I 1956 stilte ikke OL-deltagerne med sponsorer og smøretrailer. Om de ikke fikk fri med lønn fra arbeidsgiver, tok de ut feriedager for å konkurrere i italienske Cortina d'Ampezzo.
OL i 1956 ble en skuffende nedtur for de 29 norske deltagerne, som bare fikk fire medaljer. Men deltagerne var i det minste kledd i varme ullgensere. For første gang ble det laget en offisiell norsk OL-genser. Nå utgis oppskriftene på genserne fra alle olympiske vinterleker fra 1956 til og med 2018 i bokform.
Fakta: Norske OL-gensere fra 1956-2018
Bok med komplett samling av strikkeoppskrifter til norske OL-gensere.
Mønster
– Under krigen rev man opp gamle gensere for å lage garn til å strikke gensere, forteller Siri Sparboe, forfatter av boken «Norske OL-gensere fra 1956–2018».
– Da Oslo arrangerte OL i 1952 var det blitt bedre tilgang på garn fra saueull. Markedsavdelingen i Dale Garn la merke til at det var flere tilskuere som hadde nystrikkede, hvite gensere og tenkte at her var det en mulighet.
To år før OL i Cortina inngikk Norges Skiforbund samarbeid med Dale om levering av offisielle gensere til de norske deltagerne i OL og VM på vinterstid. Strikkegenserne til OL i Cortina var de aller første.
Mønsteret var laget av Bitten Eriksen, som foruten å være en ivrig strikker også var en ihuga alpinist og mor til alpinistene Stein og Marius Eriksen. Cortina-genseren var inspirert av gamle norske mønstre fra blant annet Setesdal og skigensere hun selv hadde strikket til sønnene mens de vokste opp.
Den enkle, smale Cortina-genseren er fortsatt populær. Den mer voluminøse, fargesprakende modellen fra Lillehammer OL i 1994 har ennå ikke fått sin renessanse, men boken inneholder oppskrift på den også.
– På 1990-tallet var det skikkelig mønster-bonanza. Det handlet om at teknologien hadde endret seg på strikkemaskinene, så de kunne lage bredere mønster. Databransjen var kommet til strikkebransjen, sier Siri Sparboe. (Vilkår)