike vi ikke vil ha i Norge», «frekk sugge», «fælt kvinnemenneske» og «dette ufyselige vesenet, send henne hjem til Somalia».

Ali leser VG-saken flere ganger, nistirrer på setningene, begynner på det samme avsnittet igjen og igjen. Det hele er surrealistisk. Handler dette virkelig om henne? Hun klarer ikke forstå det, tar det ikke innover seg.

– Jeg leser, men lar det ikke feste seg. Det er en overlevelsesstrategi, jeg har trengt den kognitive dissonansen for å overleve.

Noen dager senere skriver Dagsavisen i en leder: «Ali var et perfekt offer. En ung, intelligent, språksikker og meningssterk kvinne – og med bakgrunn fra Somalia. Samtidig sto hun helt alene, som frittstående samfunnsdebattant og den gangen 19 år gammel, uten en sterk organisasjon eller et mediehus i ryggen.»

– Den lederen har jeg tenkt mye på. For det er sant. Jeg var helt alene.

Havet tar

En skulle kanskje tro at Sumaya Jirde Ali var et dypt alvorlig menneske. Hun hører stadig fra folk som tror hun er sint, trist eller alvorlig. Når de møter henne, blir de overrasket – «du er jo så morsom!» kan de si.

For hun ler og tuller mye. Hun tar hardt i, på lattermildt, nordlandsk vis, når hun kritiserer, slik som da hun i fjor kalte den norske anmelderstanden for en «runkering». Hun vil «snakke mer» om det meste: om makt, om medienes mangel på selvkritikk, om privilegier, om hvem som blir intervjuet, og hvem som intervjuer. Hun vil skrive, være samfunnsdebattant, studere antropologi, kanskje bli akademiker, kanskje prøve seg som billedkunstner. Og denne høsten blir hun altså dramatiker.

– Jeg har bare sett fire teaterstykker i hele mitt liv, så det er litt vilt.

Stykket «Havet tar det det ikke gir» er basert på Alis diktbok «Når jeg ser havet, slukner lyset», og handler om Samira, som har flyktet til Europa over Middelhavet. Det hadde førpremiere på Den Nationale Scene i august og får premiere samme sted i november.

– Det høres sikkert litt lemfeldig ut, men jeg har et politisk prosjekt, som er å utvide alle rom jeg er i. Og et litterært prosjekt, i den forstand at selvrealiseringen jeg driver med, ikke må kjede meg. Jeg må føle at jeg utvikles, derfor er det spennende med sjangeroverskridende prosjekter.

Tankene går til den amerikanske forfatteren Sylvia Plaths roman «Glassklokken», der en kvinne står foran et fikentre, og hver frukt er en livsmulighet. Hun klarer ikke å velge mellom dem, og sulter til slutt. Kanskje er Ali en moderne versjon av denne kvinnen, en som reiser seg opp og plukker ned hver eneste frukt og spiser dem med entusiasme. Hun søker støtte til nye prosjekter, kaster seg i det, vil alltid lære noe nytt.

Sammenligningen får Ali til å smile.

– Jeg forsto tidlig at jeg må ta mikrofonen selv. Ingen kommer til å gi den til deg.

First price-ost

Sumaya Jirde Ali har foretatt en klassereise. Hun kommer fra en «fattig, fattig arbeiderklassefamilie» og har vokst opp i Bodø. Faren kom til Norge som flyktning fra Somalia, og Ali, hennes mor og søsken fulgte etter på familiegjenforening flere år senere. Moren jobber i barnehage og har vært involvert i lokalpolitikken. Faren er fagforeningsmann, kjører buss og taxi.

Jeg spiste parmesan for første gang i fjor, ante ikke at det fantes en «osteverden». Hjemme hos oss var osten rød og gul, og det sto «First Price» på den

Sumaya Jirde Ali – redaktør, poet og samfunnsdebattant

Ali sier hun har vokst opp i et «First Price-hjem». Hun husker skammen over å alltid kjøpe det billigste, og hun husker den dagen hun kunne kjøpe det hun hadde lyst på.

– Jeg spiste parmesan for første gang i fjor, ante ikke at det fantes en «osteverden». Hjemme hos oss var osten rød og gul, og det sto «First Price» på den. Og jeg elsket den. Jeg elsker den fortsatt!

Hun siterer osloforfatteren Zeshan Shakar: Det såre med klassereisen, er at du også reiser bort fra noe.

– Jeg har kjent på den sårheten, men også noe annet … På et eller annet tidspunkt sniker det seg inn en forakt for stedet du kommer fra. En forakt for First Price.

Egentlig, fortsetter hun, handler det ikke om First Price-ost.

– Når du kommer på andre siden av det, og er en som blir hørt og sett, som har alle muligheter i hele verden, så kjenner du på hvor blodig urettferdig det er. Det er egentlig det jeg forakter, et samfunn der vi må kjøpe mat vi har råd til, ikke mat vi har lyst på.

Ali forsøker å forvalte makten hun har fått på best mulig måte. Når redaktører ringer henne og lurer på om hun kan foreslå nye skribenter, gjerne med minoritetsbakgrunn, hjelper hun til. I Klassekampen i fjor sa Ali at hun er «pisslei» av å leke wingwoman for norsk forlagsbransje. Men likevel hun fortsetter hun.

– Jeg må være bindeleddet. Det er mitt ansvar, en del av mitt prosjekt.

Mediene skaper

Da Ali slo gjennom i offentligheten i 2018, var det få journalister som forsto at en provoserende overskrift ville resultere i overveldende hets og langvarige traumer. Ali ble invitert til debatter om høyreekstremisme, rasisme og islamofobi. Foran fullsatte saler fortalte hun, i inngående detalj, om hetsen og truslene som fosset inn på telefonen.

– Jeg trodde jeg skyldte offentligheten det. Men så skjønte jeg, fy faen, jeg trenger psykolog, jeg trenger ikke sitte her på en scene og prate om hvor traumatiske disse tingene er, for det å prate om ens traumer er retraumatiserende.

Hvilket ansvar har vi journalister her? Når jeg selv blar i meldingshistorikken med Ali, ser jeg at jeg tok kontakt med henne alt i 2017, for NRK, og spurte om hun ville snakke om Iram Haqs film «Hva vil folk si» på radio. Ali hadde skrevet en tekst om filmen, som handler om æreskultur i det norsk-pakistanske miljøet. Ali svarte at hun var i Bodø og ikke hadde tid.

I 2018 kontaktet jeg henne igjen, fortsatt for NRK, på grunn av en debatt om kleskjeden Zaras kolleksjon, der modellene var kledd i «skaut». Ali var igjen i Bodø, hadde ikke tid. I 2019 var jeg i Morgenbladet og tok igjen kontakt. En gruppe akademikere ønsket å oppheve straffelovens paragraf 185, om hatytringer. Ville hun la seg intervjue? Ali takket høflig nei, sendte meg videre til SV-politiker Marian Hussein.

Tre ganger har jeg kontaktet henne for å få henne til å snakke om rasisme, innvandring og islam. Kanskje tenkte jeg at hun var den beste kilden for saken. Kanskje håpet jeg at hun skulle si noe provoserende. Antagelig begge deler. Men jeg tenkte ikke på hva ville koste for henne å stille opp. Jeg tenkte ikke på at jeg var med å skape en forestilling om Sumaya Jirde Ali.

Hva gjør vi dersom saken fører til hets? Hva gjør vi dersom den fører til trusler? Hva gjør vi dersom det gjør henne syk? Hvem stiller opp for henne? Har hun et støtteapparat?

– Jeg ønsker meg en saklig og samvittighetsfull journalistikk, som tenker på disse tingene, sier Ali selv.

Debatthets

I januar i år fortalte programleder Sigrid Sollund at «Dagsnytt 18» ofte sliter med å få folk til å stille i betente saker, på grunn av de harde reaksjonene i etterkant. I 2021 kom en rapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet som viser at kvinner under 30 år er hardest rammet av netthets. Overvekten av hetsende kommentarer kommer fra menn. 26 prosent av de spurte mellom 18 og 34 år oppga at den siste hatefulle kommentaren de fikk, gikk på hudfarge eller etnisitet.

– Noe av det tristeste er alle historiene vi går glipp av. Det tenker jeg ofte på, alle dem vi ikke hører fra fordi de ikke orker å delta i det offentlige ordskiftet, sier Ali.

Likevel har noen ting blitt bedre, synes hun. Spesielt unge journalister forstår hvilke saker som kan føre til bråk. De tar hensyn.

– Men jeg savner fremdeles mer selvkritikk. Jeg savner at mediene, som setter dagsorden, innrømmer at de er en del av den meningsbærende kultureliten, og at de tenker mer på hvordan de forvalter den makten.

Hun tar en slurk av ølen som står på bordet foran henne, og blir stille litt.

– Noen ganger lurer jeg på om jeg bryr meg for mye.

– Om hva da?

Hun svarer ikke med en gang, men ser betenkt ut. Og så, sliten.

– Om alt, liksom. Om jeg bare skulle gitt litt mer faen.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.