Cidi Nzita flyktet fra borgerkrigen i Angola som barn. Nå bruker han all sin tid på å jobbe for ungdom i Bergen.

[D2 kårer Årets ledestjerne 2023– stem på din favoritt på denne siden.]

– Hallaisen!

Cidi Nzita (27) stikker hodet inn en av dørene på Fyllingsdalen videregående skole i Bergen.

– Kan vi komme inn?

I klasserommet sitter en tenåringsgjeng oppå pultene og dingler med bena, mens de øver på sin sang, «Nobody Wants to Be Me».

– Hva synes du, Cidi? spør hun ene, etter at de har fremført sangen med gitar én gang.

– Det er perfekt, nå må dere bare spille inn i studio, svarer Nzita oppmuntrende.

Cidi Nzita fikk Bergen kommunes ungdomspris for 2021, ble nominert til «Årets bergenser» i 2022 og «Bergens beste hverdagshelt» tidligere i år. Nå er han også utpekt som en av årets ledestjerner i D2. For ham har ungdom stått i sentrum det siste tiåret.

– Det er verre å reparere ett barn eller én ungdom om to år, tre år, fem år, for det vil koste samfunnet ekstreme summer. Derfor håper jeg man vil anerkjenne at frivillige organisasjoner er her for å bistå samfunnet på best mulig måte, ikke for å hanke inn penger.

Sommerparadis

Det er skoleferie, og en usedvanlig solfylt formiddag til Bergen å være, men det vrimler fortsatt av barn og ungdom på idrettsbanen, i kantinen, i klasserom og musikkstudioer på Fyllingsdalen skole. I korridorene summes det på flere språk. Det er et nærmest drømmeaktig skue.

For hva gjør de her, midt i sommerferien? De yngste er her er fordi det fortsatt er aktivitetsskole, men det er også påfallende mange som har møtt opp på skolen av egen fri vilje.

– I går var det noen som sa at de føler seg hjemme her, at de blir ivaretatt og sett. Springbrett er blitt et sted de ønsker å være, sier Nzita.

Organisasjonen Springbrett for ungdom er navnet på den frivillige organisasjonen han startet i det små i 2015, og som nå blant annet samarbeider med skolen der Nzita jobber som miljøarbeider på dagtid. Resten av døgnets tider jobber han som frivillig.

«Springbrett for ungdom» – som de fleste bare kaller Springbrett – handler om å gi ungdom mellom 13 og 25 år mulighet til å delta i organiserte aktiviteter, uavhengig av økonomi, etnisitet og religion. I fjor deltok 656 unge mennesker på låtskriverkurs, svømmekurs, selvforsvarskurs, trafikalt grunnkurs, fotokurs, sommerskole, teatergrupper, paintball, skøyter, nisseløp eller kino.

På lang sikt håper Nzita at han kan ta med seg organisasjonsmodellen og utvide tilbudet til flere norske byer – kanskje til og med det store utland.

Organisatoren

Nzita har slått seg ned ved et av de runde bordene i skolekantinen. Et knippe frivillige i grønn t-skjorte, inkludert hans åtte år gamle datter, Emma Viktoria, som surrer rundt med snop i munnen, er i gang med å stelle i stand dagens aktivitetsskolelunsj: vårruller og kyllingspyd. Petter de Presno Borthen (71) kommer bort til bordet, som den tredje personen i løpet av ti minutter som vil forhøre seg med Nzita om organiseringen av dagen.

– Barna kaller ham «Don Pedro», sier Nzita.

Fosterfaren var med på å starte opp Springbrett.

– Innimellom sier han til meg: «Vi er nesten like brune vi, Cidi. Det er på grunn av de spanske genene.» 

De bryter begge ut i latter, men det er en sannhet i det: De Presno-slekten innvandret til Bergen fra det nordlige Spania midt på 1800-tallet.

– Så ja … vi ligner visstnok litt, legger Nzita til, og de ler igjen.

For meg var det vanskelig å være et barn som egentlig følte at jeg ikke var verdt noe, som ikke ble ønsket eller fikk være en del av samfunnet. Der og da føltes livet meningsløst

Fra Angola til Bergen

Cidi Nzita var bare seks år gammel da han kom til Norge som enslig flyktning fra Luanda, hovedstaden i Angola. Der hadde en ødeleggende borgerkrig rast i over 20 år – den ble først avsluttet i 2002.

Først flyttet han inn på et barneasylmottak i Florø.

– Det var ikke bare-bare. For du sitter hele tiden med usikkerheten og uroen: Hva er det neste som skjer? Hvor går veien i livet? For meg var det vanskelig å være et barn som egentlig følte at jeg ikke var verdt noe, som ikke ble ønsket eller fikk være en del av samfunnet. Der og da føltes livet meningsløst.

Etter nesten halvannet år i Florø fikk han vite at en norsk familie ønsket å ta ham inn som fosterbarn.

– Det var overveldende og skummelt, men det var også kjekt at noen brydde seg om meg, ville meg vel, og ville oppdra meg. Det betydde veldig mye for meg som barn, sier Nzita.

Med et forventningsfullt smil, rastafletter og en trillekoffert full av leker, forlot åtteåringen Florø med båt – men skuffelsen ble stor da han fikk beskjed om at han måtte vende tilbake til mottaket. Det første møtet var bare for å hilse på hverandre.

– Det var litt sårt da jeg måtte trille kofferten tilbake til taxien. Det var nok et nederlag, sier Nzita.

Å flykte som barn og miste det som var kjært, var tungt. Samtidig bar jeg på traumene med å se min far bli drept foran meg som barn. Det var noe som hang igjen hos meg da jeg kom til Bergen

Ekstreme traumer

Heldigvis gikk det bare to uker til han fikk flytte inn med den lille gjengen som hadde tatt ham imot på kaien i Bergen. «Familien», som han umiddelbart kalte dem, besto av fosterforeldrene Petter de Presno Borthen og Mari-Anne Borthen samt den jevngamle fosterbroren Bjarte de Presno Borthen – de siste årene best kjent som artisten dePresno.

– Jeg var kontaktsøkende og overraskende trygg i starten, med tanke på at jeg slet med å stole på mennesker, fordi jeg hadde opplevd så mange skuffelser – folk som hadde lovet meg ting gang på gang i oppveksten. I tillegg slet jeg med ekstreme traumer fra et krigsrammet land, sier Nzita.

Han tenker seg om et lite øyeblikk, folder hendene.

– Å flykte som barn og miste det som var kjært, var tungt. Samtidig bar jeg på traumene med å se min far bli drept foran meg. Det var noe som hang igjen hos meg da jeg kom til Bergen.

Han snakker med rolig, lav stemme.

– Da jeg først kom til Bergen, ble jeg tatt imot som et fullverdig familiemedlem. Det var det som var så fint. Jeg ble godt oppdratt, fikk gode verdier, og opplevde å føle meg hjemme – selv om det var mye uroligheter utenfor hjemmet. På skolen opplevde jeg rasisme og mobbing og den biten der. Hadde det ikke vært for foreldre og søsken som brydde seg, hadde jeg ikke vært her i dag.

– Du tror ikke det?

– Nei, jeg vet det.

– Som ung var jeg veldig lukket, ville helst ikke snakke om livet mitt. Det var bare fortreng, fortreng, fortreng, fortreng.

– Det er derfor det er ekstra viktig, tenker jeg, at vi er til stede, og ikke gir opp de unge.

Idretten betydde alt for meg. Det var min terapi, mitt andre hjem, der jeg følte at jeg kunne oppnå noe

Asylbesøket

I tenårene slo Cidi Nzita seg opp som en av Norges beste sprintere og hekkeløpere, som 16-åring var en viss Karsten Warholm blant hans tøffeste rivaler. Men da Nzita begynte å slite med skader, og til slutt måtte legge idrettsdrømmen på hyllen, måtte han tenke nytt.

En dag ble han med fosterfaren – som har jobbet i flere tiår med flyktninger og innvandrere, både som frivillig og som mottaksleder og rådgiver i fylkeskommunen – på jobbtur til et asylmottak. Der fikk Nzita høre at ungdom som ventet på oppholdstillatelse ikke fikk mer enn tusen kroner i måneden til kost og losji. En slik sum, forsto han raskt, var ikke nok til å betale kontingenten i et idrettslag.

– Jeg har selv vært gjennom den prosessen, og syntes det var ubegripelig at de bare satt i mottaket, og ventet på at det skulle skje noe. Idretten betydde alt for meg. Det var min terapi, mitt andre hjem, der jeg følte at jeg kunne oppnå noe.

Da skadene tok over og han omtrent samtidig ble far, ble det payback time, forteller han. Han ville gi noe tilbake til idretten som hadde inkludert ham og akseptert ham for den han var, men også gi noe til ungdommene på asylmottakene.

– Jeg ville gi noe til de som ikke hadde foreldre tett på seg, slik som jeg hadde, som fulgte meg opp og satte krav til meg. Jeg var ikke Guds beste barn, jeg var ikke den roligste personen, men det handlet om at jeg har bagasje som jeg jobbet imot.

Springbrett for ungdom

Etter besøket på asylmottaket, satte Nzita seg ned med daglig leder i Norna-Salhus –idrettslaget han løp for i mange år – og la frem sin prosjektplan. Med støtte fra klubbkassen, satte de i gang et aktivitetstilbud for enslige mindreårige asylsøkere ved Breimyra mottak i Åsane, og kalte det Alle skal med. 

– Det skulle være et lyspunkt i hverdagen, mens de ventet på om de fikk oppholdstillatelse.

Tilbudet var vellykket, men etter hvert som flere av asylmottakene i Bergen og omegn ble lagt ned, og en del av ungdommene ble flyttet til ulike steder i landet, innså de at det var en tabbe å ikke utvide. Flere trengte aktivitetstilbud, og ikke bare innen idrett. Igjen satte Nzita seg ned med Norna-Salhus' daglige leder, inkluderingsansvarlig og fosterfaren, og laget en ny treårig prosjektplan. I 2021 ble det som startet som Alle skal med registrert i Brønnøysundregistrene som frivillig organisasjon, med navnet Springbrett for ungdom. De fikk et styre på plass, og en rekke samarbeidsavtaler med lokale aktører.

Avslutning

En ny person kommer bort til kantinebordet. Han forteller at neste ukes idrettsskole for barn og unge, mellom seks og tolv år, er fullt. Nzita er uenig.

– Alle skal med, sier han.

– Men da er det ikke nok t-skjorter?

– Det ordner vi.

Løsningsorientert er beskrivende for Nzita, som foreslår at vi flytter oss til et litt mindre folksomt rom.

Inne på et slags kott med sofa, tar Nzita opp telefonen – og spiller en av sangene noen av ungdommene laget i forrige uke. En lys jentestemme synger: «Eg vil bli her for alltid/Overleve på is og vepsebol/Eg ser på deg, du ser på meg/Det er sommer, og det er bare oss to/Eg vil bli her for alltid.»

– Ingen drømmer er for store, mener jeg, sier han da han legger ned mobilen.

– Det er altfor mange skjebner som blir gitt opp. Jeg mener alle mennesker har en ressurs de kan bidra med i samfunnet, så lenge man gidder å se dem og hjelpe dem.

– Det er derfor det er så viktig at vi gir dem et verktøy – uavhengig av økonomiske barrierer, bakgrunn eller etnisitet.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.