I vinter fikk jeg teste en Remarkable 2, den nyeste versjonen av det norskutviklede lese- og skrivebrettet, som har tatt tek-verdenen med storm.
Remarkable 2 føles som et teknologisk kvantesprang, i alle fall sammenlignet med min førstegenerasjons Kindle. Den er mye mer behagelig å lese på, kan konvertere håndnotater til fonter og – ifølge Facebook-reklamen – «optimalisere arbeidsflyten din».
Men Remarkable har også en funksjon som slo meg som ganske lite optimalisert: For å få lastet inn et dokument i brettet, må det først konverteres til filformatet pdf (Portable Document Format) og bare det.
Å sitte og knote med å finne frem til pdf-konverteringsfunksjonen i Microsoft Word, kan minne om tidligere tiders teknologisk jailbreaking, som å tape over hjørnet på en kassett for å bruke den til opptak, eller skifte sone på en dvd. Har vi ikke kommet lenger?
Fakta: Pdf
Portable Document Format – digitalt dokumentformat utviklet av Adobe Systems og introdusert i 1993.
Et vibb-skifte
Så leste jeg en mye delt artikkel i New York Magazine, med overskriften «A Vibe Shift is Coming».
Dette skiftet – som ifølge artikkelen bærer bud om en ny og mer fragmentarisk internettkultur, kjennetegnet ikke så mye av kulturkrig og influensere som av «post-post-ironi» og en tilbakevending til det tidlige 2000-tallets Some-frie bloggsfære – ble innvarslet av nyhetsbrevforfatteren Sean Monahan, som jeg ikke forbinder med nyhetsbrev, men nettopp pdf-er.
Sean Monahan er kjent, eller i alle fall internett-kjent, som grunnleggeren av kunstkollektivet K-Hole, som på begynnelsen av forrige tiår slo seg opp i reklameverdenen med årlige trendrapporter om ungdomskultur. Disse rapportene, hvorav den definitivt mest virale myntet klesstilen «normcore», ble lastet opp som pdf-er (og første gang distribuert i limiterte usb-armbånd på en galleriåpning).
Filformatet var et utstudert bevisst valg: «For å snakke på en avvæpnende måte til en eldre generasjon», som hans K-Hole-medgrunnlegger Emily Segal har skrevet, gjaldt det å bruke et «obskurt corporate format som organiserende prinsipp.»
Mediet er budskapet
Men selv om pdf, som ble utviklet av det amerikanske programvareselskapet Adobe i 1993, historisk sett er forbundet med kontorliv og kvartalsrapporter, er det verdens mest brukte filformat.
Dette skyldes delvis at Adobe i 2008 gjorde formatet ikke-proprietært, det vil si at man siden den gangen ikke lenger har trengt en Adobe-leser for å åpne en pdf – «hvem som helst kan sende en pdf til hvem som helst», som K-Hole resonnerte.
Kanskje skyldtes filformatets popularitet også at det tilbyr noe som ikke akkurat kan tas for gitt på internett: Informasjonen blir ikke forvridd. En pdf ser helt lik ut hos mottageren som den gjør hos avsenderen. Ikke så mye som en gøyal font kan gå tapt.
Så i en tid hvor medier og distribusjonsformater uavlatelig står i fare for å bli disruptert – hvis det i det hele tatt fortsatt er et ord som brukes? – finnes det i alle fall ett format som blir omfavnet av stadig nye generasjoner.
Som en av bifigurene i Mike Mills’ siste film «C’mon C’mon» sier – han er radioprodusent og intervjuer amerikansk skoleungdom om deres håp for fremtiden, og forteller sin redaksjon at han ble himmelfallen over refleksjonsnivået til en spesielt fremmelig tenåring: «Jeg var helt sånn: ‘Wow. Hvilke pdf-er leser du?’»
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.