Det er en døsig formiddag i et av Oslos bemidlede strøk. Solen står midt på himmelen og gradestokken har krøpet godt opp på 20-tallet. Det er forholdsvis folketomt ute, men på den andre siden av gaten, på et bredt fortau, er to like brede muskelbunter på kollisjonskurs. De nærmer seg hverandre.
– Fy faen så tan du er, bryter den ene ut.
– Takk, bro! Du òg, istemmer den andre.
De er visst bekjente. Noen flere høfligheter utveksles, mens de beundrer hverandres solbrune armer, fra skuldrene til fingertuppene.
– Lættis at du også har den på, sier den ene, før de går hver til sitt, i matchende sorte singleter.
Harmløst og ermeløst
«Dette plagget mangler både verdighet og funksjon.» Slik beskriver magasinet Esquire singleten, dette tilsynelatende harmløse, men ermeløse plagget som splitter herremoten i to.
For samtidig som singleten er fast inventar hos høyaktede motehus fra Prada til Fendi, forbindes den ofte med arbeiderklassen, kriminelle og – uheldigvis – konebankere.
Et av stedene du kan få kjøpt plagget, er hos det italienske luksusmerket Bottega Veneta, som tilbyr en variant i skinn, for 3881,44. Ikke i kroner, altså – euro.
Som en kollega så fint uttrykte det: «arbeiderklasseplagg, kun tilgjengelig for overklassen.»
Evigung. Mick Jagger i et par åletrange bukser og matchende oransje singlet på scenen i 1981.
Blodige klær og begjær
Navnet wifebeater stammer angivelig fra akkurat det det høres ut som. En teori er fra 1947, da amerikaneren James Hartford Jr. skal ha blitt arrestert for å ha slått i hjel sin kone. Politiet var raskt på plass, men like raske var avisene, som ifølge historien fikk knipset et bilde av Hartford Jr. idet han ble arrestert. Avisoppslagene dagen etter hadde et bilde av gjerningsmannen, i en singlet dekket av blodflekker. Med tittelen på oppslaget: «The Wife Beater». Historien gjentas i flere publikasjoner, men hverken bilde eller faksimile er å oppdrive på nett.
Fire år senere, da Marlon Brandos karakter i filmen «En sporvogn til begjær» (1951) også bedrev konebanking iført singlet, ble plagget for alvor forbundet med vold i hjemmet. Plagget som på 1930-tallet ble oppfunnet for å beskytte forsvarsløse skjorter mot mannesvette, og som egentlig hadde navnet «A-shirt», fikk nå nytt navn og nye assosiasjoner.
Wifebeater ble synonymt med singlet, og singlet ble synonymt med wifebeater.
Rollemodellen
Når vi først er inne på fiktive, singletkledde herrer, er det fort gjort å la tankene vandre til James Gandolfinis Tony Soprano. Med sin tettsittende, men ikke gjennomsiktige, singlet – gjerne med spor av gårsdagens gabagool og som oftest med morgenkåpe over.
Tony Soprano hadde imidlertid en fordel: Han jobbet innen mafiavirksomhet og avfallshåndtering – to miljøer der singleten nyter sosial aksept på arbeidsplassen. Han benyttet for øvrig enhver anledning til å gå ermeløs: til sengs (som oftest med andre enn sin kone), hos psykologen og på jobb.
Madone. Selv om Tony Soprano gjorde singleten til sin, var plagget en gjenganger også blant seriens andre hovedkarakterer.
The Terminator. Arnold Schwarzenegger: Halvt mann, halvt singlet.
Biceps og bohemer
Det var ikke bare i den fiktive verden at singleten fikk fotfeste. For hvert tiår som passerte, ble den omfavnet i et nytt miljø. På 1970-tallet tilhørte den rockerne: Freddy Mercury og Mick Jagger var blant dem som gjorde den til sin – singleten ble en del av deres åletrange klesidentitet.
På 1980-tallet gjorde plagget flere store opptredener på kinolerretet, og var særlig populært blant testosteronfylte actionhelter. Tenk bare på Sylvester Stallone som Rambo, Bruce Willis som John McClane, Robert De Niro i «Raging Bull» og Arnold Schwarzenegger i «Commando». En ganske så påfallende fellesnevner for datidens singletkledde, var biceps-omkrets langt utenom det vanlige.
Et tiår senere var det hiphop-miljøet som omfavnet singleten. Blant annet var Tupac stadig å se med bare skuldre, det samme var rapperen DMX, før Eminem overtok stafettpinnen på 2000-tallet. På låten «W. T. P» rapper han sjarmerende: «I don't need a tank top to be a wife beater.»
Jay McCauley Bowstead, forfatter og foreleser ved London College of Fashion, oppsummerer singletens rolle slik, i et intervju med Input Mag:
– Singleten har en tvetydig rolle i popkulturen, fordi den forbindes med så mye forskjellig.
Han peker blant annet på maskulinitet, arbeiderklassen og militæret. Men også skeivhet. Samme artikkel konkluderer med at singleten har overlevd sitt dårlige ry på grunn av skeive subkulturer. «Plagget som en gang definerte maskulinitet, begynte plutselig å trosse den.»
Uansett hvem det er som bruker den, er det et vanskelig plagg å mestre. Det er som Mr Porter-spaltist Max Wallis sier det: «Jeg tror det er det minst flatterende plagget som finnes.»
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.