Juni, 1952: «Dro på en cocktailfest med noen dumme gutter, og spiste lammekoteletter til middag.»
September, 1955: «Hadde en piknik med Carl i går (vi tok med kjøtt- og ostepaier fra en mirakuløs delikatessebutikk ved Hyde Park), og spiste under statuen av Roosevelt.»
Hver dag publiserer Twitter-kontoen @whatsylviaate korte innlegg om hva Sylvia Plath spiste for 60, 70 og 80 år siden. Tekstene kommer fra forfatteren selv – noen fra romanen «Glassklokken», andre er hentet fra forskjellige dikt, men de aller fleste fra dagbøker og brev.
Plaths matdagbok har nesten 60.000 følgere. Skriverier om hamburgere, nypoteter og posjerte egg får tusenvis av likes. Innimellom sender fansen inn illustrasjoner til tekstene, tegninger av brød med marmelade og pærer på nattbordet. Disse uformelle matnotatene har en underlig appell. Hvorfor?
Fakta: Sylvia Plath's Food Diary
Twitter-konto med daglige poster om hva Sylvia Plath skrev om mat.
Babymat og champagne
Ordet matdagbok vekker ingen positive assosiasjoner hos meg. Jeg var barn på det tidlige 2000-tallet, da ukeblader fyltes opp av celebriteters matdagbøker, som egentlig bare var ekstreme dietter.
Victoria Beckham spiste visstnok bare en bolle jordbær om dagen. Beyoncé holdt figuren med en såkalt cleanse, som besto av to uker med vann, chili og honning. Reese Witherspoon sverget til glass med babymat.
Matdagbok er «My Fitness Pal», det er lavkarbodietter og slankekjør. Det er «slik mistet hun 20 kilo», 105 kalorier i en middels stor banan, nei-mat og ja-mat. Matdagbok er gledesløst og skamfullt, en indre politimann som straffer en stor appetitt.
Men Plaths dagbok viser en genuin matglede. Når hun fryder seg over søndagens sitronpai eller lengter etter et glass med champagne, blir en minnet på hvor fantastisk det kan være å være menneske: alt som skal utforskes, luktes og smakes på, drikkes og spises. Ironisk nok, med tanke på hennes endelikt, er Plaths tekster om mat en hyllest til livet.
Camembert-pai. Ikke umulig med ost fra en «mirakuløs delikatessebutikk ved Hyde Park».
Verre med babymat
Sylvia Plaths dagbøker er blitt gitt ut i flere omganger. I dem kan man lese om utfordrende hverdager, med vaklende psykisk helse. Plath var bare 30 år da hun tok sitt eget liv, i 1963. Hun etterlot seg to barn og en mann, samt et forfatterskap som skulle blitt så mye mer.
1950-tallets strenge kjønnsroller var delvis skyld i depresjonen som til slutt tok livet av Plath. Gjennom sin poesi uttrykte hun en følelse av å være «fengslet» av hjemmet, plikter og forventninger. Det er en trøst å lese at hun fant lyspunkter i et «skarpt eple», en «deilig maiskolbe» eller en melon som smaker «sollys».
Det var unektelig tøft å være ung kvinne på Plaths tid. Det er heller ikke enkelt nå, men langt verre blir det av å spise babymat eller gå på vannfaster. Se bare på denne gleden, fra juli i 1947:
«Jeg spiste tre store porsjoner med and, deilig potetmos, og gulrøtter, og i tillegg en reddiksalat. Jeg toppet den med et stykke brød og smør, to kopper melk og en stor scoop med jordbæris. Nam!!!! Nå er jeg veldig sulten igjen.»
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.