Å lage intellektuell ukeavis kan være vanskelig. Særlig når du har en eier som gir deg den trykkende fornemmelsen av å være «i pungen på en kenguru», når leserne klager over at teksten er så tett at «øynene svømmer» og «munnen tørker», og du lever i en tid hvor «medieindustrien er besynderlig eksponert for svingningene i økonomien, og nasjonen, for alle dens oljerigger, virker å være i ferd med å klappe sammen». Mens alt du selv vil er å «forbli en liten avis», ikke så mye «interessert i ekspansjon og profitt som å være et sted hvor gode skribenter kan bli publisert».
På egen hånd
Det var engelskprofessoren Karl Miller (1931–2014), grunnlegger av London Review of Books, som skrev dette i en lederartikkel, våren 1980, som en forklaring på hvorfor tidsskriftet ville opphøre å være et innstikk i dens transatlantiske søsteravis New York Review of Books og komme ut på egen hånd.
Siden har London Review of Books (LRB) vokst i betydning og volum, til fjorårets rekordopplag på drøye 75.000 papireksemplarer, et levende nettsted med drøye 500.000 visninger i måneden og 40 fast ansatte.
Denne høsten feirer LRB 40-årsjubileum med utgivelsen av «An Incomplete History», en utklippsbok forkledd som praktbok, samt en serie utsolgte arrangementer i deres bokhandel skråstrek kakeutsalg i Bloomsbury-distriktet av London. «Folk må ha blitt vant til oss», som Mary-Kay Wilmers tørt avslutter bokens forord.
81-årige Wilmers har vært med siden starten, redaktør siden Karl Millers avgang i 1992, og fra en ganske tilbaketrukket posisjon – selv om Nick Hornby for så vidt har skrevet en tv-serie om henne («Love, Nina») – formet og finansiert LRB til å bli kanskje «det beste magasinet i verden», som den britiske avisen The Guardian nylig foreslo.
Tøv og elitisme
Så hva er oppskriften på suksessen? Noen hemmelig «miks» dreier det seg ikke om. Hver utgave har en spalte kalt «Diary», som er skrevet i første person, og en annen spalte («Short Cuts») for politiske kommentarer.
Innimellom er det poesi for å bryte opp brødteksten, og de siste årene mer rom for reportasjer, som Andrew O'Hagans dokumentar om brannen i Grenfell Tower. Men det London Review of Books først og fremst gjør, er å anmelde bøker.
Det gjør de i en karakteristisk tone, kjennetegnet av hva husdramatikeren Alan Bennett kaller «en kjærkommen strime av tøv», et «broadly leftish» ståsted og et kompromissløst kvalitetssyn. Noe korrespondansen gjengitt i jubileumsboken vitner om: Christopher Hitchens blir droppet som bidragsyter etter at han støtter USAs krigføring i Irak, Irvine Welsh blir refusert like før han utgir gjennombruddsromanen «Trainspotting» og poeter får stadig sine siste linjer kuttet fordi de er for «siste-linjete».
Ingen skal nemlig fortelle London Review of Books hvordan man redigerer en ukeavis. «Utgiverne vil være mistenksomme, bibliotekarene vil ikke ha noe med det å gjøre, baksnakkerne vil snakke om elitisme, storbyarroganse og manglende medfølelse for avantgarden», som poeten Ian Hamilton skrev allerede i premiereutgaven 25. oktober 1979: «The London Review vil ikke trenge å bry seg om denne type ting.»
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.