Elsa Remøy-Hodt fra Oslo har jobbet seg til topps i luksushotellbransjen

– Hun er quite remarkable, virkelig en av de beste i sin rolle, sier hotelleier Navid Mirtorabi (41).

Han skryter av sin håndplukkede front of house manager, Elsa Remøy-Hodt (38) fra Bestum i Oslo. Det er hennes ansvar å ansette, motivere, lage retningslinjer for og følge opp alle som er hotellet The Twenty Twos ansikt utad. Hotellet har en stor stab som er på vakt hele døgnet.

– Hun er kreativ. Og en sånn person som bryr seg om folk. Denne stillingen er skreddersydd for henne.

Mirtorabi er ingen hvem som helst. I fjor solgte han aksjene sine i Blakes Hotel London, og i april åpnet han og forretningspartneren Jamie Reuben (34) det luksuriøse boutiquehotellet The Twenty Two på et solfylt hjørne av Grosvenor Square i Mayfair i den engelske hovedstaden.

Nå har han slått seg ned ved bordet vårt inne i bibliotekbaren, som hotellet selv kaller stuen, og få minutter senere feier Elsa Remøy-Hodt inn døren, lyshåret og strålende blid. Hun håndhilser, klemmer og setter seg ned på stolen Mirtorabi satt på like før.

Håndplukket

Navid Mirtorabi er ikke den første i Londons hotellbransje som har skreddersydd en lederjobb til Elsa Remøy-Hodt. Også André Balazs, utropt av New York Magazine til «trendsetternes trendsetter», valgte Remøy-Hodt for hennes egenskaper.

I fem år jobbet hun for hans The Chiltern Firehouse, en gammel brannstasjon som nå er tumleplass for velbeslåtte celebriteter. De to siste årene var Remøy-Hodt resepsjonssjef.

I nyåpnede The Twenty Two er det 31 rom, men ikke alle er ferdigstilte, og håndverkere jobber på høygir for å få på plass de siste detaljene i den tidligere edvardianske herregården. Det gjør også Elsa Remøy-Hodt. Hun er hele tiden på farten, løper opp og ned trapper, smilet er alltid på, hun hilser på en gjest her, klemmer litt der, for gjesten kommer alltid i første rekke.

Før vi får stilt henne et spørsmål, unnskylder hun seg:

– Unnskyld, jeg må bare …

Med et lite rykk reiser hun seg fra stolen, smiler bredt og tar to skritt med utslåtte armer mot en amerikansk mann, en tidligere stamgjest på The Chiltern Firehouse, en kort spasertur unna.

Hun setter seg igjen.

– Min største hobby er å møte og forstå mennesker. Det skjønte også min fantastiske rektor på Skagerak International School i Sandefjord. Hun anbefalte meg å ta en bachelor i Hospitality Management ved universitetet Cesar Ritz i Sveits. Og det rådet avgjorde min skjebne, for etter oppholdet i Sveits var jeg fast bestemt på at jeg måtte jobbe med noe innen hospitality. Det var så meg, sier hun.

Ja-mennesket

Det første luksushotellet som ansatte Elsa Remøy-Hodt, var legendariske Fountainbleau i Miami Beach i Florida, som gjenåpnet i 2008.

Som vip service coordinator hjalp hun blant annet celebriteter og diplomater med å organisere aktiviteter og tilstelninger, samt håndtere spesialforespørsler. Samtidig hadde hun ansvaret for vip-loungen på det glamorøse strandhotellet med hele 1504 rom.

Det var også på Fountainbleau hun virkelig lærte seg at man «never says 'no' to a guest», et mantra hun tok med seg videre.

Remøy-Hodt har bodd i utlandet siden hun var 18 år, i Paris, Sveits, Florida, New York og de ti seneste årene i London. Hun føler seg litt unorsk, forteller hun. Har ikke mye til overs for janteloven, føler seg mer amerikansk.

At nordmenn flest bare jobber åttetimersdager, tar så mye for gitt, og at alle vil være så like, det virker fremmed for henne.

– Ikke misforstå. Jeg elsker Norge og de norske vennene mine, men selve mentaliteten sliter jeg med å forstå. Hvorfor kan vi ikke bare hjelpe hverandre opp og frem, uten at det blir misunnelse ut av det?

Hun pauser litt. Ser ned på de rødlakkerte neglene sine.

Selv jobber hun gjerne 15–18 timer om dagen, i hvert fall nå som hotellet er i åpningsfasen.

– Jeg føler at jeg har jobbet så hardt for å komme dit jeg er i dag. Jeg har aldri vært redd for å ta ansvar, alltid hoppet i det, grepet de mulighetene jeg har fått. Og så sier jeg lett «ja» til alt. For meg betyr det å si ja til livsglede.

Så smiler hun igjen.

Jeg elsker Norge og de norske vennene mine, men selve mentaliteten sliter jeg med å forstå. Hvorfor kan vi ikke bare hjelpe hverandre opp og frem

Elsa Remøy-Hodt

De tøffe takene

Men selvfølgelig skjuler det seg mange tøffe dager bak smilet, de dagene da Elsa Remøy-Hodt bare må stå i det. Tenke at det går over.

– Alle har tunge dager i livet. Spesielt når ting ikke går den veien man tenkte, på grunn av covid, brexit, forsinkelser og så videre. Likevel prøver jeg alltid å se lyset i enden av tunnelen, for etter hardt arbeid kommer det noe godt ut av det, uansett. Det er lærerikt, det forbedrer deg, og det gir deg styrke videre, sier hun.

Koronatiden var spesielt utfordrende. I starten hadde hun ansvaret for vaktmestertjenester, housekeeping, romservice og mer til. Det var hardt å gjøre alt på en gang, men samtidig lærte hun ting hun ikke kunne fra før.

– Jeg gir aldri opp, selv om det av og til er tungt. Men når hotellsystemer krasjer, og det er ute av din kontroll, eller møbler ikke kommer i tide, og det også er utenfor din kontroll, da kan ting føles tungt. Men så finnes det heldigvis alltid en løsning!

Det aller tøffeste er de lange dagene, å passe på at ting er perfekt hele tiden.

– Som regel ønsker jeg å gi mer enn det kroppen min ønsker. Kroppen sier «stopp, ta det litt med ro», men hodet sier at jeg bare må ordne opp. Det er ikke kroppen helt enig i til tider.

Som regel ønsker jeg å gi mer enn det kroppen min ønsker. Kroppen sier «stopp, ta det litt med ro», men hodet sier at jeg bare må ordne opp

Elsa Remøy-Hodt

Flerbrukshotell

Mayfair er et strøk med eksklusive restauranter og medlemsklubber, og ikke et sted unge mennesker vanligvis drar til. The Twenty Two oser av glamour. Interiøret er overdådig, med mye marmor, mørke tresorter, stive hvite duker, tunge gardiner og polstrede møbler.

Det skal være «hvite-hansker-service uten de hvite hanskene» og minne om den parisiske stilen på 1800-tallet. Enkelte rom er inspirert av dekoren til Château de Malmaison, Joséphine Bonapartes slott utenfor Paris. Andre er kantet med rød fløyel på veggene, som et ekko av Christian Diors overdådige parisiske leilighet. Men helheten er likevel laidback, ifølge Elsa Remøy-Hodt.

– Hva tenker du om den dekadente livsstilen du ser rundt deg til daglig?

– Hotellet har en avslappet stil, her er det ingen «dresskode», og folk kommer som de er. Jeg opplever ikke at folk er snobbete eller dekadente, men mennesker som ønsker en spesiell opplevelse eller et avbrekk i hverdagen, svarer hun.

– Hva driver deg til å jobbe så hardt for å gjøre livet enda litt bedre for folk som allerede har mer enn nok?

– Jeg lever for at gjestene våre skal få et best mulig opphold, og det gir meg energi å se at folk har det bra rundt meg. Da kan jeg også jobbe lange dager.

Baren/stuen og nattklubben er bare åpne for hotellgjester og medlemmer, men restauranten er åpen for alle. Medlemsklubben gir redusert medlemsavgift til alle under 33 år: De betaler «bare» 750 pund i året, ifølge Financial Times. Altså 8800 norske kroner. Antall medlemmer ønsker ikke The Twenty Two å si noe om.

– Medlemsklubbene i London er en interessant greie, medgir Elsa Remøy-Hodt.

– Folk vil alltid ha det de ikke kan få. Det handler ikke om å ekskludere noen, men om å møte likesinnede i samme rom. Derfor har noen av de mest eksklusive klubbene her i London skyhøye priser for å bli medlem. Vi vil legge oss på en litt annen linje. The Twenty Two ønsker å tiltrekke seg yngre mennesker, og derfor gir vi et tilbud på 750 pund i året. Det tilsvarer vel omtrent det samme som andre for eksempel bruker på et treningssenter.

«Yes, I can»

Iblant minnes Elsa Remøy-Hodt den celebre britiske skuespilleren og sangeren som bodde på The Chiltern Firehouse i flere måneder med brukket arm, noe som gjorde henne heller hjelpeløs.

– Vi fikk et godt og nært forhold, hun stolte på meg. Derfor vasket jeg håret hennes hver eneste dag så lenge hun var hotellgjest.

En annen episode var da en gjest på Jumeirah Hotel i London krevde flaskevann av et merke som måtte flys inn fra Tyskland. Og så var det gjesten fra motebransjen i Los Angeles som bodde på Chiltern, og hadde fått nyss om at Gucci-slippersene med pels på innsiden hadde kommet i butikkene. Men han klarte ikke å finne dem noe sted. Likevel måtte han ha disse.

– Vi endte opp med å ringe Gucci-butikker over hele verden for å få tak i skoene. Til slutt fikk vi napp i Milano, etter mange timer i telefonen, og fikk satt dem på et fraktfly til London og levert på hotellrommet innen 24 timer.

– Har du fått forespørsler fra hotellkunder du har måttet si nei til?

– Nei, ikke som jeg kan huske. Denne «yes, I can»-mentaliteten er nok nedfelt i oss som jobber i denne bransjen. Vi klarer å få til det meste.

D2 er Norges viktigste magasin for kultur og livsstil. Meld deg på vårt nyhetsbrev her.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.