Intervju med ledestjerne Niklas Fjeldberg i organisasjonen Anima – Stopp dyremishandling

[D2 kårer Årets ledestjerne 2023– stem på din favoritt på denne siden.]

Niklas Fjeldberg (27) sitter på terrassen hjemme på Trosterud i Oslo, der han har hjemmekontor. Han er kampanjeleder i Anima, en organisasjon som jobber for dyrs rettigheter.

Det har han vært siden 2020, i det som må karakteriseres som et skjebneår for den unge mannen fra Moss som nå også kan sette «ledestjerne i D2» på merittlisten.

– Jeg hadde tenkt at jeg skulle få meg en godt betalt jobb som ingeniør, kanskje jobbe noen år og spare opp litt penger.

Slik gikk det ikke.

Kalde mossegater

I 2020 var Niklas Fjeldberg i avslutningsfasen av et langt studieløp for å bli maskiningeniør, og var i ferd med å se seg om etter jobber. Men noe annet brant inni ham, noe større og viktigere.

Utpå høsten året i forveien hadde han flere lørdager på rad stått på gaten i hjembyen Moss, han delte ut brosjyrer og prøvde å komme i prat med forbipasserende. Han ville ut med et viktig budskap om hvordan forholdene er for kyllingene på norske gårder, den kyllingen vi kjøper i kjøttdisken i butikken, på restauranter, i kiosker og andre utsalgssteder.

Det var kaldt, noen ganger mistet Fjeldberg følelsen i tærne og fingrene, og mange av de han møtte var i beste fall likegyldige, noen sågar spottende.

– Det er alltid noen som synes det er moro at noen er engasjert i noe, sier han.

– Men jeg skjønte etter hvert at selv om vi kom i prat med en del folk, og mange var enige med oss, var det ikke særlig effektivt.

Samme høst ramlet Fjeldberg inn på en konferanse for dyrevelferd på Mesh i Oslo, et medlemsbasert gründernettverk som driver innovasjonshuber. Der ble han kjent med begreper som effektiv altruisme, samtidig som han lærte mer om forholdene for mange dyr, også kyr og kalver på bås, og oppdrettslaksen. Han ble kjent med representanter for flere dyrevernsorganisasjoner, blant annet Anima.

– Og da jeg så en jobbannonse som kampanjeleder for Anima, oppfordret kjæresten min meg til å søke.

Kylling er det dyret vi spiser mest av, og som er mest utbredt i verden – og det innebærer enormt mye lidelse for dyrene

Dyreverner Niklas FJeldberg

Australsk oppvåkning

Niklas Fjeldberg vokste opp som en helt vanlig gutt, med et helt vanlig forhold til dyr, som han selv sier. De hadde et marsvin hjemme, faren hadde hund. Interessen for dyrevern våknet da han tok et år som utvekslingsstudent i Australia mens han studerte for å bli ingeniør. I kollektivet møtte han noen vegetarianere, som var blitt overbevist om å kutte ut alt kjøtt, på bakgrunn av deres kunnskap om hvordan dyrene hadde det på gårdene.

– Er du vegetarianer selv?

– Selv spiser jeg plantebasert fordi det er en betydningsfull måte å redusere dyrenes lidelse på, men jeg ser ikke på dette som en nødvendighet for å være med å løse problemene i kjøttindustrien. Problemet trenger først og fremst systemiske endringer, som for eksempel at bedrifter som Coop og Norgesgruppen stiller sterke og seriøse krav til kyllingvelferd.

Han opplevde Australia som et veldig kjøttfokusert og industrialisert land, der forholdene til husdyrene virkelig ikke var bra.

– For min del tror jeg også at det handlet om at jeg ble eksponert for andre og nye typer mennesker. Ingeniørstudenter er kanskje ikke den mest typiske dyrevernsgjengen.

Under oppholdet i Australia kjørte han og en kamerat gjennom de store naturområdene, men den forventede rike naturopplevelsen ble isteden et møte med talløse døde kenguruer i grøftekanten, påkjørt av de store trailerne som krysser landskapet på store motorveier.

– Da jeg kom hjem fra Australia, begynte jeg for alvor å lese meg opp på dyrenes vilkår i Norge. Jo mer jeg leste, desto mer engasjert ble jeg. Bare i Norge dør det 75 millioner kyllinger hvert eneste år. Kylling er det dyret vi spiser mest av, og som er mest utbredt i verden – og det innebærer enormt mye lidelse for dyrene. Det, i kombinasjon med at nesten ingen snakker om dette, gjør at jeg føler et ansvar.

Turbokyllinger

Det er ingen underdrivelse å si at Niklas Fjeldberg har oppnådd mye i sin korte tid i Anima. Sommeren 2020 startet organisasjonen sin kyllingkampanje, noe som bidro til å få Rema 1000 og Norsk kylling til å gå over til dyrevelferdsstandarden European Chicken Commitment (ECC)

Etter at Anima satte inn helsides annonser i flere aviser, der de lovet 500.000 kroner i dusør til bønder som ville vise frem den hurtigvoksende kyllingarten Ross 308, såkalt turbokylling, har Circle K, Narvesen, 7-Eleven, Oda og Scandic etter tur sluttet å selge slik turbokylling.

– Det er jo aldri én enkelt årsak til at noe skjer, selv om vi mener at Anima har hatt stor betydning i alle sakene, forteller Fjeldberg.

Han forteller også at disse kyllingene vokser så fort at mange av dem får problemer med å bære vekten av sin egen kropp i løpet av de 35 dagene det tar å vokse fra 50 gram til slaktevekten på over to kilo. De kan også få sviskader på bena, fordi de står og går i sin egen avføring. Noen får muskelsykdommer, fordi hjertet ikke klarer å pumpe nok oksygen ut i de enorme brystmusklene som vokser fortere enn resten av kroppen. Dette handler mest om hvordan rasen er avlet opp. Løsningen er ikke å endre kosthold, men å slutte å avle opp slike kyllinger, mener Anima. Organisasjonen har som mål at turbokyllinger skal fjernes helt fra det norske markedet.

En markedsundersøkelse fra 2019 viser at norske forbrukere setter dyrevelferd helt øverst når det gjelder kravene de har til bedrifter, forteller Fjeldberg.

– Så vi har forbrukeren med oss. Folk flest er helt enige i at dyr ikke skal ha det slik. Problemet er at folk ikke har tid til å tenke på sånt når de står i butikken. Staten, og bedriftene, gjør det heller ikke enkelt for folk. Det er ikke mulig å se på kjøttpakkene hvordan dyrene er blitt behandlet. Og folk har ikke lyst til å stå i butikken og skrolle på telefonen i ti minutter når de skal handle middag.

Motivasjonsarbeid

Anima mener derfor løsningen er å sikte arbeidet inn mot de som bestemmer hva som skal ligge i butikkhyllene. Arbeidet til Niklas Fjeldberg består stort sett i å møte bedrifter for å snakke om dyrevelferd, og prøve å overbevise dem om å innføre de retningslinjene for dyrevelferd Anima mener gir bedre vilkår for dyrene.

– Det er ofte hyggelig i starten, og mange bedrifter ønsker å gjøre godt, men iblant kommer vi til det stedet der de sier at de tror det blir for dyrt, at det kommer til å ta 20 år og så videre. Da gjør vi andre aktiviteter for å …

– Presse dem?

– Motivere dem, sier han og ler.

Arbeidet Fjeldberg viser til her, handler blant annet om mediekampanjer, om demonstrasjoner utenfor butikklokaler og informasjonsarbeid i sosiale medier.

– Ikke for at forbrukerne skal gjøre noe spesielt, men for at de skal melde fra til bedriftene og si at dette synes de ikke er greit.

– Det blir dyrere med kylling hvis du får det som du vil?

– Ja, det blir litt dyrere, det koster å behandle dyr ålreit. Men det mener jeg vi skal gjøre. Og undersøkelser viser at folk flest er helt enige med oss. I Danmark har man et merkingssystem, der man kan måle standarden på dyrevelferd med antall hjerter. Noe slikt ønsker vi å innføre i Norge også. Så kan folk ta opplyste valg.

– Hva slags mål har du for arbeidet ditt?

– Kortsiktig er målet å få Coop til å ta samfunnsansvaret sitt seriøst og droppe turbokylling. Langsiktig er målet å redusere dyrs lidelse så mye som mulig. Dette arbeidet kommer jeg nok til å være en del av livet ut, og da helst i en så god organisasjon som Anima.

Knut Lutnæs, seniorrådgiver kommunikasjon og myndighetskontakt i Coop, svarer følgende på kritikken:

– Coop tilbyr flere kyllingalternativer, både økologisk og «gårdsklekket» av saktevoksende raser, slik at kundene selv kan velge. Vi mener bruken av begrepene «turbokylling» eller «monsterkylling» bidrar til en unyansert diskusjon om et svært viktig og komplekst tema. Man må huske at bonden er avgjørende for dyrevelferden. Den faglige vurderingen av hva som er god dyrevelferd kan ikke overlates til private organisasjoner, men må vurderes av fagekspertise, og besluttes og følges opp av myndighetene gjennom regelverk og tilsyn.

Kine Søyland, kommunikasjonssjef i Norgesgruppen, forteller at det jobbes med problemstillingene.

– Forbrukerne kan være trygge på at det er strenge krav til dyrevelferd, uansett hvilke produkter de kjøper i våre butikker. Vi tilbyr allerede saktevoksende kylling, så forbrukerne har mulighet til å velge. Våre planer om å lansere en saktere voksende kylling med Nortura, under Prior Kyllinggården-merket, står fortsatt ved lag. Imidlertid ser vi at i dagens marked, med raske økninger i produksjonskostnader, økte matpriser og redusert kjøpekraft, så er dette mer krevende enn forutsett, og vi mener sannsynligheten for å lykkes vil være best med en utsatt lansering.

Blitt mainstream

Niklas Fjeldberg er ingeniøren som endte opp i kommunikasjonsbransjen, som til syvende og sist er det han driver med i Anima. Han beskriver også overgangen som en veldig hard indre kamp.

– Jeg har også dysleksi, så det å skrive har vært en motbakke. Jeg har aldri vært flink med det litterære, og jeg er ikke en født taler. Men det å ta denne jobben føltes som et nødvendig onde. Jeg ville gjøre noe, og dette føltes betydningsfullt.

Han smiler litt.

– Det var mye vondt i magen i starten, men etter hvert har jeg vent meg til det. Jeg er stolt av hva jeg har fått til, med tanke på problemene jeg har hatt tidligere.

I tillegg til jobben i Anima jobber Fjeldberg aktivt for å bygge nettverk på tvers av de ulike organisasjonene for dyrs rettigheter. Det er ingen hemmelighet at det til tider har vært store uenigheter mellom norske dyrevernsorganisasjoner. Dét vil Fjeldberg hjelpe til med å løse.

– Jeg opplever ikke selv at det er konflikter, men jeg ønsker meg at dyrevernere blir enda bedre til å jobbe sammen. Jeg vil blant annet bidra ved å snakke mer med de andre organisasjonene, samt andre sentrale personer som jobber med dyrevern.

Han trekker spesielt frem Nettverk for dyrs frihet, en organisasjon han mener har vært en viktig aktør i Norge i mange år, og som har rettet søkelyset mot pelsdyrnæring og industrielt landbruk.

– Særlig har jeg vært imponert av Norun Haugen, som så å si på egen hånd har lykkes med å sette et meget viktig og sterkt fokus på griseindustrien. Jeg vet at hun har vært en inspirasjon for mange dyrevernere i Norge, og i mine øyne er hun en enda mer verdig ledestjerne enn meg selv, sier han.

DNs anmelder oppsummerte Haugens bok av året, «Til dyrene: Sannheten om norsk dyrevelferd», som «et rystende kampskrift for grisen», men 33-åringen har ramlet utenfor den øvre aldersgrensen på 30 år som D2s ledestjernejury må forholde seg til.

– Jeg skjønner at det er sterke følelser involvert i dyrevern. Det er så enormt mye lidelse, og det er lett å bli frustrert og føle seg maktesløs. Men vi må fokusere energien vår på løsningene. Vi jobber mye for å kurse dyrevernere i effektive måter å nå frem på, det er vel en profesjonalisering på gang i hele feltet. Selv er jeg jo utdannet ingeniør, og skiller meg ganske mye ut blant mange av dyrevernerne. Mange i feltet er blant annet utdannet innen filosofi.

– Fordommen mot dyrevernere er vel at de bor i skogen, røyker hasj og har rastafletter?

Han ler.

– Ja, og disse miljøene har kanskje tiltrukket seg mer alternative mennesker. Men dyrevern er i ferd med å bli mainstream. Alle er opptatt av dette nå. Dét er vel jeg et godt eksempel på.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.