Noen ganger kan det oppstå en helt perfekt krumning i kragen på en button down Oxford-skjorte. Det er kanskje ikke så lett å beskrive hvorfor, men du merker det med en gang du se ser det. Det bare stemmer.
En slik skjorte har Miles Davis på seg på omslaget av albumet «Milestones» (1958), med perfekt passform i en uutgrunnelig grønn frisk farge. Irr! Grønt! Svært musikalsk – våken, konsentrert og avslappet.
Det er en av de virkelig ikoniske herreskjortene i kulturen, den har gitt navn til en biografi om musikeren, og den ble til og med nylig nennsomt gjenskapt av det svenske merket A Day’s March (nå utsolgt).
Skjorten, og Miles Davis selv, er også et ypperlig eksempel på klesstilen fra slutten av 1950-tallet og spesielt utover det kommende tiåret, som kalles Black Ivy. Det var en afrikansk-amerikansk avart av den klassiske Ivy League-stilen som dominerte i USA i flere tiår, og som kommer tilbake med jevne mellomrom.
De fleste av plaggene kan man fortsatt gå med uten å risikere å leke 1960-tallet av den grunn.
Harlem globetrotter. Saksofonistkoloss Sonny Rollins i en chill hopsack-dress sammen med mange kolleger i New York-nabolaget Harlem i 1958.
Kognitiv dissonans
Nå er det utgitt en strålende bok om dette, «Black Ivy: A Revolt In Style», kuratert og skrevet av stilkronikørene Jason Jules og Graham Marsh.
Miles Davis er selvsagt avbildet på bokomslaget i sitt sublime tøy, og inni er det avbildet og omtalt et lekkert og omfattende utvalg mennesker som manifesterte denne oppvakte stilen: billedkunstnere, politikere, skuespillere, filosofer, musikere, aktivister, men også helt vanlige sivilister, folk på gaten, studenter og skoleelever.
Aktivisme er et nøkkelord her, selvrespekt et annet. For å vise styrke og selvtillit, og også for å få sitt budskap bedre frem, approprierte og utbedret afrikanskamerikanske menn klesstilen som kom ut av de åtte klassiske universitetene på USAs østkyst, og som også var den gjeldende klesdrakten blant forretningsfolk og akademikere på den tiden. Ikke for å prøve å fremstå som «hvite», men for å signalisere progressivt likeverd.
I et rasistisk orientert land skapte dette en fruktbar kognitiv dissonans. Dette er også medvirkende til den stadige oppfatningen av Ivy League-stilen som noe bevisst og moderne, snarere enn noe konformt.
– At Miles, en opprører og en total original, har på seg en enkel, klassisk button down-skjorte gir den et lag av mening den ellers ville ha manglet, sier Jason Jules til D2.
Politisk. Fremtredende skikkelser i borgerrettighetsbevegelsen som Ralph Abernathy og Martin Luther King jr. i 1965.
Striper
Ut over den allstednærværende button down-skjorten (også kortermet), gikk det i chinos i khaki, myke blazere og sportsjakker, seersucker-dresser fra Brooks Brothers, håndsydde loafers, stripete slips, og sofistikerte cardigans i ull med korrekte knapper.
– Black Ivy la denim og workwear til denne konservative miksen, og skapte dermed drakten for sosial endring, sier Jules.
Bokens galleri med fremstående mennesker i kulturen, som den nylig avdøde skuespillergiganten Sidney Poitier, borgerrettighetsforkjemper Malcolm X, forfattere som Amiri Baraka og James Baldwin, og nær sagt samtlige jazzmusikere med respekt for seg selv, sender et evig aktuelt budskap om klær og mote som en signifikant kommunikasjonsform.
Og at det å følge klare koder og retningslinjer ikke går på bekostning av det iboende ønsket om fremstå med individualitet.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.