− Du blir jo litt forskrekket når du hører at du har drukket gift i mange år, sier Turid Rognø (73).

Hun sitter ved kjøkkenbordet hos naboen, Sissel Østrem (53), på Kvitura, like utenfor Bergen.

De flyttet hit for å gi barna en trygg og landlig oppvekst: På Kvitura finnes fuglesang i trærne, glitter i fjordutsikten og blomster i de store hagene. Og det finnes gift i brønnen, i drikkevannet, som Rognø og Østrem har drukket av i årtier.

På brannøvingsfeltet på Flesland flyplass, 300 meter i luftlinje fra boligfeltet, har det statseide selskapet Avinor i årevis brukt miljøgiften PFOS i brannskum. Under øvelsene ble kjemikaliet spylt over furuheiene, seg ned i grunnen, ned i de private brønnene – og ut av vannkranene til Østrem og Rognø.

Avinor faset ut bruken av brannskum med PFOS allerede i 2001. I 2007 ble dette brannskummet forbudt i Norge, på grunn av bekymringsmeldinger om kjemikaliets skadelige effekter, både for mennesker og miljø. Først tre år senere begynte Avinor å undersøke om området rundt flyplassen var forurenset.

I 2011 fikk beboerne på Kvitura beskjeden: Brønnene deres hadde høye verdier av miljøgiften PFOS.

− De har visst at det var PFOS i området, og vi har gitt vannet til barna våre, uten å kunne beskytte oss mot det, sier Østrem nå.

I to og et halvt år har Avinor måttet sørge for flaskevann for henne og de 30 andre husstandene i området – for Østrem sin del 14 femlitersdunker i uken. På bordet foran de to naboene ligger rapporten som forteller om giftnivåene de er blitt utsatt for.

− Hvorfor sa de ikke noe til oss i 2001? sier hun.

− Jeg føler det som et stort svik. En unnlatelsessynd.

VIDUNDERSTOFFENE

Da kjemikaliet PFOS (perfluoroktylsulfonat) først ble fremstilt, på tampen av 1940-tallet, ble det ansett som et vidunderstoff: Snart ble det brukt i impregnering, i teflonpanner, allværsjakker, sko – og brannskum. Da PFOS ble forbudt i Norge, først i 2007, hadde kjemikaliet vært i utstrakt bruk i over 50 år.

Historien om PFOS er ikke enestående: Da PCB ble forbudt i Norge i 1980, var det 50 år siden miljøgiften ble fremstilt for første gang. Kjemikaliet DDT, i dag forbundet med fødselsskader, kreft og ufruktbarhet, ble i etterkrigstiden ansett som et vidunderstoff mot skadeinsekter i landbruket. 

Forskningen på nye kjemikalier klarer ikke å holde tritt. Mens det i 1912 var registrert 12.000 substanser i verdens største base over registrerte kjemikalier, Chemical Abstract Service (CAS), var antallet ifjor steget til 75 millioner. De aller fleste av kjemikaliene som er i kommersielt bruk i dag, er aldri blitt testet i det hele tatt, ifølge World Health organization (WHO).

– Vi ser bare toppen av isfjellet, sier Ethel Forsberg, tidligere sjef i den svenske Kemikalieinspektionen.

– Vi er forsøksrotter.

EN NY VIRKELIGHET

For 60 år siden hadde nordmenn seks–syv miljøskadelige stoffer i blodet. I dag har vi mellom 200–400, ifølge Norsk Institutt for luftforskning (NILU).

Vi blir eksponert for miljøgifter særlig gjennom mat, men også via klær, leker, møbler, elektronikk, luft- og vannstrømmer, blant annet.

– Vi er marinert i kjemikalier, sier Ethel Forsberg.

I ni år var hun generaldirektør i svenske Kemikalieinspektionen, med stort ansvar for å sørge for at kjemikaliene svenskene omga seg med var trygge. Det klarte hun ikke, sier Forsberg nå.

– Det kan ingen klare i dag.

– Kjemikalieindustrien har opplevd en enorm vekst siden krigen, samtidig som lovverket har vært for slapt. Denne kombinasjonen gjør at vi har altfor mange kjemikalier som vi vet altfor lite om.

I den nylig lanserte boken «Makt, plast, gift & våre barn» tar Forsberg, som nå er sjef for Samhällsbyggnadsförvaltningen på Gotland, et oppgjør med maktspillet hun selv erfarte mellom den kjemiske industrien, markedet og myndigheter.

Forsberg er ikke i tvil: Industrien har vunnet.

I GRENSELAND

«Alt er gift og ingenting er uten gift», skal den sveitsiske naturforskeren og legen Paracelus (1493–1541) ha sagt: «Bare dosen avgjør om noe er giftig.»

Sitatet er en grunnleggende læresetning i toksikologien, læren om giftstoffer: Alt kan være giftig, bare man eksponeres for store nok doser. Når myndighetene skal vurdere om giftstoffene vi omgir oss med er trygge, baserer de seg på at det finnes en grense for giftigheten, en tolerabel inntaksverdi: Holder man seg under denne verdien, går det bra.

Myndighetenes grenseverdier er den maksimale mengden av et stoff som er tillatt i mat eller produkter: Det finnes grenseverdier for plantevernmidler i maten vi kjøper, for dioksiner i fisken vi spiser og parabener i kosmetikken vi bruker.

Men hva hvis den gamle læresetningen om at det er dosen som avgjør, ikke er gyldig lenger?

–Vi ser at noen stoffer er vist å ha sterkere effekt ved lavere doser enn ved høyere doser, sier Anders Goksøyr, professor i toksikologi ved Universitetet i Bergen.

For Goksøyr er dette bare ett eksempel på at forskningen på miljøgifter går gjennom et paradigmeskifte – hele tenkningen rundt stoffenes virkemåte er i ferd med å endres, mener professoren. 

– Det er et skifte som har pågått en stund, men det har ikke trengt igjennom hos dem som styrer regelverket, sier Goksøyr.

I et laboratorie ved Universitetet i Bergen sitter Jérôme Ruzzin, valgt ut som «ungt forskertalent» av Forskningsrådet, og forsker på sammenhengen mellom miljøgifter og type 2-diabetes. Om Ruzzin mener forbrukeren kan stole på dagens grenseverdier?

Han blir stille en liten stund.

– Nei, sier han. 

I BYEN

MOTBAKKELØP

Jérôme Ruzzin har forsket på hvordan selv små mengder miljøgifter, ofte under grenseverdiene, kan ha effekt på mennesker. Franskmannen, som driver med motbakkeløp på fritiden, har flere ganger skapt overskrifter: Han har advart mot at Norges rosa kjæledegge på matfronten, oppdrettslaksen, inneholder skadelige mengder miljøgifter.

– Ja, det er en uriaspost, sier Ruzzin.

Så heller enn å snakke om laksen, vil han fortelle om sine helt nye funn, som ble publisert i vinter, i det prestisjefylte tidsskriftet Journal of Clinical Endocrinology & Metabolism (JCEM).

Etter å ha funnet ut at rotter som får fôr med miljøgifter har større sjanse for å utvikle insulinresistens, som er nært knyttet til fedme og type 2-diabetes, ville han sjekke ut om dette også gjelder for mennesker – noe som er vanskelig. Naturlig nok er det ansett som uetisk å teste ut gift på mennesker. 

– Man kan ikke bare gi deg disse kjemikaliene og se hva som skjer, sier Ruzzin.

Han startet et samarbeid med kanadiske forskere og leger, som over en tid hadde fulgt opp en stor gruppe overvektige kvinner. Av disse kvinnene var det 30 prosent som var beskyttet mot å få insulinresistens, type 2-diabetes og hjerte- og karsykdommer. Men forskerne skjønte ikke hvorfor. De trente jo ikke mer, hadde samme BMI og genene ga heller ikke noe svar.

– Så fikk vi ideen: Vi ville finne ut om de hadde mindre miljøgifter i blodet enn de andre, sier Ruzzin.  

Det hadde de.

HERJING MED HORMONER

Diabetes er i ferd med å nå epidemiske proporsjoner, ifølge World Health Organization (WHO). Andre hormonrelaterte lidelser, som testikkelkreft, brystkreft, prostatakreft og eggstokkreft, har også økt i løpet av de siste tiårene, mens 40 prosent av unge menn, i enkelte land, nå har lav sædkvalitet.

I 2012 lanserte WHO og FNs miljøutvalg en omfattende gjennomgang av forskning på mulige sammenhenger mellom de nye folkesykdommene og såkalte hormonforstyrrende stoffer. Rundt 800 stoffer er eller mistenkes nå for å være hormonforstyrrende, ifølge rapporten. Stoffene, som parabener i kremene våre, bisfenol A i kassalappen fra butikken og ftalater i barnas leker, kan etterligne, øke eller hemme virkningen av hormoner.

De hormonforstyrrende stoffene følger ikke logikken i den tradisjonelle toksikologien, at det er mengden av et stoff som avgjør hvor giftig det er: Forskningen tyder på at stoffene virker i svært små doser og at tidspunktet for eksponeringen er vel så viktig. Spesielt bekymret er forskerne for fostre og småbarn: Mens mor, som er ferdig utviklet, ikke vil ta skade av en eksponering, er barnet hun bærer langt mer utsatt.

– Hormonene spiller en viktig rolle i utviklingen av flere av organsystemene våre. Studier viser at forstyrrelser i disse «kritiske vinduene» kan gi konsekvenser som ikke nødvendigvis viser seg før langt senere i barnas liv, sier Toril Attramadal, divisjonsdirektør for miljømedisin ved Folkehelseinstituttet.

Eksempler på slike konsekvenser kan være tidlig pubertet, fedme eller lav fruktbarhet, forteller hun.

– Men som rapporten fra WHO understreker: Det er store kunnskapshull på dette feltet.

Attramadal mener stoffenes mulige effekt på barns hjerneutvikling er spesielt interessant. Siden 2002 har flere studier tydet på at det er en sammenheng mellom eksponering for enkelte miljøgifter og lidelser som «ADHD, læringsvansker og mulig også autisme», heter det i rapporten.

«EN LYDLØS PANDEMI»

– Det har vært en eksplosjon i kunnskap på dette området, bare i løpet av de siste ti årene, sier Philip Landrigan, forsker og epidemiolog ved Mount Sinai School of Medicine i New York.

Han var en av de første som forsket seg frem til at bly kan føre til hjerneskader hos fostre og barn, selv om eksponeringen er så lav at den ikke fører til noen andre, synlige symptomer.

Ifølge Landrigan er nå listen over antall stoffer som beviselig kan skade barns nevrologiske utvikling doblet, bare siden 2007. Tidligere i år publiserte han og Harvard-kollega Phillippe Grandjean en artikkel i prestisjetidsskriftet The Lancet Neurology, der de listet opp de tolv «hjernegiftene», deriblant såkalte organofosfater, som fremdeles er i bruk i sprøytemidler.

De tolv nevrotoksinene, giftstoffer som særlig angriper nervesystemet, kan ikke bare føre til ADHD og autisme, men også påvirke fremtidige akademiske prestasjoner og øke risikoen for kriminell adferd. «En lydløs pandemi», kalte de effektene.

– Vel, definisjonen av pandemi er en sykdom som er spredt rundt i store deler av verden. Barn i hvert eneste land blir nå eksponert for nevrotoksiner, så ja, vi mener absolutt dette er en global lidelse, sier Landrigan til D2. 

Ifølge Grandjean finnes det i dag rundt 45 organofosfater på markedet, og de fleste av dem har potensial til å forstyrre et nervesystem under utvikling.

Og selv om EU har forbudt en rekke organofosfater siden 2008, er det funnet nivåer i urinen hos danske mødre og barn som tilsvarer, eller til og med er høyere, enn i USA, påpeker Grandjean.

– Eksponeringen kommer hovedsakelig fra importert frukt og grønt, sier han.

Flere av stoffene Grandjean og Landrigan nevner i artikkelen, som kvikksølv, bly og fluorforbindelser, er i dag velkjente skadelige gifter, men den nye listen deres belyser et sentralt problem: For hvis forskningen har oppdaget seks nye nevrotoksiner bare i løpet av de siste syv årene, hvor mange finnes egentlig?

– Det jeg kan si, er at vi absolutt er overbeviste om at det er andre kjemikalier, i utstrakt bruk i miljøet vårt, i produktene våre, som ennå ikke er bevist å være nervegift, sier Landrigan.

I NATUREN

PÅ ETTERSKUDD

Polarforsker og miljøkjemiker Dorte Herzke husker godt da de fant PFOS i en polarmåke for første gang, for rundt ti år siden. I årevis hadde hun jaktet på nye miljøgifter, som forsker ved NILU, Framsenteret i Tromsø, og dette var første gang de fant dette stoffet i Arktis. Siden har forskerne funnet forekomster i isbjørn. Fjellrev. Havørn. Hvorfor er det så mye oppstyr om en polarmåke?

– Polarmåker bruker ikke Gore-Tex, eller steker maten sin i teflonpanner, sier Herzke.

Når en miljøgift finnes igjen i Arktis, betyr det at den har reist langt, uten å bli brutt ned. Fordi den ikke brytes ned, hopes den lett opp i dyr, og dermed stiger konsentrasjonene oppover i næringskjeden. Ikke et godt tegn. Isbjørnen, som spiser dyr som spiser andre dyr, som kanskje spiser andre dyr igjen, sliter fortsatt med miljøgiften PCB, 30 år etter at stoffet ble forbudt. PFOS tar mye lengre tid å bryte ned enn PCB.

– Vi ser at PCB-nivåene går nedover, men det er ikke slik at dette stoffet blir borte. Det fortsetter å plage isbjørnen, og andre stoffer, som DDT, gjør skallet til fugleeggene fortsatt tynne.

– Det er vårt største dilemma, vi vil alltid være på etterskudd. Når vi finner en miljøgift her, i isbjørner, er det allerede for sent. Å fjerne det da fra miljøet ... går ikke, sier forskeren.

Hun er ofte oppgitt. Hun forteller at PFOS ble funnet i menneskers blod allerede på 1970-tallet – og mener det burde vært et varsko. Først nå blir stoffet forbudt i EU. Og konsentrasjonene av PFOS har sakte begynt å gå ned, både i mennesker og dyr.

Men så kommer et erstatningsstoff som senere viser seg å være like farlig.

Det finnes over hundre ulike perfluorerte stoffer, mange av dem med sannsynligvis like betenkelige egenskaper som PFOS. Mange produseres nå i Asia.

– Vi starter jo hele sirkler på nytt og på nytt, man kan føle seg som i et hamsterhjul, sier forskeren.

SISSELS BRØNN

Enkelte steder har norsk sjøfugl mer av PFOS i blodet enn av de mest kjente miljøgiftene til sammen, ifølge Per Erik Schulze, marinbiolog og miljøgiftansvarlig i Naturvernforbundet.

18 av Avinors flyplasser er så forurenset av PFOS at selskapet nå gjør videre undersøkelser. Flere steder er grunnvannet forurenset, andre steder er det funnet PFOS i fisk og jordsmonn. I tillegg til Kvitura, er også to husstander i Kirkenes blitt sponset med flaskevann. Per Erik Schulze mener det er åpenbart at Avinor forsto risikoen ved PFOS da de faset ut bruken for ti år siden. Han mener selskapet burde undersøkt naturen og vannkvaliteten rundt flyplassene tidligere.

− Dette må være den største miljøgiftskandalen de siste ti årene, sier han.

− Det som gjør saken så grov, er at dette ikke er noe som har skjedd på 1960-tallet, men nå.

Avinor mener vannet rundt flyplassene er trygt å drikke: Mengden PFOS innbyggerne får i seg er godt under Folkehelseinstituttets grenseverdier. 

− Men siden vi fant disse stoffene høyere enn vanlig, har vi skaffet vann til disse menneskene, sier Jarl Øvstedal, prosjektleder i Avinor.

Det har ikke betrygget Sissel Østrem i Kvitura:

− Hvorfor skal vi la være å drikke vannet hvis det ikke er farlig?

Folkehelseinstituttet, som har uttalt seg om tilfellet i Kirkenes, mener vannet er trygt å drikke, men påpeker at vannet er forurenset: Nivåene av PFOS er rundt 1000 ganger høyere enn i vanlig norsk drikkevann.

Østrem er engstelig, sier hun, også fordi ingen vet hvor mye PFOS det var i vannet i 1987. Eller i 1993, altså mens miljøgiften fortsatt var i bruk, rett oppe i heien.

− For oss er dette en udetonert bombe, sier hun.

PÅ KONTORET

COCKTAILOPPSKRIFTEN

Å finne ut hvordan ett syntetisk stoff virker i menneskekroppen er et dyrt og tidkrevende prosjekt. Hva som kan skje når to, tre – 300 – kjemikalier virker sammen i kroppen, begynner forskningen derfor så vidt å ane konturene av.

– Det er alltid vanskelig for forskere å si at man er helt sikre på noe som helst, sier Ulla Hass, forskningsleder og professor ved Fødevareinstituttet på Danmarks Tekniske Universitet (DTU).

– Men vi har en hel del solide studier som viser at hormonforstyrrende stoffer i doser, som alene ikke gir noen effekt, kan ha alvorlige effekter når de virker sammen.

I laboratoriet sitt har Hass servert «cocktails» til drektige hun-rotter og sett hankjønnene bli født med brystvorter og misdannede kjønnsorgan. Hun har servert dem en miks av ulike plantevernmidler mot sopp – alle i doser som alene ikke gir effekt – og observert lengre drektighet og færre fødsler av friske, levende avkom. Jo større doser de drektige hun-rottene fikk, desto dårligere læringsevne og sædkvalitet fikk hankjønnene da de ble kjønnsmodne.

Hass mener inntaksverdiene for en rekke sprøytemidler i dag kan være for høye, med hensyn til kombinasjonseffekten. Forskningen hennes har vakt stor oppmerksomhet, og European Food Safety (EFSA) arbeider nå med å finne en modell for å vurdere kombinasjonseffektene i matvarene våre.

– Det har skjedd et skifte i løpet av de siste ti årene, sier Hass.

– Før var holdningen: «Er kombinasjonseffekten et problem – og er det viktig?», mens holdningen nå er: «Ja, det kan være et problem, så hvordan skal vi håndtere det?»

Det er en holdningsendring som ikke har funnet sted hos norske myndigheter, mener Per Erik Schulze i Naturvernforbundet:

– Vi ser ingen tiltak ennå som tar høyde for cocktaileffekten i Norge, sier han.

LITE SANNSYNLIG

Kombinasjonseffekter er i praksis et lite problem i Norge i dag, hevder Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM). 

VKM, som gjør risikovurderinger for Mattilsynet og Miljødirektoratet, er klar i sin vurdering:

− Det er lite sannsynlig at dette er noe stort problem, sier Jan Alexander, leder for VKM.

I april slo VKM fast at det ikke finnes dokumentasjon på at forbrukerne vil få bedre helse ved å unngå plantevernmidler i maten, gjennom å spise økologisk. Plantevernmidlene vi får i oss gjennom konvensjonell mat, flere av dem mistenkt for å være hormonforstyrrende, er ikke farlige, hverken alene eller sammen, så lenge de er langt under de fastsatte grenseverdiene, mener VKM.

Samtidig understreker Vitenskapskomiteen at det trengs mer kunnskap, særlig om hvilke og hvor mye av stoffene vi utsettes for i dagliglivet.

– Det er et paradoks at VKM sier vi ikke vet nok om hvordan stoffer samvirker, samtidig som de sier at vi kan være trygge, sier toksikologiprofessor Anders Goksøyr.

Instituttet hans har gjort flere studier på kombinasjonseffekter. Og professoren mener miljøgifter som nordmenn får i seg i små doser, i ulike blandinger, absolutt er en grunn til bekymring.

Goksøyr mener myndighetene ikke er villige til å få ned eksponeringen i befolkningen, fordi de ikke vil at folk skal bli bekymret.

– Det er en uheldig innstilling til folkehelseutfordringen som er knyttet til vår bruk av kjemikalier.

At kombinasjonseffekten er «lite sannsynlig», slik VKM hevder, er vanskelig å bevise med hardtslående vitenskap, mener Ulla Hass i Danmark:

– Faktisk er det ingen som har gjennomført et kjempestort miksforsøk med alle de stoffene vi mennesker blir utsatt for.

TRYGGE GRENSEVERDIER

– Det er lite i verden som er absolutt sikkert, sier Jan Alexander, leder for VKM.

– VKM gjør vurderinger basert på kunnskapen og metodene vi har i dag.

Han mener VKM har godt nok grunnlag for å si at cocktaileffekten ikke utgjør noen risiko for norske forbrukere.

− Ja, altså, så langt vi vet, basert på den forskningen som finnes i dag. Hadde vi visst eller hatt begrunnet mistanke om at det ikke var trygt, måtte vi si fra og gjøre noe med det.

Vitenskapskomiteen risikovurderte cocktaileffekten allerede for seks år siden. VKM konkluderte da med at det er lite sannsynlig at kombinasjonseffekter oppstår når stoffer opptrer sammen i doser under stoffenes trygge inntaksverdier. VKM har siden kommet med en presisering:

− Unntaket er stoffer som virker på samme måte i kroppen. Disse vil kunne legges sammen og være helseskadelig, selv om hvert enkelt stoff ikke forekommer i skadelig mengde, sier Alexander.

Dette tar både VKM og Mattilsynet høyde for i sine vurderinger, sier han.

− Vi har heller ikke opplevd at cocktaileffekten har vært noe stort problem, sier Alexander.

− Noen forskere peker nå på en sammenheng mellom miljøgifter og for eksempel lavere sædkvalitet og diabetes? 

− Vi vet ikke sikkert om dette skyldes miljøgifter, sier Alexander.

Han mener at mye av forskningen på sammenhengen mellom diabetes og miljøgifter ikke er veldig overbevisende. Den nye rapporten om hormonforstyrrende stoffer, der 800 stoffer er identifisert som mulig problematiske, synes han er interessant, men påpeker at det er mange av sammenhengene som ennå ikke er bevist, særlig når de mengdene vi utsettes for er svært lave.

− Spørsmålet er hva som er alternativ strategi til den måten vi vurderer kjemiske stoffer, det er problemet og det arbeider vi med hele tiden, sier Alexander.

− Vi kan jo ikke forby alle kjemikalier, det går jo ikke an. Da stopper jo alt opp. VKMs oppgave er utelukkende å vurdere risiko.

DUM OG DUMMERE

«Er konsekvensene av miljøgiftene virkelig så store at vi bør bli bekymret?»

Det er et spørsmål David Bellinger, professor i nevrologi og miljøhelse ved Harvard Medicine School og Harvard School of Public Health, har fått utallige ganger. Bellinger, som forsker på miljøgiftenes effekt på intellekt, skoleprestasjoner og adferd, mener barns hjerneutvikling ofte blir avfeid som uviktig, fordi konsekvensene for hvert barn er «klinisk ubetydelig»: Barna er jo ikke åpenbart syke, de er bare bitte litt dummere.

– Derfor bestemte jeg meg for å demonstrere hva slags påvirkning disse kjemikaliene faktisk har, på befolkningsnivå, sier han til D2.

I en artikkel, publisert i Environmental Health Perspectives i 2012, skriver han at amerikanske barn under fem år er blitt snytt for tilsammen 16,9 millioner IQ-poeng, utelukkende på grunn av organofosfater i landbruket. Dersom alle mennesker i et samfunn blir født med fem færre IQ-poeng hver, fordobles antallet personer med «veldig lav IQ». Antallet mennesker med «spesielt høy IQ» halveres, sier Bellinger, og legger tørt til:

– For meg virker ikke det som noe særlig ønskelig for et samfunn.

Fremtiden er ikke bærekraftig dersom vi fortsetter i den samme tralten, mener Philip Landrigan, ved Sinai Medical School i New York.

– Ikke ett eneste legemiddel kommer på markedet uten grundig sikkerhetstesting. Hvorfor skulle forbrukerkjemikalier være annerledes?

Vi får bare en sjanse til å utvikle hjernene våre, derfor er det viktig at vi sikrer utviklingen optimale forhold – uten toksiske kjemikalier, mener Harvard-professoren Phillippe Grandjean,

– Vi trenger at neste generasjon har så gode hjerner som mulig – ikke minst fordi de skal rydde opp etter oss.

Etter at han og Landrigan publiserte den mye omtalte artikkelen i The Lancet Neurology tidligere i år, har representanter fra den kjemiske industrien kommet på banen: American Chemistry Council hevdet at artikkelen fokuserer for mye på stoffer vi allerede er klar over er giftige, og som er i ferd med og fases ut: «Og så overfører de lignende konklusjoner på kjemikalier som er mer utbredt i forbrukerprodukter, uten bevis som støtter påstandene deres».

Landrigan trekker pusten:

– Vi går nå rundt med over 200 syntetiske kjemikalier i kroppene våre, kjemikalier som ikke eksisterte i 1950 og som vi vet lite om, sier han.

– Så med all respekt for mine venner i den kjemiske industrien: Jeg tror de har en liten interessekonflikt når de hevder at disse kjemikaliene er helt uten risiko.

I HJEMMET

Å SKYNDE SEG LANGSOMT

I disse dager får Avinor et varsel om pålegg fra Miljødirektoratet: Selskapet må lage en tiltaksplan for Kjevik flyplass, Kristiansand, hvor Miljødirektoratet frykter at PFOS kan gjøre skader på økosystemene rundt.

− Avinor må gjøre mer enn de har gjort så langt, og rydde opp, sier Thomas Hartnik, seksjonsleder i Miljødirektoratet.

Etaten vil også vurdere krav mot de andre flyplassene med PFOS-forurensninger, blant annet Flesland.

− Vi hadde gjerne vært tidligere ute, sier Hartnik. Etter at PFOS ble forbudt i 2007, måtte Miljødirektoratet «danne seg et bilde av forurensningssituasjonen», sier Hartnik.

I mellomtiden økte kunnskapen om hvor skadelig PFOS faktisk er.

I Kvitura utenfor Bergen blir fuglesangen overdøvet av et fly i lav høyde. Sissel Østrem er blitt vant til flystøyen, men ikke tanken på at hun i årevis har drukket miljøgift.

Nylig fikk hun gjennomslag for at innbyggerne skal få teste PFOS-innholdet i blodet sitt, på Avinors bekostning, for kanskje å finne ut litt mer: Har Folkehelseinstituttet rett i at PFOS-nivåene i drikkevannet er ufarlige?

Sannsynligvis får de ikke noe godt svar; forskerne er så langt ikke enige om hva som er trygge nivåer av PFOS i blod.

− Folk blir ikke syke eller dør, det er viktig å få frem, sier Jarl Øvstedal i Avinor.

− Vi har muligheten til å skynde oss langsomt.

...

DET ER «BEKLAGERLIG at våre naboer er påført forurensing av PFOS fra et av våre gamle øvingsfelt ved Bergen lufthavn», skriver Aslak Sverdrup, lufthavnsjef ved Bergen lufthavn Flesland, i en e-post til D2.

«Vi jobber grundig med miljøspørsmål og ønsker å være en god nabo. Det er samtidig viktig å være klar over at Avinor har gjort tiltak umiddelbart når vi ble klar over forholdet».

Ifølge Sverdrup ble det gjennomført undersøkelser av miljøet rundt lufthavnen på slutten av 1990-tallet, som konkluderte med at det ikke var grunnlag for bekymring for overflatevann og grunnvannsbrønner i området.

«På grunn av et stort miljøprosjekt i Avinor som ble startet opp i 2010 så ble det gjennomført prøvetaking i utvalgte områder på lufthavnene», skriver Sverdrup.

Da Avinor fant PFOS i grunnen nord for rullebanen, under gjennomføringen i 2011, gjorde selskapet ytterligere undersøkelser av drikkevannskilder i området og varslet umiddelbart myndighetene. Naboene fikk tilbud om flaskevann etter føre var prinsippet, skriver Sverdrup.

Siden har Avinor gjennomført en fullstendig undersøkelse på Kvitura, og kommunelegen i Bergen kommune har laget en helsemessig vurdering, basert på grenseverdier fra Folkehelseinstituttet. Konklusjonen er at på prøvetidspunktet var nivåene av PFOS var så lave at vannet kunne drikkes uten helsefare. Derimot ble det funnet høye konsentrasjoner av COLI og E-COLI bakterier i drikkevannet, som ikke stammer fra lufthavnen. «Det er med bakgrunn av bakterieinnhold at vannet ikke bør drikkes», skriver Sverdrup, som sier Avinor har samarbeidet med Bergen kommune om etablering av nytt vann og avløp til området, i tillegg til å ha etablert et rensefilter. «Dette viser god effekt og har redusert PFOS-nivået betraktelig i nylig gjennomførte målinger».

Jarl Øvstedal i Avinor sier at grunnen til at selskapet byttet brannskum i 2001, ikke var at man allerede da kjente til miljøkonsekvenser av stoffet. Miljøkonsekvensene ble først kjent, og en sak innad i Avinor, etter forbudet i 2007.

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.