– Hvis en er dedikert og virkelig mener noe, blir en ofte detaljfokusert. Og mikrofoner er vanvittig vakre, sier utelivsgründer, filmregissør, musiker og forfatter Jan Vardøen (52).

I tredve år har Vardøen hatt en uvanlig tørst etter mikrofoner, men det er først de siste ti årene han har hatt penger til å tråle nettet og bruktbutikker etter gamle skatter. Han er ikke sikker på hvor mange mikrofoner han har, men nekter ikke for at det kan være så mange som hundre. Men det er ikke antallet som driver ham. Mikrofoner er bruksgjenstander.

– Mikrofoner som er laget i overgangen fra håndverkstiden til masseproduksjonstiden, fra 1920-tallet til 1960-tallet, har det lille ekstra som jeg søker, sier han.

– På denne tiden ble det laget mikrofoner der en fortsatt var opptatt av det estetiske, samtidig som lyden er helt særegen. Det håpefulle industrielle preget gjorde at noen av mikrofonene kunne se ut som romskip. I dag er alt skrapet inn til benet, en beundrer nesten ikke mikrofonene lenger, sier Vardøen.

– Ja, dagens mikrofoner ser nesten ut som gjenglemte q-tips.

– De høyteknologiske mikrofonene som lages i dag mangler mojo, den magiske gnisten, selv om lyden antagelig er mye bedre. Dette er subjektivt, men jeg lever i den tro at hvis en mikrofon er estetisk, så kan den få folk til å synge bra. Det handler om attityde, sier Vardøen.

En mikrofon er ikke rare greiene, teknologisk sett. Når det synges, harkes, spyttes eller brøles, skapes det bevegelser i et membran som vibrerer i et magnetisk felt som sendes videre ut i systemet – til forsterkeren, ut til publikum eller veggimellom.

– En mikrofon er som et følehorn, det er der inntrykkene starter, sier Vardøen og legger til:

– Hemmeligheten bak god lyd i et studio er stor høyde under tak og tyske mikrofoner.

Han forteller at de tyske båndmikrofonene, som kom først på 1920-tallet, hvor en sølvfolie er spent mellom elektromagnetene i mikrofonen, gir en uvanlig varm og naturlig tone.

– Disse mikrofonene koster fletta. Det er ikke noe problem å bruke en halv million kroner på en, men jeg foretrekker å ha flere billige og rare mikrofoner, sier Vardøen.

Han forteller at selv om tyskerne og Neumann er suverene, har amerikanerne også laget mikrofoner som låter bra.

– Det amerikanske mikrofonmerket Shure fra 1940–1950-tallet er de mest ikoniske, det er denne Elvis sang i. Og så har du japanerne som diltet etter resten av verden, men som av og til kom med morsomme varianter, sier Vardøen.

– Hva er din favoritt?

– Bang & Olufsen har laget noen kanonmikrofoner. Fentone-mikrofonene fra 1950-og 1960-tallet er veldig fine og låter utrolig bra.

– Bruker du alle mikrofonene?

– Ja, noen mikrofoner passer til slagverk, andre til trompeter, mens noen er perfekte til piano. Det blir som en maler som bruker forskjellig typer pensler og farger, det er en smakssak. Michael Jackson sang for eksempel i en Shure SM57, som er noe av det mest driftssikre som finnes. Du kan hamre inn en spiker og synge en veldig vakker ballade med den. Det er en billig traver, sier Jan Vardøen.

Les om flere lidenskaper.
Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.