Konseptbutikken Colette i Paris legger ned etter 20 år

Forrige uke befant jeg meg på åpningen av en såkalt concept store i Karl Johans gate minst glamorøse del. Lavpriskjeden som spesialiserer seg på billige kubbelys og tre poser Non Stop til prisen av to holdt hoff vis-à-vis Kondomeriet med rød løper, Securitas-vakt, gjesteliste og den nye emneknaggen #lovedbyNille.

Det var lovet dj, lekker goodieebag, bobler i glasset, fristende servering og – ikke minst – en veletablert merkevare fra en helt ny side.

Rundt om i lokalet sto det plassert magnumflasker med prosecco (som aldri ble åpnet), skåler med chilinøtter og en trupp standhaftige Nille-ansatte med brett fulle av rosafargede smultringer i hendene.

Ingen av byens influencere og premium-bloggere hadde imidlertid latt seg friste av denne menyen. Ei heller av cocktailen som ved første øyekast så ut som den folkelige drinken mojito, men som viste seg å være en raus klunk sitronbrus iblandet italienske bobler, toppet med noen grønne blader.

Under et sett freshe led-bokstaver, som utgjorde setningen Let it glow, sto to svenske sjefer i dressjakker og holdt alvorlige taler, «det har varit en resa». Var vi på butikkfest eller settet på en Roy Andersson-film?

20-års-syklus

Dette var en ekte konseptbutikk, skjønte vi, fordi den besto av en avdeling for lys, en for fest og moro og en for huslig krimskrams. Og så hadde en interiørkonsulentduo vært innom med sitrusgul maling og møbelsnekkeri og gjort dette til en oppdatert og moderne Nille.

Konseptbutikkfenomenet hadde altså penetrert det innerste folkedyp. Nådd endestasjonen. Men på toppen av næringskjeden så det ironisk nok litt mer stusslig ut. Allerede i desember skulle «verdens kuleste butikk» i Paris stenge dørene for godt.

Homer Simpson-kitsch

Colette så dagens lys i Rue Saint-Honoré i mars 1997. Eier og grunnlegger var Colette Rousseaux, som fortsatt bor i en leilighet over butikken i Paris 1. arrondissement. Men det er datteren Sarah Andelman som har vært kreativ sjef og ansikt utad nesten hele veien.

Googler du «hva er en konseptbutikk» finner du en setning som like gjerne kunne vært forretningsideen til Colette: «En butikk som går utover bare å selge produkter og i stedet appellerer til en generell følelse av livsstil, tilpasset ønskene til de som er involvert i en spesiell sosial scene.»

Den treetasjes butikken på 740 kvadratmeter har i 20 år servert en nøye utplukket miks av høyt og lavt, skreddersydd for klodens mest forfengelige. Colette var stedet du både kunne handle Balenciaga-lightere i plast til 80 kroner, for så å gå opp en trapp og bivåne showpieces rett fra catwalken til en full månedslønn. Colette var en hipsterbutikk – før det ble en term – et museum med kassaapparat, et cutting edge visningsrom for ny kunst og grafisk design, der det neste streetwear-merket som kom til å ta av hang ved siden av bøker, magasiner, leker og nøye kuratert godteri.

Det koster litt for en snart 40-åring å innrømme, men her er det nok blitt handlet Homer Simpson limited edition TicTac-pastiller med den hensikt at bespisningen ville se kul ut på sosiale medier.

Karls favoritt

Tittende ned i kartet vandret vi i saueflokk til den såkalt obligatoriske destinasjonen under Paris-besøket, skulte lattermildt bort på de japanske superhipsterne som hadde falt dypt ned i gryten, og glemte de andres blikk på oss selv.

Men her, i Karl Lagerfelds favorittbutikk, risikerte en også å møte bransjens mektigste. Også Vogue-redaktører måtte gli forbi reoler med skreddersydde bursdagskort og dekadente barnetøfler, for å sjekke ut Colettes siste påfunn.

Følsomheten for moteverdenens største talenter var påfallende: Designere som Proenza Schouler, Raf Simons, Rodarte, Mary Katrantzou og Christopher Kane fikk alle solgt inn sine første kolleksjoner til Sarah Andelman. Og for alle som ikke hadde råd til å kjøpe 2000-euros-bluser, fantes det alltids en nøkkelring eller noe keramikk med artig design, slik at man kunne gå ut glassdøren med selve kastemerket under armene: papirposen med de to koboltblå prikkene, Colettes logo, som fortalte verden at du hadde skjønt det.

I kjelleren fantes det alternativt en restaurant og vannbar, Water Bar Cafe. De som klarer å selge spesialvann kan selge hva som helst, heter det, og inne på Colette solgte de over 100 forskjellige typer.

For alle som ikke hadde råd til å kjøpe 2000-euros-bluser, fantes det alltids en nøkkelring eller no keramikk med artig design

Samarbeid

Colette etterlater seg en million instagramfølgere. Mange av dem kommer til å huske butikken for alle samarbeidene – øvelsen som har preget motebransjen de seneste årene etter oppskriften «lite og hipt selskap inngår ekteskap med stort luksusmotehus eller sportsgigant, slik at begge låner en egenskap den andre trenger».

Sarah Andelman laget eksklusive kolleksjoner sammen med alt fra McDonald's og fotballklubben Paris St. Germain til Hermès og Chanel. Men også mindre aktører som norske Holzweiler er representert i den aktuelle avskjedskolleksjonen.

Økonomisk har pilen pekt forsiktig nedover. Den fornemme adressen rett ved Louvre, de mange ansatte, og evig skiftende konseptene og utstillingene har kostet.

Andelman har forklart det med Paris-terroren i november 2015. Turistene er blitt færre. Men er også selve, vel, konseptet «over»? Enhver storby med respekt for seg selv har et «kuratert univers». Bergen hadde Pepper, til Oslo fikk vi YME i 2014. Inntil videre lever de andre toppbutikkene 10 Corso Como i Milano og Dover Street Market i London tilsynelatende fint, men ideen om god smak i absolutt alle ledd føles utvilsomt mer utfordrende i en tid preget av terror og klimakrise.

Og ikke minst – når Nille lager konseptbutikk, gjør vel egentlig «alle» det. Colette og Nille har kanskje like mye med hverandre å gjøre som sitronbrus og champagne. Men betegnelsen er tømt for mening.

Med to drinker i nebbet og en goodiebag fylt med kongler, granbar, gavepapir og til og fra-lapper – angivelig ikke noe «sånt harrygreier Nille kanskje var litt kjent for før» – seilte vi ut i konseptet natten.(Vilkår)