Bok-, plate- og kinoaktuelle Common sikter inn Oslo og Sentrum Scene.

Med blankpolert skalle og bokserfysikk ser han skummel ut. Alle som har fulgt Rashid «Common» Lynn på kinolerretet – fra «Smokin’ Aces» til «Suicide Squad» – vet at han har en troverdig bølle innabords.

Men mannen som tar imot på London-hotellet sitt, hvitkledd og jetlag-forkjølet, er et eneste stort smil. Og snart bekrefter han at han har krysset Atlanteren med et enda større kjærlighetsbudskap.

Tidlig i sommer kom memoarboken «Let Love Have the Last Word». Helt på tampen kom albumet med kortversjonstittelen «Let Love».

– Oh, maaan, starter Common liksom-oppgitt når han blir bedt om å forklare hvorfor.

– Gitt angsten og hatet som pøses ut for tiden, spesielt av lederne våre, er kjærligheten alene om å kunne gi individet og samfunnet lykke. Jeg snakker om kjærlighet i action-forstand, som en aktiv ting – som motivasjonen bak alt vi foretar oss.

Han smeller hendene sammen i sofaen.

– Så mange av samtalene våre handler om hva myndighetene bedriver, og hva vi bør gjøre som konsekvens. Sånn tenker jeg: Det første vi kan respondere med – overfor oss selv og hverandre – er å vise kjærlighet.

Actionfigur

En gang var Common mest kjent som «motbydelig rapper» (mer om det senere). Nå, særlig etter at han vant Oscar i 2015 for Ava DuVernay-dramaet «Selma» – om Martin Luther King og borgerrettighetsbevegelsen – har han inntatt hovedstrømmen som skuespiller og filmkomponist.

Skjønt, ifølge ham selv er det «action» som er nøkkelbegrepet. Først og fremst håper han å bli husket for innsatsen for minoritetsgrupper og vanskeligstilte.

– En forutsetning for aktivisme er at du elsker noe mer enn deg selv, erklærer Common, som het Common Sense da han platedebuterte i 1992.

– Menneskene jeg har beundret – Muhammad Ali, Angela Davis, Assata Shakur, Harry Belafonte – nøyde seg ikke med å være glade i folk. De bestemte seg for å ta grep for å forbedre situasjonen deres. Altså leter jeg etter måter å utrette noe på vegne av tingenes tilstand på, utover å rappe om dem.

Common har blant annet etablert Imagine Justice, en ideell organisasjon som følger opp amerikanske fengselsfanger, hvilket finnes i millioner.

– Vi besøker og lytter til de innsatte, og prøver å legge til rette for en rehabiliteringsprosess. Hvis de ikke kommer seg tilbake til livet, betyr det jo at ungene deres vokser opp uten far eller mor. Vi gjør hva vi kan for å bryte den onde sirkelen, og for å motvirke mentale helseproblemer og vold.

– Hvor viktig ble «Selma»-opplevelsen for deg?

– Det var nettopp en grunn til at jeg i større grad har søkt aktivistrollen. Gjennom en film viet mennesker som kjempet og døde i rettferdighetskamp, skjønte jeg at jeg måtte komme sterkere på banen. «Selma»-erfaringen var utrolig som sådan – og toppen av kransekaken var å skrive låten «Glory», og siden stå på Oscar-scenen, sammen med John Legend. Både John og jeg skjønte at indirekte å få representere doktor King var større enn oss selv.

Gangstersjel

Da Common slet ut sine første sneakers i Chicago midt på 1970-tallet, var byen et politisk vepsebol.

– Vi hadde Fred Hampton, den revolusjonære Black Panthers-sjefen som døde da han var 21. Vi hadde Harold Washington, den første svarte borgermesteren, som fungerte som en slags Obama for oss da jeg var barn. Du kan si jeg fikk kampviljen inn i blodet, at den er en del av hvem jeg er. Dessuten fikk jeg inn jazzen, bluesen og soulen.

Det siste mener Common har smittet over på platen som bringer ham til Oslo lørdag 7. september.

– Jeg betrakter den som en sjelfull videreforedling av hiphop. Jeg vil kalle den en krysning mellom Marvin Gaye og Gang Starr. Til tross for at musikken stadig er progressiv, med harde rytmer, har vi prøvd å lage noe vakkert. Det ligner ikke på noe jeg har gitt ut før.

I 2011 endte Common i konflikt med en annen tøffing: den profilerte, etter hvert skandaliserte, Fox-programlederen Bill O’Reilly. Sistnevnte likte dårlig at førstnevnte ble invitert til Det hvite hus etter å ha uttalt seg positivt om Mumia Abu-Jamal. 30 år forut ble journalisten Abu-Jamal dømt, kontroversielt, for å ha skutt og drept en politibetjent i Philadelphia.

– Jeg ble svært overrasket over å bli karakterisert som «motbydelig rapper», enda jeg vel ikke kunne forvente annet av O’Reilly og Fox-nettverket, fnyser Common.

– Ja, jeg støttet Abu-Jamal. Nei, jeg tror ikke han var skyldig. Jeg tror derimot at det påfølgende oppstyret var et nytt forsøk på å stikke kjepper i hjulene for Obama. Jeg dro uansett til Det hvite hus, og det var helt fabelaktig. Faktisk dro jeg tilbake flere ganger, for å delta i møter myntet på å styrke rettssystemet.

– Apropos, hva tror du blir utfallet av det kommende presidentvalget?

– Jeg tror folk vil samle seg om å få valgt en bra leder, ikke en som gir blaffen i borgerne, nasjonen og verden. Jeg tror en slik vil komme til overflaten. Personlig vil jeg støtte vedkommende som vil slå et slag for hvite, svarte, kvinner, muslimer og homofile. Det er en slik type jeg ønsker meg.

– I hvilken grad reflekteres det på «Let Love»?

– Betydelig, for min måte å bekjempe toskeskapen på, er å la kjærligheten få siste ord. Hvis noen gir meg en ørefik, blir jeg ikke sittende stille. Jeg tar igjen, for det finnes også et element av kamp i den. For å sitere Michelle Obama: «Når de sikter lavt, sikter vi høyt.» Vi skal holde det gående, for barna og folket. Bare følg med.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.