Arthur Kay Piene, som spiller med The Switch, Ivan Ave, Orions Belte og Dr. Kay and His Interstellar Tone Scientists, solodebuterer som Arthur Kay

Når Arthur Kay Piene (34) debuterer under eget navn med ep-en «Arthur Kay» er det knapt to år siden hans aller første solokonsert — men hele 18 år siden hans første betalte spillejobb. Det var ingen liten utfordring.

Høsten 2001 bløffet han og klassekameraten fra musikklinjen på Foss videregående, Øystein Konglund, på alderen, og ble hyret som henholdsvis organist og trommeslager for den da 76 år gamle trubaduren Arnie Norse, som døde i 2016. Hver fredag og lørdag akkompagnerte de Arnie mens han sang eviggrønne griselåter som «Bært-bært-visa» og «Har'u sett min lille kone, som legger seg på ryggen for ei krone?» på den mørkebrune oslopuben Tranen. Det ble en brå overgang fra tenåringsdrømmer til bransjens harde hverdag for de to 16-åringene.

– Det var veldig virkelig, om enn en virkelighet som ikke eksisterer lenger. Det var veldig baksiden av medaljen, forklarer Piene.

Arnies faste trommeslager hadde omkommet i en brann samme høst, noe som også førte til at organisten mistet gnisten.

De fikk 300 kroner av Arnie hver fredag og lørdag, og holdt ut i fire måneder.

– Mellom settene satt vi på kjøkkenet og ventet, som jeg tror bare ble brukt i julesesongen og aldri vasket ellers. Det var ribbefett fra året før i grytene, og mens vi spilte var det bare å passe på at ingen gjester veltet borti instrumentene. Og å nikke og smile høflig hvis noen begynte å skrike til deg.

Middels vellykket

Arthur Kay Piene kom seg videre fra Tranen, og har i dag veldig mange jern i ilden. Du har kanskje lagt merke til den bebrillede mannen med det høye hårfestet bak tangentene på konserter med poprockbandet The Switch, rapperen Ivan Ave eller med det Sun Ra-inspirerte jazzorkesteret Dr. Kay and His Interstellar Tone Scientists. Men nå har han altså funnet tid til enda et prosjekt.

– Jeg er velsignet med at alt jeg holder på er middels vellykket kommersielt, så det er ikke noe som spiser all tiden min, ler han.

Med ep-en «Arthur Kay» håper han nå å også bli tatt på alvor som soloartist. Fem sanger som spenner fra brasilianske melodier via funk og psykedelia til mer innadvendte ballader og gladlåten «Holiday Pay», en hyllest til gleden av å få feriepenger fra dagjobben som pianolærer.

– Det er blitt en allsidig plate, jeg har tatt tak i mye musikk som har vært viktig for meg og preget oppveksten min, men som ikke har vært naturlig å dra frem i bandsammenheng tidligere.

Jeg er velsignet med at alt jeg holder på er middels vellykket kommersielt,

Arthur Kay Piene

Større enn lyden

Det føles nesten som solodebuten er styrt av et behov å få uttrykke alt Piene ikke får plass til i sine andre prosjekter, og et svar finner vi kanskje i tekstene han skrev om Motorpsychos «The Death Defying Unicorn» på Ballade.no for syv år siden. Trønderne får til hver sjanger «skamløst godt», skriver Piene, mens «denne trassige motviljen mot å 'finne sitt eget sound', som det heter i pop-bransjen, er noe de deler med noen av de største musikerne i vår tid». Vil Piene være med i denne klubben?

– Jeg har alltid likt artister som surfer mellom sjangre, fra en æra der det var forventet at du skulle gi ut ny plate hvert år. Tenk på Todd Rundgren, eller da Joe Walsh lekte seg med reggae, Paul McCartney dro til Nigeria og The Kinks laget rockeopera. Mye handler selvsagt om trender, men også om ideen om at det du har å si som artist er større enn den lyden du lager. For å få uttrykt dette på best mulig måte må du pendle mellom sjangrer fra låt til låt eller plate til plate.

Alltid pianolærer

Piene har puslet med soloplaten i knappe to år, bare med hjelp av Erlend Mokkelbost som produsent og «ti sekunder på synth». Han er allerede godt på vei med et helt album, som han tror vil bli mindre tidløs enn denne debuten.

– Jeg har alltid vært fascinert av poptekster der det musikalske ikke er så tidsriktig, men teksten er veldig tidsbasert, slik at du nærmest kan høre hvilket år sangen er skrevet i. Jeg vil at den neste platen skal bli mer spesifikk, mens årets plate rommer mer indre betraktninger.

Den unge og ivrige musikkjournalisten Piene rakk også å ta et oppgjør med norsk jazz i 2012, da han skrev at det ikke var særlig troverdig å gi ut sint og undertrykt musikk, men isteden fremhevet artister som laget «snill og vennlig» jazz.

– Tenk at det fantes en tid da en ung mann kunne syntes at det var unaturlig med aggressive og kantete uttrykk i offentligheten! Husk at dette var midt i indrefileten av Obama-æraen, da vi trodde verden skulle være fin og fredelig, og at alt skulle ordne seg.

– Ja, hva skal du egentlig gjøre når apokalypsen kommer?

– Jeg vil nok fortsette å lage musikk, se om det finnes folk i tilfluktsrommene som trenger pianotimer. Piano trenger jo ikke strøm, så det er bare å passe på å få med seg en pianostemmer ned i bunkersen, eller lære seg det selv. Jeg tror amatørmiljøet kommer til å blomstre etter apokalypsen, og at mange spesielle bandkonstellasjoner vil fødes.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.