Ledestjerne: Amanda Hylland Spjeldnæs

– Jeg pleier å gå hit for å mimre tilbake til Libanon og Palestina.

To gater vekk fra levenet som følger med utepilsen i Torggata i Oslo, ligger Mela Cafe. Den libanesiske restauranten serverer retter inspirert av det palestinske, libanesiske og syriske kjøkken.

Med seg inn døren har Amanda Hylland Spjeldnæs, medisinstudent og leder av Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom, et stort skilt med påskriften «Fri Palestina». Om håndleddet bærer hun et armbånd i det palestinske flaggets farger.

De seneste årene har 25-åringen dedikert mye av sin tid for å kjempe andres sak. Hun er også i fastlegepraksis ved Linderud Legesenter. Foreløpig går det fint å kombinere legeyrket med lederverv, men noen ganger blir det litt mye å holde styr på.

  – Forrige tirsdag var jeg på fastlegekontoret og hjalp til med å fjerne en føflekk. Jeg hadde på meg hansker og alt. Så ser jeg plutselig på klokken, bare sånn: «Shit! Jeg skal være på Stortinget om 20 minutter og holde en appell!» Da måtte jeg bare løpe ut.

«Shit! Jeg skal være på Stortinget om 20 minutter og holde en appell!» Da måtte jeg bare løpe ut

Del av legerollen

I begynnelsen var Spjeldnæs' politiske engasjement veldig bredt. Hun visste ikke hva som var hennes hjertesaker. Men i fjor sommer fikk hun og ni andre norske medisinstudenter hospitere på et sykehus på Vestbredden i Palestina. Der opplevde de hvordan okkupasjonen preger det palestinske helsevesenet.

– Pasienter som kom inn hadde blitt skutt. Og døde. Det var helt andre skader enn det jeg var vant til i Norge.

Flere av pasientene var på hennes egen alder.

– En viktig del av legerollen er å vitne om den urettferdigheten som skjer. Legene, medisinstudentene og pasientene var veldig opptatt av å fortelle oss om de tingene som hadde skjedd. De ville at vi skulle se det, huske det og fortelle om det.

– Hvordan var det å komme tilbake til Norge?

– Det kan være litt vanskelig å være på et norsk sykehus, og se hva vi klager over her. Det er andre forhold sammenlignet med i Palestina og Libanon.

7. oktober 2023 iverksatte Hamas et angrep mot Israel, der de drepte over 1100 personer, og tok rundt 240 personer tilbake til Gazastripen som gisler. Operasjonen førte til at den israelske regjeringen erklærte krig, og strammet inn på blokaden på Gazastripen. Ifølge FN er minst 30.000 palestinere blitt drept på Gazastripen siden 7. oktober 2023.

– Etter 7. oktober var det noen uker hvor jeg sov nesten ingenting. Jeg klarte ikke konsentrere meg om studier. Jeg ble så oppslukt i det som skjedde.

For Spjældnes er det viktig at det skjer faktiske endringer.

Hun trekker frem at Vinmonopolet tidligere i år sluttet å selge vin fra israelske bosetninger som en liten, men viktig seier.

– Men jeg skulle jo ønske at vi hadde mer gjennomslagskraft, selvfølgelig. At vi fikk igjennom alle våre krav.

Nylig anerkjente Norge Palestina som stat, men for Spjeldnæs gjenstår det fremdeles mye.

– Hvilke andre krav stiller dere?

– At Oljefondet trekker sine investeringer i selskaper med virksomhet på okkupert palestinsk område. Og våpenhvile, selvfølgelig.

Solidaritetsungdommen har gjennom høsten og våren organisert flere markeringer til støtte for Palestina. For Spjeldnæs har det vært «vakkert» å se hvordan saken engasjerer.

– Siden 7. oktober er det så mange unge som har engasjert seg. Jeg tror at om noen tiår vil dette være en av de store politiske kampene som definerer vår generasjon. Jeg liker i hvert fall å tenke det.

Jeg tror at om noen tiår vil dette være en av de store politiske kampene som definerer vår generasjon

Buenos Aires

Det var på Elvebakken videregående skole, at Spjeldnæs begynte å engasjere seg politisk. Sommeren før annen klasse fikk hun et behov for å komme seg vekk, få noen nye inntrykk.

17 år gammel reiste hun alene til Buenos Aires i Argentina. Der fikk hun sitt første møte med en menneskerettighetsorganisasjon og andre politisk engasjerte ungdommer. Vel hjemme i Norge googlet hun: «Hvordan blir man engasjert i Oslo?»

Blant de første treffene dukket Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom opp.

– Jeg følte meg med en gang veldig enig i politikken deres, sier hun.

Til å begynne med var Amanda Hylland Spjeldnæs bare et ivrig medlem. Etter hvert gikk hun gradene innad i organisasjonen. Først lokalt, deretter sentralt, før hun i fjor vår, syv år etter det første Google-søket, ble valgt inn som organisasjonens nye leder.

– Det er litt rart å tenke på. At det er blitt en så stor del av livet mitt.

I fjor var hun ungdomsdelegat i den norske delegasjonen under Verdens Helseforsamling i Genève. Det var Solidaritetsungdommen som hadde nominert henne. Der fikk hun frontet og diskutert to av sine andre hjertesaker: bærekraftig helsepolitikk og global helse.

Her i Norge lever vi veldig i en boble. Mange av menneskene rundt meg brydde seg ikke om problemene i Libanon

Fra Oslo til Beirut

De siste seks årene har Spjeldnæs også vært fulltids medisinstudent ved Det Medisinske Fakultet ved UiO.

Forskerlinjen er et studieløp som går parallelt med medisinstudiet, bortsett fra det ene året der man tar pause fra medisin og forsker fulltid. Forskningsprosjektet hennes handler om antibiotikabruk i en flyktningleir i Beirut, hovedstaden i Libanon. Planen er at det skal ende i en doktorgrad.

Opprinnelig skulle hun være der et par måneder. Men da hun kom tilbake til Norge for å feire jul, ønsket hun seg bare tilbake igjen.

– Her i Norge lever vi veldig i en boble. Mange av menneskene rundt meg brydde seg ikke om problemene i Libanon.

Hun endte med å reise ned igjen påfølgende januar, og ble værende i fire nye måneder.

Flyktningleiren Spjeldnæs jobbet i, Shatila, huser over 30.000 mennesker. Mange familier har bodd der i generasjoner. Hun tok timer i arabisk, ble kjent med de som bodde i leiren. Flere av vennene hun fikk, var syriske og palestinske flyktninger.

– Vi kunne snakke om filmer vi hadde sett. Om gutter. Om klær. Men plutselig kunne de spørre: «Hvordan er det egentlig å bruke et bankkort?» Da ble den globale ulikheten så tydelig. Flere av vennene jeg hadde, kunne jo aldri dra fra Libanon.

Jeg har min faste plass i sofaen der jeg sitter og skriver. Det er veldig heldig at jobben min føles som en hobby

Hektiske hverdager

For Amanda Hylland Spjeldnæs har det alltid vært viktig å bidra. Gjennom handling, ikke tomme ord. Men livet er hektisk.

– Når var sist du hadde en fridag?

– I går var det helligdag, begynner hun.

– Men?

– Men jeg jobbet noen timer. Jeg har min faste plass i sofaen der jeg sitter og skriver. Det er veldig heldig at jobben min føles som en hobby.

– Er planen din å bli lege, eller tror du det politiske engasjementet vil komme i veien?

– Jeg har veldig lyst til å fortsette med begge deler, sånn som nå. Kanskje jeg kunne hatt fire 30 prosent-jobber.

For den oppvakte leser, vil Spjeldnæs' ideelle arbeidsuke likevel strekke seg over en vanlig arbeidsuke.

– Jeg må kanskje ta noen år og jobbe som lege før jeg begynner …

Hun smiler.

– Nei, jeg vet faktisk ikke.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.