Hun begynner å kjenne det på kroppen nå, de siste ukenes hektiske reisevirksomhet. Hun har vært i New Delhi for å kjøpe stener til smykkene sine, i Bangkok for å følge opp produksjonen av en ny kolleksjon og i Oslo for å feire tiårsjubileum for bedriften. Hun har fartet mellom varme og kulde, for til slutt å lande hjemme i vinterfrosne, forblåste New York. Nå stumper hun sigaretten hun har tatt foran de store vinduene med utsikt sørover på Manhattan, og går til kjøkkenskapet.

– Jeg må ha en Paracet, konkluderer Bjørg Nordli-Mathisen (48).

– Nikotin og influensa var visst litt heftig.

EN NY VERDEN

Historien om smykkedesigneren fra Harstad er også heftig, på den gode, ikke-feberfremkallende måten. Noen vil til og med begeistret hevde at karrieren til Nordli-Mathisen har vært en eneste lang opptur de siste årene: Bjørg Jewellery selges i dag i over 30 land, med kunder som spenner fra superstjerner som Rihanna og Madonna til kongelige som kronprinsesse Mette-Marit. Designeren selv – som ofte blir omtalt som «konseptkunstner», og kun lager smykker i naturlige og miljøvennlige materialer som gull, sølv, bronse og ulike edelstener – er blitt hyllet for å være nyskapende, mystisk og «burton-esque» i diverse toneangivende moteblader, deriblant italienske Vogue.

Det var imidlertid ingen selvfølge at Nordli-Mathisen skulle begynne å lage smykker. Hun hadde skulket skolen for å strikke da hun var barn, hun hadde jobbet som modell i Paris og Milano på «det gærne åttitallet», hun hadde designet strikkeplagg med Petter Dass-motiver og drevet sitt eget lukrative interiørfirma.

Men før mannen hennes Geir Eriksen fikk tilbud om å jobbe for et finsk telecom-selskap i India, og hele familien, inkludert to sønner og en datter, brøt opp sin komfortable villatilværelse i Espergærde nord for København og flyttet til New Delhi i 2001, var hun overhodet ikke interessert i dilldall til å ha rundt halsen og håndleddet. Hun brukte, med unntak av noen skjell hun hadde plukket i Afrika, knapt smykker selv. Det eneste gullet hun bar var den «klassiske og kjedelige gifteringen». Men i løpet av India-oppholdet oppdaget Nordli-Mathisen en ny verden. En som ikke handlet om yoga.

– Jeg surret rundt i New Delhi da jeg plutselig gikk inn på en butikk som hadde stener fra gulv til tak. Butikken solgte også antikke smykker, og jeg syntes de var så utrolig fascinerende. De hadde historie og patina, og det var noe unikt ved materialene, noe jeg ikke hadde sett før.

FREKKHETENS NÅDEGAVE

Hun bestemte seg for å prøve å sette sammen noen smykker selv, og kjøpte med seg de fineste stenene hun fant. Da hun kom tilbake og viste eieren av butikken hva hun hadde laget, ga han henne en hel kasse stener på krita og ba henne slå seg løs. Etter én måned hadde hun produsert over 100 smykker hjemme på kjøkkenbordet.

Hun innså at hun ikke bare kunne fortsette å lage smykker, at hun måtte prøve å få solgt noen også, så hun pakket dem i en ryggsekk og dro til London.

Hun siktet høyt, prøvde å få forhåndsavtaler med eksklusive kjøpesentre som Harvey Nichols og Liberty. Det viste seg å være bortimot umulig, så Nordli-Mathisen troppet opp personlig på førstnevnte varehus og ba om å få snakke med butikksjefen. Hun ble jaget ut igjen, men fikk mast seg til å legge igjen den lille, midlertidige presentasjonen hun hadde satt sammen – en mappe med seks bilder av smykkene. Hun takket og bukket og var på vei ut døren, da den kvinnelige ansatte ropte henne tilbake. Damen pekte på bildene og spurte om hun hadde smykkene i sekken sin. Kort tid etterpå spaserte smykkedesigneren ut av Harvey Nichols med en sjekk. Hun hadde solgt halvparten.

– Når jeg tenker på det i dag, er det jo helt sykt. Den gang tenkte jeg ikke at det var så fantastisk, bare at det var slik det skulle være. Det var jo der smykkene passet.

– Du må ha hatt god selvtillit?

– Ja, det har jeg tenkt på, jeg også. Jeg må nok ha hatt det, ja. Egentlig får jeg litt angst av å tenke på det i dag. Det er tydeligvis bra å ikke vite så mye, ikke være så selvbevisst. Etter det første salget skjønte jeg jo at alt var mulig.

MER ENN TIL PYNT

Hun solgte resten av smykkene, som ennå hverken hadde navn eller logo, til Liberty, fant etter mye styr ut hvordan man veksler inn sjekker og dro fornøyd tilbake til India med kontanter i ryggsekken. Først i 2004, da familien var tilbake i Danmark, avsluttet hun alle andre prosjekter og registrerte selskapet Bjørg Jewellery.

Året etter lagde hun den første ordentlige kolleksjonen – smykker som ikke var «one of a kind», men som kunne produseres i større kvanta. Da hun deltok på den store motemessen i København, var det så lange køer foran den ni kvadratmeter store standen hennes at en svensk selger kom bort og sa at hun ikke hadde tid til å vente lenger, men at hun kom til å legge inn en stor ordre, så fikk de snakkes senere.

– Det var fantastisk artig. En skikkelig opptur, sier Nordli-Mathisen.

– Utgangspunktet mitt har alltid vært hva jeg ville gått med selv, og det er kanskje det jeg har fått så god respons på. Smykkene mine er litt mer ujålete, litt mer universale, litt råere. De er noe annet enn bare pynt. Hjemme i Norge har vi vært vant til at smykker er statussymboler og noe som skal gjøre deg vak­rere. Forhåpentlig har min litt annerledes tilnærming gjort at andre som heller ikke er glad i smykker, har begynt å gå med dem.

Suksessen til tross: De første årene var også fulle av utfordringer. Å ville gjøre alt selv, var én av dem. Å ha produksjonen i India var en annen.

– Hvis jeg ville at noe skulle se ut som en ravn, lignet det gjerne en papegøye. Det var ikke fordi folk ikke kunne faget sitt, men fordi utstyret deres var for dårlig. Resultatet var at jeg kanskje fikk 50 prosent av det jeg ville, sier hun.

– Og jeg ville jo så mye.

FRA HJERTET

Da produksjonen ble flyttet til Bangkok i 2007, ble det plutselig mulig å få til alle tingene en fersk smykkedesigner hadde drømt om, og noen ting hun ikke hadde drømt om, men som hun plutselig skulle få behov for å lage likevel. Nordli-Mathisens mor hadde vært syk i nesten ni år mens hun ventet på en frisk nyre. Familien flyttet hjem til Norge for å være sammen med henne, men da hun endelig fikk nyren, var det for sent, kroppen hennes var for svak. Rundt samme tid, mens datteren var i Bangkok for å ferdigstille en ny kolleksjon, ble også faren brått syk. Han måtte hasteoperere inn et nytt hjerte mens hun satt på andre siden av kloden.

– Jeg kunne ikke gjøre noen ting, men jeg fikk en idé om å lage et anatomisk hjerte til kolleksjonen min. Jeg hadde bare noen få dager på meg til jeg skulle hjem igjen, men jeg ville ha med meg et ferdigstøpt et til faren min, som et lykkesmykke.

Faren ble frisk. Men hjertemuskelen til å henge rundt halsen skapte reaksjoner.

– Mange syntes det var ekkelt og litt skummelt. Jeg syntes det var helt genialt og det nydeligste jeg hadde laget. Så jeg nektet å fjerne det fra kolleksjonen min selv om det ikke slo an med en gang.

Sesongen etter lagde hun det første armbåndet med ryggraden og ribben som modell, og et drøyt år senere var det nettopp smykker inspirert av ting inni kroppen vår hun fikk mest oppmerksomhet for. I dag er det anatomiske hjertet bestselgeren hennes, og det relanseres i gull til jubileumskolleksjonen.

– Du har alltid hatt et litt annerledes syn på hva som er vakkert?

– Det tenker jeg ikke selv, men andre sier det. Smykkemessig? Ja, helt sikkert. Det jeg lagde ble nok oppfattet som veldig drøyt på den tiden. Onkelen min kom til meg og sa: «Vet du, for å være helt ærlig, så synes jeg det der du lager er stygt.»

Hun har fortsatt å gå sine egne veier, og det hender fortsatt hun får kjeft. Da 2012-kolleksjonen skulle lanseres med en reklamefilm, ga smykkedesigneren filmskaperne frie tøyler til å tolke hennes verden. Resultatet ble en tre minutter lang snutt der en ung vakker jente lar seg binde fast til en stolpe, blir dynket i bensin og satt fyr på. Filmen vakte mildt sagt oppsikt.

– Det ble litt mer bråk rundt den reklamefilmen enn vi hadde trodd. Jeg skjønte at den var annerledes, men grunnen til at folk reagerte så sterkt, tror jeg hadde med forventninger å gjøre. Når det handler om smykker, forventer folk at det skal være pent.

BOWIE-OPPTUR

Når du lager outrerte smykker, er sjansene gode for at du også får outrerte kunder. Da det første celebritetsbildet dukket opp, av Rihanna på den røde løperen med det store ryggradarmbåndet fra Bjørg Jewellery som eneste smykke på kroppen, var det stort. Da David Bowies stylist ringte, var det større. Han ville låne smykker til musikkvideoen til «The Stars Are Out Tonight», der den norske supermodellen Iselin Steiro spiller en yngre versjon av artisten. Tolv timer senere sendte Bjørg en pakke smykker til Los Angeles og krysset fingrene for at de faktisk kom med i videoen til hennes store idol. Da hun så videoen, som hadde en bedre eksponering av heste­hårssmykkene enn hun hadde våget å drømme om, tenkte hun «nå er det bare Paven igjen».

– Det var det optimale. Jeg kunne ikke tenke meg noe bedre.

Hun smaker på presset innimellom, innrømmer hun. Det tar som regel lang tid før hun føler noe er ferdig. Hun tegner eller lager modeller i voks dag og natt til hun er fornøyd – eller til hun har deadline. Lanserer hun 50 smykker, har hun antagelig laget 300.

– Jeg har litt utfordringer med å begrense meg. Jeg er så redd for å gå glipp av noe. Det hender jeg får panikk, men det er som regel ikke de dagene jeg lager smykker. Da går jeg heller på en utstilling eller gjør noe helt annet. Og når jeg har funnet konseptet eller ideen til en ny kolleksjon, tenker jeg ikke på presset lenger. Jeg vil jo alltid lage noe som er bedre enn det jeg har laget før, og jeg blir jo aldri ferdig, det er det grusomme med dette. Jeg slenger alltid på noe nytt helt til slutt.

NOMADELIVET

Det er halvannet år siden hun og ektemannen solgte 450 kvadratmeter på Jar i Bærum, der de hadde bodd i ni år, og flyttet med yngstedatteren til New York. Mannen, som sluttet i sin egen jobb for å arbeide med Bjørg Jewellery, har kontor i overetasjen, Bjørg jobber på stuen. De møtes over kaffemaskinen eller på takterrassen med utsikt til Empire State Building.

– Vi har valgt en mer moderne oppbygning av bedriften, at de ansatte driver for seg selv og sitter rundt omkring. En organisasjon som vokser kan fort bli veldig tung og lite fremtidsrettet, det er lett å gro inn i en gammeldags oppsett med store lagre og masse folk. Vi prøver å lette opp på alt det og ser at det fungerer veldig bra. Jeg slipper å være bedriftseier og kan fortsette mitt nomadeliv, sier Nordli-Mathisen.

– Å komme hit var som å bli en liten mus igjen. Jeg glemmer alt og føler jeg er mer fritenkende. Det er viktig å dra fra alle tingene sine. Da vi flyttet til India, fikk vi sendt noen kubikkmeter med ting vi trodde vi måtte ha, men da det ankom en uke etter oss, tenkte vi: «Jøss, hva skal vi med det der?» Til New York tok vi ikke med oss noen ting, vi gikk bare på bruktbutikker og kjøpte det vi trengte.

MELGAARD-ÅR

Stearinlysene brenner i den lyse leiligheten selv om det er midt på dagen, og solen skinner inn vinduene. På en skisse av et nytt smykke som er klistret på veggen over skrivebordet, har hun skrevet «Should be organic and NOT perfect».

Selv om håpet hun har for smykkene sine er at de vil nedarves i generasjoner, er det viktig for henne å ta vare på leken. Det er derfor hun alltid lager to parallelle kolleksjoner: en klassisk med fundament i sølv, diamanter og dyrebare stener, og én der hun lager mer eksperimentelle ting i bronse.

Nå er Nordli-Mathisen i gang med et av de mest utfordrende prosjektene hun har gitt seg i kast med: et samarbeid med kunstner Bjarne Melgaard. Resultatet skal bli både en smykkekolleksjon og en utstilling på Melgaards galleri Gavin Brown’s Enterprise i New York i slutten av april. Den vil, som hun beskriver det, «ikke bli kjedelig».

– Bjarne er sykt inspirerende, og det tar jo helt av. Jeg vet det kommer til å bli utrolig bra, men jeg både gråter og ler, for jeg har aldri gjort noe så krevende. Bjarnes forslag var at vi skulle ha utstillingen i en dyrebutikk, sier hun.

– Så nå er det jeg som må holde i tøylene, for å si det sånn.

Se også:
RETT TIL HIMMELS: Flymaten løftes til nye høyder med stjernekokker, salt og sukker.
BAKESKOLEN: Sverre Sætres surdeigsbrød er en tålmodighetsprøve.
SKIGUIDEN: I italienske Courmayeur kan pudderet nytes i ro og fred.
KOM I FORM: Johan Kaggestad lærer deg å holde det gående  – og samtidig holde igjen.
MITT KJØRETØY: Rektor Janecke Aarnæs kjører en rampete Saab kabriolet.

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.