– Jeg begynte med dette for å kunne gjøre som jeg selv vil, ikke for å tjene sykt mye penger.
Det grønnmalte studioet på om lag åtte kvadratmeter er plassert vis-à-vis Nav på Tøyen Torg. Foran Anne Karine Thorbjørnsen (35) ligger to brødskiver med smøreost og skinke. Klokken er snart 14.00, men hun har ikke hatt tid til å spise før nå.
Motebransjen har ikke sluttet å være glamorøs. Vi lever i en tid der påfallende mange levende reklameplakater inviteres på sponsede turer, luksushoteller og middager i gåavstand fra Seinen i bytte mot en hashtag på Instagram. For dem som skaper selve moten, er prisen imidlertid ofte bare hardt arbeid og to skiver grovbrød med Gilde-skinke fortært til frokost rett før andre spiser middag.
– Studielånet? Jeg har åtte års utdannelse, men har ikke hatt råd til å begynne å betale ned på det en gang, sier Anne Karine Thorbjørnsen.
Hun himler med øynene, ler en dempet latter. Det er viktig å ikke bli gammel og bitter i denne bransjen, sier hun.
– Jeg har en fordel, og det er at jeg har opplevd å lage noe som ble skikkelig bra. Det er en utrolig fantastisk ting. En følelse du kan bli avhengig av.
Fakta: Anne Karine Thorbjørnsen
Norsk moteskaper født i Oslo 1982.
Utdannet fra designskolen TEKO i Herning og på masterprogrammet til Central St. Martins i London (2012).
Har tidligere vist på London Fashion Week, og tre ganger på Oslo Runway.
Ble belønnet med Bik Bok Runway Award i 2016.
Paris-visning
Da bildene av Anne Karine Thorbjørnsens avgangskolleksjon ved den prestisjefylte skolen Central St. Martin i London rullet over nettet etter London Fashion Week i 2012, var følelsen påfallende: Dette var ikke bra til å være norsk, det var vel mer bare veldig bra. Men hvem skjulte seg bak dette ujålete, erkenorske navnet, med den uanstrengte og veldig londonske moten?
Da oslojenta senere vant Bik Bok Runway Award under moteuken i Oslo i 2016, var juryens begrunnelse følgende: «Thorbjørnsen har et særegent formspråk, sofistikerte konsepter og mote plassert i en større internasjonal kontekst.» Helt enkelt feminine, men moderne klær, med en hang up på draperi. Men etter tre runder med visninger under Oslo Runway, har Thorbjørnsen bestemt seg for å se utover igjen. Denne høsten ble hennes siste kolleksjon vist under moteuken i Paris, på showrommet Boon i bydelen Marais.
– Det meste foregår på nett nå, det er der jeg selger klærne mine. Jeg skulle gjerne reist med kolleksjonen rundt hele verden, men det ga mening å velge Paris. Hit kommer innkjøpere fra hele verden, og jeg har allerede solgt inn klær til butikker i Seoul og Macau.
Anglofi. Anne Karine Thorbjørnsen er en av få norske moteskapere som har mastergrad fra den prestisjefylte moteskolen Central Saint Martins i London, der hun ble undervist av den avdøde legenden Louise Wilson. – Jeg ville ikke hatt den styrken jeg har i dag hvis det ikke var for henne.
Mammas kjole
Hun vokste opp på multikulturelle Holmlia sør i Oslo med fire småsøstre. Thorbjørnsen har aldri tenkt på at det var en middelklasseoppvekst før nylig, selv om far var arkitekt, mor bioingeniør og hun selv spilte fiolin på Barratt Due. Et helt tidlig minne om mote kan hun ikke huske, men i skapet til moren fantes en kjole.
– Til vanlig gikk jeg i hullete og slitte Levi's-bukser, som mamma forsøkte kaste hele tiden. Men jeg husker at jeg pleide å kle meg opp i skjul, særlig i en sånn lilla, lang, bølgete syttitallskjole med sølvstrass. Den var laget av billig lurex, men var likevel veldig pen. Det var vel et forsøk på en slags opphøyelse, for hjemme hos oss – med fem barn – var det alltid rot. Mamma var heller ikke forfengelig. Det var ikke tid til det.
Etter syvende klasse flyttet hele familien til Skedsmo i Akershus, «et sjokk, alle var hvite». Som en del av en praksisperiode på videregående skole begynte Thorbjørnsen å arbeide på Bik Bok, rykket senere opp i kjøpesenterhierarkiet på Strømmen Storsenter og ble butikksjef på skobutikken Bianco.
Etter et friår med fest og moro i Nice, kom arkitektdatteren hjem som 19-åring med et nytt språk i kofferten og en visshet: hun skulle bli motedesigner. To år på mote- og designskolen TEKO i Herning, et mislykket forsøk på å komme inn i Antwerpen, et påfølgende grunnkurs i kunst på University of Creative Arts i Maidstone, Kent, og boom, så var hun inne på Central Saint Martins i London, som en av 1000 søkere på 50 plasser på «womans wear». Nåløyet til masterprogrammet er enda trangere, og det var her Thorbjørnsen møtte den beryktede læreren Louise Wilson, kronet til Officer of The British Empire. Den tidligere kreative ansvarlige i Donna Karan hadde før Thorbjørnsen veiledet øyrikets største stjerner; Alexander McQueen, Christopher Kane og Jonathan Saunders.
– Hun var grusom. Hun kunne kalle meg tit face og skjelle meg ut foran hele klassen. Samtidig var hun fantastisk, det går ikke an å forklare helt hvordan hun var til en som ikke opplevde henne selv. Men jeg var i hvert fall en av dem som responderte godt på kjeft og krav. Hun fikk meg aldri til å begynne å grine.
Power suit. «Dressjakkekjolen» er Anne Karine Thorbjørnsens største hit, halvt maskulin, halvt feminin. – V-formen over skulderpartiet skaper selve rammen, men den er drapert slik at en myk fold slynger seg rundt kroppen fra ryggen, via midjen til høyt på låret.
Salg. – Paris gikk utrolig bra, jeg solgte inn denne kolleksjonen til tre butikker i Asia. Først og fremst får jeg et fotfeste og blir mer synlig i verden, sier Anne Karine Thorbjørnsen.
Thorbjørnsen glemmer aldri klumpen i magen da Louise Wilson sovnet inn i Glasgow, 16. mai 2014. Hun var invitert i begravelsen i St. Pauls Cathedral, men kunne ikke komme på grunn av undervisning på motelinjen på Kunsthøgskolen i Oslo.
– Men hun er med meg fremdeles, på et vis, som en sånn stemme som kjefter og sier at ting ikke er bra nok og «you make my fucking eyes bleed». Hun lærte meg at man ikke kunne gjøre noe halvveis, at det ikke fantes unnskyldninger for slett arbeid. At hun er borte, er et stort tap for faget.
Tilbakeslag
Avgangskolleksjonen fra 2012 utforsket draperiet og fikk god pressedekning i blader som i-D, Dazed & Confused og Another Magazine. Flere publikasjoner ville låne klær. Men etterpå kom stillheten.
– London er så stort, det er så vanskelig å bryte gjennom, og jeg var aldri en av dem som behersket spillet og nettverkingen best.
Hun gjennomførte et par halvhjertede designjobbintervjuer i større motehus som McQueen og Marni, men hjertet var et annet sted. Ironisk nok endte oslojenta tilbake der hun på en måte startet: i klesbutikk. Lønnen på Cos i London var 70 kroner timen. Inn på visitt kom nye studenter av Louise Wilson og ba om råd, mens Thorbjørnsen sto der og brettet svenskeid minimalistisk mote; «jeg har aldri følt meg så liten som da». Samtidig ga jobben henne muligheten til å leve ut drømmen som uavhengig designer. Klærne ble kreert i en bitte liten leilighet på Londons østkant.
– Det var rotter i veggene og arbeidsbordet på tre ganger tre meter sto fysisk over sengen der jeg og samboeren min sov. Jeg husker reaksjonen hans var sånn: «really?».
Lærerstanden
Er det mulig å tjene penger som norsk designer utenfor større selskap? Thorbjørnsen endte der mange gjør: som lærer. Først i London, senere med tilbud om undervisning på moteutdannelsen på Kunsthøgskolen i Oslo. I begynnelsen pendlet hun, før kjæresten Alex ble med på lasset over fra London til Oslo.
De største profilene her hjemme – som Admir Batlak, eller Peter Løchstøer fra generasjonen over – underviser også på Kunsthøgskolen. Antwerpen-utdannede Damien Ravn underviser i Polen, mens andre, som årets Bik Bok-vinner Michael Olestad, sper på lønnen med stylistjobber. Litt karikert kan man si at vi har å gjøre med en industri der de største hjemlige talentene underviser nye desillusjonerte designere, som igjen i beste fall blir nye lærere.
– Jeg fikk høre at det boblet veldig i Mote-Norge da jeg kom hjem i 2015, og tenkte at jeg skulle bidra til en ny giv. Men jeg har mistet litt motet. Vi mangler designhistorien til Sverige og Danmark. Det finnes ikke arbeidsplasser til de nyutdannede her, så å si ingen investorer, og utdannelsen må også bli bedre. Personlig føler jeg at det ikke finnes en samtale mellom arbeidet mitt og en … bransje.
Jeg fikk høre at det boblet veldig i Mote-Norge da jeg kom hjem i 2015, og tenkte at jeg skulle bidra til en ny giv. Men jeg har mistet litt motet
Anne Karine Thorbjørnsen – moteskaper
Sølvgrå rustning. Anne Karine Thorbjørnsen jobber mye med ull. Her, «supermaskulint klassisk Prince of Wales-materiale», som vanligvis brukes til dresser for herrer, men som får et nytt uttrykk på en kvinnekropp.
– Så hvordan overlever du?
– For første gang i livet går det faktisk ganske bra. De 100.000 kronene fra BikBok-prisen, som egentlig var altfor lite, ga meg en liten start. Dessuten tjener jeg jo penger på undervisning og på nettsalg. Selv om de koster en god del å produsere, er for eksempel ett enkelt kjøp av én jakke 10.000 kroner inn.
En liten suksess har vært øreringene Glitzy, avbildet en drøss ganger i diverse magasiner og på flippene til diverse motekjendisers instagramprofiler.
– Øreringene var egentlig bare en spin off av noen belter jeg lagde til visningen FFOLDS på Diorama i 2016, men så tok det av. I en periode tjente jeg 40.000 i måneden på dem.
– Og så?
– Og så ble det norske markedet mettet, og det kom frem at en sørkoreansk lavprisbutikk hadde kopiert dem. Salget gikk nesten i bånn med en gang.
Thorbjørnsen sukker.
– Kopiering er et stort problem. Og med fare for å høre ut som en gretten gammel kjerring: den unge generasjonen har ikke samme respekt for designyrket, som det vi har. Nå skal for eksempel «alle» lage øreringer, også unge folk uten utdannelse. Det er greit å bli inspirert, bare en husker at for noen av oss ligger det et fag og stor kunnskap bak. Jeg har åtte års utdannelse, har arbeidet utrolig hardt og gjort helt utrolig mange kjedelige ting for å komme dit jeg er i dag.
Draperiet
I Anne Karine Thorbjørnsens nyeste kolleksjon er det åpenbart flere nittitallsreferanser. På inspirasjonsveggen i studioet henger det et titall bilder av en ung Madonna med krusifiks, solbriller og netting, men også tekkelige utgaver av Lady Diana. Thorbjørnsens grå dressjakker får en til å tenke på den tyske moteskaperen Jil Sander fra samme tiår. Ellers er det dette med draperiet igjen, perlehvite kjoler, sølv og lys lilla, i assymetri.
– Jeg elsker draperiet. I et historisk perspektiv går det tilbake til antikken. I de gamle mesternes malerier var det egne kunstnere som kom inn og gjorde draperiene. Det symboliserte vel det en kvinne skulle være for andre; fin, skjør, bløt søt, mystisk. Jeg synes det er spennende å jobbe med det imaget, men vri det litt rundt, slik at effekten blir noe annet.
Jeg elsker draperiet. I et historisk perspektiv går det tilbake til antikken
Anne Karine Thorbjørnsen – moteskaper
Ved siden av å være designer, er også Anne Karine Thorbjørnsen sin egen pr-dame, det er hun selv som pakker inn jakkene som sendes til Seoul, det er hun som gjør stort og smått i et «motehus», ja, bortsett fra å sy klærne som stort sett produseres av en gjeng damer i Estland.
– Et av mine største forbilder er Martin Margiela. Å kunne skape uavhengig mote fra et atelier, slik det han hadde. Men da hadde det vært fint å ha en partner, med samme funksjon som en gallerist. Alt småplukket tar tiden bort fra det du egentlig har lyst til å gjøre. Å skape.
– Hvor henter du stå-på-viljen fra?
– Jeg er sta. Og vil fremdeles bli best.(Vilkår)