Han har vært livredd for bakterier siden han i 20-årene begynte å gå med en flaske hostesaft i lommen bare fordi det var kaldt ute, og han er så renslig at han vasker hendene før han vasker hendene. Kanskje det er derfor nesten alle forespørsler om ansikt til ansikt-intervjuer bestemt avvises. Likevel slipper ikke Burt Bacharach unna bakteriene, og nå er han rammet av en lei forkjølelse, slik at låtskriverlegenden fra sitt kontor hjemme i Santa Monica i Los Angeles stadig bryter ut i kraftig tørrhoste gjennom telefonen.
«The show must goes on», det vet mannen som aldri har avbrutt en konsert, men heller spilt piano med armen i fatle.
– Jeg tror på å holde meg aktiv gjennom konserter og skrive ny musikk og har nettopp kommet tilbake fra konserter i Brasil, kremter Bacharach gjennom røret.
Fakta: Burt Bacharach
Amerikansk komponist, pianist og produsent, født 12. mai 1928 i Kansas City, oppvokst i New York. Døde 8. februar 2023.
Har skrevet 73 sanger som har nådd den amerikanske topp 40-listen og 52 som har nådd den engelske topp 40-listen.
Spesielt kjent for sitt samarbeid med tekstforfatteren Hal David og sangeren Dionne Warwick, samt sangere som Dusty Springfield, Gene Pitney, Tom Jones og Cilla Black.
Slet etter bruddet med Hal David i 1973, men fikk en ny vår i samarbeid med kona Carole Bayer Sager tidlig i 1980-årene, og igjen midt i 90-årene, da han ble gjenoppdaget av nye låtskrivere.
Gift fire ganger, med Paula Stewart (1953-58), Angie Dickinson (1965-80), Carole Bayer Sager (1982–90) og Jane Hansen (1993-2023).
Har to barn med Hansen, sønner Oliver (f. 1992) og datteren Raleigh (f. 1995). Datteren Lea Nikki (1966–2007) ble født fire måneder for tidlig og tok eget liv etter psykiske og fysiske problemer.
Først i 2009 spilte hjernen bak evergreens som «Walk On By» og «Raindrops Keep Falling On My Head» sin første norgeskonsert, på Wrightegaarden i Langesund. Neste uke kommer «You Have to be Kidding»-turneen hans til Grieghallen i Bergen og Folketeatret i Oslo.
– Det var aldri noen plan for meg å komme meg opp på scenen for å fremføre min egen musikk, det skjedde ved tilfeldigheter, sier Bacharach, som nå også har rukket å gi ut en selvbiografi.
I «Anyone Who Had a Heart: My Life and Music» forteller han hvordan en sosialt inkompetent unggutt fra New York-bydelen Queens, som både var ukysset og dårligst på skolen, endte opp som en av klodens mest suksessfulle popkomponister.
PLYSTRINGENS KUNST
Som ung mann hadde Burt Bacharach en fast rutine på nyttårsaften. Han gikk den halvtimelange turen fra hjemmet i Forest Hills, like ved Queens Boulevard, til Times Square. Der blandet han seg i mengden av hundretusener av mennesker som kysset hverandre, kastet konfetti og blåste i horn, fordi han ville føle seg som en del av noe større, i alle fall én gang i året. Kanskje noe magisk ville skje?
Magien uteble alltid, og nyttårsfesten endte med at Bacharach tok t-banen hjem – alene.
Selv om foreldrene kalte ham «Happy», hadde Burt Bacharach en ensom barndom og ungdomstid. Han var kortere enn alle jentene og så faglig svak at han ble rangert som nummer 360 av de 372 elevene på sin high school. Det eneste talentet han viste var ved pianoet, som han begynte å spille som åtteåring. Da han begynte å snike seg inn på jazzklubber som 15-åring, skjønte Bacharach for første gang at musikk var noe han elsket, noe han ville bli en del av.
Han startet sitt første jazzband under aliaset Happy Baxter, for å skjule sin jødiske bakgrunn. Men da talentet fikk ham inn på musikkonservatoriet ved McGill-universitetet i Montreal, var det franske impresjonister og tysk tolvtonemusikk som var idealet. Han leverte inn sitt første oppdrag på McGill og skammet seg fordi annensatsen i sonatinen han hadde skrevet for fiolin, obo og piano var blitt langt mer melodisk enn han likte. Det var da læreren ga ham rådet som skulle bli hans læresetning.
– Aldri skam deg over å skrive en melodi du kan plystre på!
Selv om foreldrene kalte ham «Happy», hadde Burt Bacharach en ensom barndom og ungdomstid. Han var kortere enn alle jentene og så faglig svak at han ble rangert som nummer 360 av de 372 elevene på sin high school
BACHARACH & DAVID
Da Burt Bacharach var 27 år, møtte han mannen som skulle bli hans partner i nesten 20 år. Han hadde lagt ambisjonene om å skrive symfonier bak seg og livnærte seg som låtskriver i Brill-bygningen ved Broadway, der folk som Phil Spector og radarparet Jerry Leiber og Mike Stoller, kjent for sine Elvis Presley-sanger, også tråkket ned dørstokken.
Hal David skrev sangtekster fra ti om morgenen til fem om ettermiddagen, da han tok toget hjem til kone og barn på Long Island. Nå begynte han og Bacharach å dele et kontor som var så trangt at David måtte skvise seg forbi pianokrakken til skrivebordet, der han kjederøykte Chesterfield-sigaretter til Bacharachs store fortvilelse.
– Vi var veldig nære og snakket mye sammen. Vi var venner, men egentlig ikke kompiser. Vi skrev sanger sammen på dagtid og hadde et veldig suksessfullt samarbeid, men vi levde to svært forskjellige liv. Han dro hjem etter arbeidstid, mens jeg gikk ut for å spise middag med mine koner, forteller Bacharach om samarbeidspartneren, som døde i september i fjor.
Nå begynte hitsinglene virkelig å trille ut: «Make It Easy On Yourself», «I Just Don’t Know What To Do With Myself», «Anyone Who Had a Heart», «Walk On By», «Alfie», «The Look of Love» og så videre. Bacharachs andre kone, skuespiller Angie Dickinson, mener Davids gammeldagse manerer var en viktig årsak til suksessen. Det førte til at han skrev romantiske tekster som gjerne fremsto som om de ble fortalt fra kvinnens synsvinkel, om par som møttes, kysset, ble forelsket, giftet seg og fikk barn.
– Når man jobber slik, er det viktig å ha et prosjekt, en plan, og jobbe tett sammen med den som skriver teksten. Tekstene kom gjerne først, det ga meg ofte assosiasjoner, men jeg liker å jobbe på begge måter. Men jeg har ingen klar plan som komponist, jeg har bare en plan om å skrive. Vi begynte å skrive musikk, men så fikk jeg muligheten til å spille inn og produsere plater, og dermed beskytte hvordan sangene våre ble behandlet, forklarer Bacharach.
Perfeksjonisten Bacharach blomstret i studio. Han kunne høre gjennom én sang 450 ganger mens han skrev og øvde den inn ved pianoet, deretter 80 ganger mens han arrangerte, og så 20–30 opptak med artisten i studio. Dernest lyttet han gjennom de ulike opptakene, slik at han kunne ha hørt sangen tusen ganger – før den var utgitt på plate. Likevel ble han sjelden fornøyd med hvordan det hørtes ut på radio.
Burt Bacharach og Dionne Warwick i Pye Studios i London i 1964, før samarbeidet surnet og Bacharach ble saksøkt av Warwick.
DIONNE OG FRANK
I 1962 falt Burt Bacharach for den unge koristen Dionne Warwicks eleganse, utseende, stil og sangstemme. Hun så ut, hørtes ut og oppførte seg som en stjerne. Bacharach og David spilte inn to demoer med henne, noe som ble startskuddet for et av duoens mest fruktbare samarbeid. Warwick var deres muse til 1973, da Bacharach brant seg ut i arbeidet med filmfloppen «Lost Horizon», omdøpt til «Lost Investment» av Hollywood-innsidere.
Mens David hadde skrevet ferdig tekstene og nøt det søte liv på ferie i Mexico, slet Bacharach med å fullføre musikken. Derfor krevde han en større andel av honoraret, som de vanligvis delte likt. David var misfornøyd med at den noe mer kjendiskåte Bacharach stakk av med brorparten av oppmerksomheten, og nektet å føye seg. «Fuck you and fuck the picture», freste Bacharach, skriver han i selvbiografien.
Bacharach nektet også å skrive og produsere Warwicks kommende album sammen med David, noe som førte til at sangerinnen saksøkte begge, mens Bacharach saksøkte David. Partene snakket ikke med hverandre på ti år.
– Det var et stort feilgrep. «Lost Horizon» var en grusom film, og jeg er den første til å innrømme at jeg oppførte meg dumt, og at alt var min feil. Men du kan ikke gå baklengs og tenke på alle sangene vi kunne ha skrevet sammen, livet er ikke slik, sier Bacharach.
Det planlagte Dionne Warwick-albumet er ikke den eneste gode ideen det ikke ble noe av. I 1968 ble Bacharach oppringt av sangeren som tidligere bare hadde fnyst av håndverket hans: Frank Sinatra.
– Etter flere telefoner fra Sinatras assistenter og kompiser, det var som å snakke med mafiaen, fikk jeg omsider ham selv på tråden. «Det jeg har lyst til å gjøre, er å spille inn et album med deg. Du skriver låtene og arrangementene, finner et studio og forteller meg hvilken dag jeg må være der», sa han.
Problemet var at Bacharach på det tidspunktet var begravet i arbeid med musikalen «Promises, Promises», og var forpliktet til å følge sceneversjonen gjennom Boston, Washington og New York. «Forget it, man. Just forget it», sa Sinatra.
– Jeg kunne ikke gjøre det, men det ville neppe ha fungert uansett. Jeg får alltid vokalisten til å gjøre 36 forskjellige innspillinger, Sinatra ville aldri ha gått med på det, ler Bacharach.
EN EGOISTISK KAR
Etter at samarbeidet med David og Warwick skar seg, slet Bacharach med karrieren gjennom 1970-årene. Ting lysnet da han giftet seg med låtskriveren Carole Bayer Sager, noe som førte til hits som «Arthur’s Theme (Best That You Can Do)» for Christopher Cross, «Heartlight» for Neil Diamond og «On My Own» for Patti LaBelle og Michael McDonald. Stridsøksen med Dionne Warwick ble begravet, med monsterslageren «That’s What Friends Are For» som resultat. Men samarbeidet gikk ut over kjærligheten.
«Det burde ha vært en regel om at ingen får lov til å gifte seg før de er blitt 30 år gamle og kanskje ikke engang da», skriver han i selvbiografien. «Hva vil du ha fra meg? Jeg er en egoistisk kar», sa han til Sager. Istedenfor å snakke om noe personlig, diskuterte ekteparet trommelyder og tonearter, ja, Bacharach skriver at han faktisk avbrøt samleier med kona for å skrive ned musikken han hørte i hodet sitt.
Jeg får alltid vokalisten til å gjøre 36 forskjellige innspillinger, Frank Sinatra ville aldri ha gått med på det
Burt Bacharach
Trøblete ekteskap. Burt Bacharach giftet seg med skuespilleren Angie Dickinson i 1965, men paret fikk store problemer da datteren Nikki ble født nesten fire måneder for tidlig året etter. Her hjemme i Hollywood i 1969.
I boken står Bacharach frem som en arbeidsnarkoman egoist, en som alltid lot jakten på den gode melodien og det neste dameeventyret gå foran hensynet til familien. Han forteller åpent om hvorfor hans ekteskap gikk i oppløsning, samt sin store sorg. Datteren Nikki, som slet med fysiske og psykiske problemer gjennom hele livet som følge av at hun ble født nesten fire måneder for tidlig, tok sitt eget liv i 2007, 40 år gammel.
Hun etterlot seg et hatefullt brev til sin far, som hun klandret for at hun i ti år var innlagt på en psykiatrisk institusjon. «Jeg visste allerede hva som sto i brevet, og jeg ville hverken høre innholdet eller lese det selv», skriver Bacharach.
Fakta: Bacharach og coverversjonene
The Beatles: «Baby It’s You» (1963).
«Jeg hadde ingen anelse om hvem disse gutta var», sier Bacharach.
Cilla Black: «Anyone Who Had a Heart» (1964).
Ble den største hiten av en kvinnelig artist på 1960-tallet.
The Walker Brothers: «Make It Easy On Yourself» (1965).
Gjennombruddet for Scott Walker i The Walker Brothers.
Love: «My Little Red Book» (1966).
Arthur Lees psykedeliske rockeband åpnet sitt debutalbum med denne. «Jeg likte ikke versjonen til Love fordi de spilte feil akkorder, men det var hyggelig med en hit som ga meg litt troverdighet i rockens verden», røper Bacharach.
Aretha Franklin: «I Say A Little Prayer» (1968).
Opprinnelig en hit for Dionne Warwick i 1967.
Isaac Hayes: «Walk On By» (1969).
Den glattbarberte soulkjempen gjorde Dionne Warwicks 1964-original om til et langt funkmonster, samplet av The Notorious B.I.G., 2Pac, Cypress Hill, Wu-Tang Clan og Portishead.
The Carpenters: «(They Long To Be) Close To You» (1970).
Opprinnelig spilt inn av skuespilleren Richard Chamberlain, men søsknene Carpenter tok den til toppen av hitlistene. «Trolig den verste platen jeg har gjort i hele mitt liv», mener Bacharach om originalen.
Luther Vandross: «A House Is Not A Home» (1981).
Opprinnelig spilt inn av Dionne Warwick. Om r&b-sangeren Vandross sier Bacharach: «En utrolig bra sanger».
Deacon Blue: «I’ll Never Fall in Love Again» (1990).
Skottene ble belønnet med karrierens største hit for denne.
Röyksopp: «So Easy» (2001).
Åpningssporet på «Melody A.M.» sampler den svenske vokalgruppen Gals and Pals’ coverversjon av «Blue On Blue», skrevet av Bacharach og David i 1963.
The White Stripes: «I Just Don’t Know What to Do With Myself» (2003).
Fikk drahjelp av regissør Sofia Coppola og modellen Kate Moss i musikkvideoen.
AUSTIN BACHARACH
Etter skilsmissen i 1990 var Bacharach igjen på vei inn i skyggenes dal, men han kom tilbake som ikon for den ironiske generasjonen, som omfavnet «easy listening» midt i 1990-årene. Samtidig fikk Mike Myers ideen til karakteren og filmen Austin Powers da han hørte «The Look of Love» på radio kort etter farens død. Myers’ engelske far hadde elsket scenen der sangen ble brukt i 1967-filmen «Casino Royale», der tre av hans favoritter møttes: James Bond, Peter Sellers og Burt Bacharach.
Comebacket handlet ikke bare om ironi og nostalgi, men om en ny generasjon artister som gjenoppdaget låtskriveren Bacharach. Deacon Blue, Liam Gallagher i Oasis (et portrett av Bacharach er godt synlig på omslaget til debutalbumet «Definitely Maybe») og ikke minst Elvis Costello sto frem som tilhengere. Nå er Bacharach midt i arbeidet med musikalversjonen av «Painted From Memory», albumet han ga ut med engelske Elvis Costello i 1998.
– Jeg ser for meg at vi bruker seks eller syv sanger fra platen, og skriver seks eller syv nye. Vi jobber med Chuck Lorre, mannen som skapte tv-seriene «Two and a Half Men» og «The Big Bang Theory», og jeg tror scenen er det viktigste stedet for musikk i dag, siden plateindustrien er blitt så sårbar på grunn av all nedlastingen, forklarer Bacharach.
Med to barn født i 1990-årene har han kunnet følge ungdommens preferanser tettere enn alderen tilsier.
BUSH VS OBAMA
Da Burt Bacharach i 2005 ga ut soloplaten «At This Time», bidro Costello, Rufus Wainwright og hiphop-produsenten Dr. Dre. Det mest oppsiktsvekkende var hvor politisk Bacharach fremsto. 1960-tallsslagere som «What the World Needs Now Is Love» fikk gjenklang i antikrigsbevegelsen, men på «Who Are These People?» raste Bacharach mot den sittende presidenten, George W. Bush, på grunn krigen i Irak og den manglende respekten overfor miljøutfordringene.
– Er du skuffet eller overrasket over president Obama?
– Jeg elsker Obama og er en stor tilhenger. Men jeg skammer meg fortsatt over USA, og synes Obama er frosset fast, fordi alle rundt ham er mot både ham og hans politikk. Hvordan kan du ha håp når republikaneren Mitch McConnell, som leder opposisjonen i senatet, i løpet av Obamas første måneder som president proklamerte at de ikke vil la noen av hans forslag passere? Det er frustrerende, for mannen er briljant. Jeg har sett ham sint, og jeg skulle ønske han ville vise mer temperament. Men når du er svart og president i USA, vil du ikke fremstå som en sint, svart mann. De konservative liker ikke at det er en svart mann i Det hvite hus, freser Bacharach, før han blir avbrutt av en bjeffende hund som stormer inn på kontoret.
– Få den hunden ut herfra, brøler han.
Det er bare tid til ett spørsmål til: Hvem er Bacharachs favoritter blant dagens unge låtskrivere?
– Alicia Keys, hun er veldig flink. Og noen av de britiske gruppene, som Oasis og The Lumineers. Og Bruno Mars.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.