Intervju med ledestjerne Maud Angelica Behn.

– Har du det bra?

– Jeg har det veldig fint.

Maud Angelica Behn (19) kommer gående, blid og fornøyd, inn i Botanisk hage i Oslo. Det er en vakker sensommerdag. På Museumskafeens uteservering vrimler det av besøkende, men her kommer visst ikke en person som lar seg sjenere av slikt.

Et par spillkort henger fra ørene. I ansiktet har hun malt noen stjerner.

Plutselig var hun 19 år, ferdig med videregående, og resten av livet en autostrada av muligheter.

– Nå skal jeg ta et friår, sier hun.

– Eller et jobbår, da, legger hun til.

– Det synes jeg er veldig digg.

– Digg?

– Jeg er ikke så innmari skoleflink. Så jeg synes jeg det skal bli veldig digg å kunne holde på med hva jeg vil selv.

– Som er?

– Å male mer, sier hun.

– Og ha tid til meg selv.

Hun får en sandwich til bordet, drar ut skinken, tar en bit av det som er igjen.

– Ellers har jeg egentlig ikke så mange planer, fortsetter hun.

– Du vet, jeg har hatt så mye struktur hele livet, med skolen, at jeg nå synes det bare er digg ikke å ha så mye struktur. Så det er litt åpent, da. Men planen er i alle fall å male hver dag. Og bli skikkelig, skikkelig flink.

Det var jo da det med pappa skjedde, at jeg følte at det ble så personlig. Det var da jeg skjønte at dette er noe jeg skikkelig brenner for

Maud Angelica Behn om mental helse

Personlig

Maud Angelica Behn, eller Maudern som hun også blir kalt, er altså den eldste datteren av prinsesse Märtha Louise og forfatteren og kunstmaleren Ari Behn. Hun er også en av juryens utvalgte i D2s årlige kåring av ledestjerner – 30 mennesker under 30 år som jobber for å gjøre verden bedre – valgt ut for sin åpenhet og sitt engasjement rundt psykisk helse.

I 2021 ga hun ut den illustrerte boken «Tråder av tårer», der hun skriver for barn om sorg. Hun har også solgt egne trykk til inntekt for Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, og vært åpen om faren Ari Behns mentale helse og sorgen etter hans død 1. juledag 2019.

Det var under begravelsen i Oslo domkirke at Maud Angelica Behn også fikk sin ilddåp i offentligheten. Talen hun holdt ved Ari Behns båre i Oslo domkirke 3. januar 2020, skrev hun på egen hånd gjennom noen følelsesmessig kaotiske dager. Kanskje litt fordi det også var naturlig for henne å søke seg dit, til skrivingen, som en form for selvterapi.

– Jeg har egentlig alltid vært engasjert i mental helse, forteller hun.

– Jeg husker at jeg på skolen min, før det skjedde med pappa, spurte læreren min om vi ikke kunne ha en time på skolen om mental helse.

Hun kikker opp.

– Så jeg har vært veldig opptatt av det. Men det var jo da det med pappa skjedde, at jeg følte at det ble så personlig. Det var da jeg skjønte at dette er noe jeg skikkelig brenner for.

I sjokk

I talen snakket Maud Angelica Behn om forholdet til faren, men hun løftet også blikket utover mot andre i samme situasjon.

– Jeg hadde jo aldri snakket foran så mange folk før, og var veldig nervøs. Men jeg var så bestemt på at det var viktig for meg å gjøre det, viktig å være åpen om det, forteller hun.

– Jeg ville også ha en verdi ut av alt det dårlige. Noe … fint. Noe som forhåpentlig også kunne hjelpe noen andre der ute.

I ettertid har hun ikke helt skjønt at hun klarte det, sier hun. Hun var 16 år gammel.

– Jeg var jo i sjokk gjennom de dagene. Det var noe av det verste … jeg var så ille mentalt. Så det at jeg faktisk klarte det, og at jeg turte, det synes jeg er skikkelig bra gjort av meg selv.

Hun smiler.

– Jeg synes også det er veldig kult når folk har sagt til meg etterpå at det hjalp dem. Da føler jeg at det var veldig verdt det, da. At jeg klarte det, liksom. Jeg kan egentlig ikke beskrive hvor mye det betyr for meg.

Å åpne en samtale om mental helse, kaller hun det. I fjor skrev hun sin første kronikk i Aftenposten, med overskriften «Det er greit å gråte».

– Ved å snakke om dette på en riktig måte, kan vi redde liv. Det å lære om mental helse, er så essensielt. Det å lære om hvordan en kan leve et bra liv, hvordan en kan være et bra menneske, hvordan man kan hjelpe hverandre – jeg kan ikke forestille meg noe som er viktigere.

Ved å snakke om dette på en riktig måte, kan vi redde liv. Det å lære om mental helse, er så essensielt

Maud Angelica Behn

Blant annet har hun vært opptatt av å få mental helse inn på timeplanen i skolene.

– Jeg mener man bør lære ungdommer om sunne måter å håndtere følelsene sine på. Når man er så overveldet at man ikke vet hvordan man skal håndtere følelsene sine, så gjør man det på skikkelig forferdelige måter, med alkohol, eller selvskading, eller hva nå enn. Det kan redde å vite hvordan man skal håndtere det på en sunn måte. Og vite hvor man kan få hjelp, sier hun.

– Og det at det finnes hjelp der ute, og at ting kan bli bedre, det var også noe jeg hadde skikkelig lyst til å si med talen min. Det er så mange unge som begår selvmord. Og jeg synes det er ekstra trist når det skjer med unge mennesker. De kunne hatt så mange fremtidige fantastiske dager, og så får de aldri se dem. Det synes jeg er så trist.

Av og til når man er trist, så ser man bare tårene, og ikke alt utenfor. Man er som i en tunnel, hvor man bare ser det dårlige og ikke noe av det som er bra

Maud Angelica Behn

Strikket med tårer

Hun og faren hadde et fellesskap i skrivingen og malingen. Han skrev en setning, hun skrev den neste. Han malte et strøk, hun tok over. Barneboken «Tråder av tårer» var egentlig en fortsettelse av et prosjekt hun hadde begynt på sammen med ham.

– Det begynte med at pappa og jeg skulle skrive en bok vi kalte «Danser blant stjernene». Men så døde han før vi ble ferdige. Jeg tenkte først at jeg jo kunne bli ferdig med den boken på egen hånd. Men så klarte jeg det liksom ikke helt. Det var jo noe jeg skulle gjøre sammen med ham. Etter hvert tenkte jeg at jeg bare kunne gjøre min egen greie, forteller hun.

Boken fikk flere nyhetsoppslag enn anmeldelser, men avisen Framtida lot seg imponere. Anmelderen kalte det en «framifrå barnebok» og «ei bok som fascinerer». «Det er lett å fortapa seg i boka sitt univers. Det er nok av detaljar som kan setja tankane i spinn», het det videre.

Ideen kom gjennom en skisse hun hadde laget.

– Jeg hadde tegnet en liten tegning av ei jente som strikket med tårene sine. Det syntes jeg var et så fint bilde. Og så skrev jeg diktet med utgangspunkt i det bildet. Jeg syntes også det var en fin metafor, det med å sitte fast i et garn av tårer, sier hun.

– Av og til når man er trist, så ser man bare tårene, og ikke alt utenfor. Man er som i en tunnel, hvor man bare ser det dårlige og ikke noe av det som er bra. Da er det viktig å gå gjennom det, gråte seg gjennom det, for så å komme ut igjen på den andre siden, og se at man har mye fint i livet. Det var i alle fall det som var tanken bak.

– Er det mye av deg selv i boken?

– Egentlig tenkte jeg at dette skulle være litt utenfor meg, at det skulle handle mer om sorg generelt. Det jeg i alle fall kan relatere til i boken, er at sorgen kommer litt hulter til bulter. Mange har kanskje en forventning om at når noen har det vanskelig, eller når noen har mistet noen, at de da skal komme over det etter et år. Men så kan det hende at de fortsatt sliter med det. Og da tenker jeg at det er viktig å ta hensyn til det. Og at det er helt greit, også å slite med det etter at det har gått lang tid.

Sorgen kommer litt hulter til bulter

Maud Angelica Behn

Gladere enn før

Maud Angelica Behn har selv vært åpen om at hun har deltatt i sorggrupper og at hun har gått til psykolog.

– Noe av det vil jeg holde for meg selv, fordi det er så personlig. Og jeg er jo heller ingen ekspert på disse tingene – jeg kan bare snakke om min egen erfaring. Men det som hjalp meg mest, var menneskene rundt meg. Da jeg hadde det vanskelig, var det folkene rundt meg som fikk meg videre. Enten det var å gå på Mac-ern med noen venner og snakke om noe tullete, eller om det var å snakke med en profesjonell psykolog.

Det å skrive hjalp henne også, forteller hun. Hun har hele veien skrevet, også bare for seg selv.

– Men først og fremst var det menneskene rundt meg som hjalp. Og det føler jeg boken også handler litt om, at det finnes noen rundt en som kan hjelpe. Nå setter jeg pris på ting på en helt annen måte enn før. Selv om det går litt frem og tilbake, litt hulter til bulter, så blir det bedre. Det tenker jeg er litt viktig å si. Alle går jo gjennom en sorg på et tidspunkt i livet. Jeg tenker at det også er fint å normalisere det litt. Egentlig bare det å ha det vanskelig generelt.

– Hvordan har sorgen forandret deg? Hva har du lært?

Hun tenker seg om.

– Enten kan du la noe ødelegge deg. Eller så kan du få noe av verdi ut av det, sier hun.

Enten kan du la noe ødelegge deg. Eller så kan du få noe av verdi ut av det

Maud Angelica Behn

– Jeg føler også at jeg nå i større grad enn før kan relatere til andre som har det vanskelig. Jeg har fått en dypere forståelse av å ha det vanskelig generelt. Og om jeg nå snakker med andre som har det vanskelig, kan jeg møte dem i noe felles selv om vi har helt ulike historier.

Hun kikker opp fra bordet.

– Og så setter også større pris på folk rundt meg. Jeg er til stede i øyeblikkene. Når jeg er glad nå, så er jeg mye gladere enn jeg var før dette skjedde – fordi jeg vet hvor vanskelig ting kan være.

Maler i hagen

Hva skal hun bli? Maud Angelica Behn vet ikke. Men hun har lenge hatt en vag idé om at hun på et eller annet tidspunkt vil jobbe i en blomsterbutikk. En av egenskapene faren hennes hadde, det å snakke med alle, og være imøtekommende, er noe hun forsøker å etterleve.

– Det å jobbe i blomsterbutikk, har jeg alltid syntes har virket så koselig. Så jeg har lyst til å gjøre det en gang i livet mitt i alle fall. Bare det å ha planter rundt seg … og å kunne snakke med folk. I en matbutikk er jo alle bare stresset. Men i en blomsterbutikk må man jo bruke tid på å binde blomster og sånt – da har du mer tid til å snakke med nye mennesker. Og så vet du at de fleste som kjøper blomster gjør det til noen de er glad i.

Men dette året skal hun male. Gjennom sommeren har hun også begynt å arbeide utendørs. Hun stiller seg opp ute i hagen, utenfor familiens hus i Lommedalen i Bærum.

– Det er skikkelig idyllisk! Jeg tar med meg lerret og stativ ut, og maler – i en kjole. Eller en rosa pysjamas. Det er veldig, veldig koselig. Ja, jeg vil si at det er en av mine favoritt-ting å gjøre. Så nå gruer jeg meg litt til det blir vinter. Da kan jeg kanskje ikke gjøre det.

Hun ler.

– Eller, kanskje jeg kan ha boblejakke og gjøre det likevel.

Noen av arbeidene viser hun frem på Instagram-kontoen 3_eyed_cat.

– Har du en struktur rundt arbeidet med malingen?

– Nei!

Nå ler hun høyt.

– Det er … veldig fritt.

– Men det er heller ikke sånn at jeg bare ligger i sofaen hele dagen og ser på tv. Jeg gjør alltid et eller annet. Og når det gjelder malingen, har jeg en veldig sterk motivasjon. Samtidig er det heller ikke sånn at jeg klarer å jobbe i ti minutter, for så å gjøre noe annet. Jeg er veldig sånn all or nothing.

– På hvilken måte?

– Hvis jeg kaster meg ut i malingen og tegningen, da kan jeg holde på til langt på natt. Jeg blir bare skikkelig lost i den verdenen.

For tiden øver hun seg på ulike teknikker.

– I det siste har jeg øvd mye på realisme. Posisjoner og sånt. For jeg tenker at det er fint å kunne reglene før man begynner å bøye dem. Men jeg tenker også at det som teller mest, er at det bare er gøy, sier hun.

– Så du kan si: Jeg prøver mitt beste. Men jeg bryr meg ofte heller ikke så veldig om hvordan det blir.

Jeg har lyst til å bli verdens beste bestemor. Jeg elsker å strikke. Og så broderer jeg. Og hører på jazz

Maud Angelica Behn

Verdens beste bestemor

Når hun snakker om barndommen, er det ikke om sin kongelige familie eller slott eller utenlandsreiser, det er om sauer og trær og turer med familien til pannekakehuset på Bærums Verk.

– Jeg bor jo i «gokk». Det er mye sauer og skog. Og det jeg synes fortsatt er skikkelig fint. Ja, jeg liker veldig godt å bo i skogen.

Når hun skal beskrive seg selv, bruker hun gjerne ordene «litt rar» og «koselig».

– På hvilken måte er du rar, vil du si?

– Dette litt kreative og kunstneriske er jo ofte litt rart, da, sier hun.

– Men det er jo det som er gøy med det også. Å være litt sånn … fargerik. Gå med froskehatt og tegne stjerner i fjeset. Det er det jeg liker.

Hun gikk på Steinerskolen, møtte andre hun følte lignet seg selv.

– På videregående var det noen som for eksempel gikk med en kattehatt med regnbuer på. Og i jaguarcrocs. Og det syntes jeg jo bare var dritkult. Jo rarere ting folk går med, jo koseligere synes jeg det er, da. Det får meg til å føle at wow, da kan jeg også express meg selv akkurat som jeg vil.

– Du har også snakket om deg selv som litt «bestemorsaktig»?

– Ja, ja, ja. Jeg har lyst til å bli verdens beste bestemor. Jeg elsker å strikke. Og så broderer jeg. Og hører på jazz. Jeg har også lyst til å begynne å bake mer. Og hekle gensere til alle, klemme alle, og være en fin … ja, bestemor.

– Du vokste heller ikke opp i en, hva skal man si, helt vanlig familie. Husker du når du ble obs på det?

– Jeg tror ikke egentlig helt jeg skjønte det da jeg var liten, sier hun.

– Men jeg husker heller egentlig ikke et øyeblikk hvor det var sånn … oi, liksom. Jeg føler bare at jeg er blitt vant til det. Og så har det vært livet mitt. Og så har jeg ikke visst noe annet. Det har selvfølgelig også til tider vært rart å være i offentligheten som barn. Men jeg føler egentlig at jeg har klart å leve et ganske normalt liv. Og det er jeg glad for, sier hun.

– Og nå som jeg er blitt litt eldre, kan jeg også være i offentligheten litt mer på mine egne terms.

Kunst og feministiske dikt

Hun skal møte ei venninne etterpå, på en annen kafé. Gjennom de seneste ukene har de fleste av klassevennene fra videregående blitt spredt for alle vinder.

– Jeg har bare sånn ….to venner igjen her. Så jeg er veldig venneløs, egentlig, for tiden. Alle har dratt! Men det går bra.

For tiden leser hun mye, sier hun. Låner bøker på biblioteket.

– Jeg leser mye dikt. Ei som heter Dorothy Parker. Som er en veldig kul sånn feministisk dikter. Hun skrev et dikt som heter «Indian Summer», som er et av favorittdiktene mine.

Hun skriver også hele tiden mye selv, forteller hun.

– Men jeg vet ikke om jeg kommer til å dele det eller ikke. Jeg tror det er noe jeg må se litt mer på etter hvert.

– Hva tenker du om veien videre? Hvordan ser livet ditt ut om ti år?

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg vet ikke! Jeg aner egentlig ikke hva jeg har lyst til. Og jeg tror egentlig det er mange på min alder som ikke vet det. Og på en måte synes jeg det er veldig digg.

– På hvilken måte?

– Det er bare litt fint å ikke vite. Det er litt fint at hva som helst kan skje. Jeg føler også at jeg heller ikke trenger å vite hva jeg vil, akkurat nå. Jeg er bare 19, så jeg føler at det er rom til å vokse og lære og finne ut hva jeg skal gjøre. Men at jeg på et eller annet vis vil holde på med kunst, det er jeg nokså sikker på.

Hun stanser litt.

– Og så ville jeg kanskje også likt å bo i et søtt lite hus.

Hun smiler igjen.

– Og bare være … litt rar og koselig.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.