Denne saken ble opprinnelig publisert i forbindelse med D2s kåring av årets ledestjerner i 2019. Nå ser vi etter kandidater til 2023-kåringen.
Det er blitt invitert til klubbkonsert nede på kaien. Trekkplasteret til museet Whales of Iceland i Reykjavik er samlingen av naturtro og håndmalte hvalmodeller – i europeisk målestokk uovertruffen, skal man stole på brosjyrene. Scenen er oppført mellom museets 25 meter lange blåhval og dens noe mindre slektning knølhvalen.
Bakteppet for konserten er rapporten til FNs naturpanel, som konkluderer med at 30 prosent av dyrelivet i havet er truet av utrydding, og at minst 30 prosent av havet burde vernes innen 2030. Nå skal saken belyses med musikk og poesi.
Kveldens program er allsidig – kortreiste, islandske hybelmelankolikere med kassegitar, det anerkjente rockebandet Mammút, diktopplesning av den tidligere presidentkandidaten Elísabeth Jökulsdottír – og den norske artisten og miljøforkjemperen Ella Marie Hætta Isaksen.
– Jeg har alltid sett på havet som en mor, forteller hun fra scenen, før hun skal fremføre joiken «Gulahallat Eatnamiin».
Hun har ankommet Island for å innvies som havambassadør for Greenpeace, skal påfølgende dag spille inn en musikkvideo i den islandske naturen, la seg intervjue foran miljøvernorganisasjonens kameraer, havner med det i godt selskap – blant øvrige ambassadører for Greenpeace finner man navn som Javier Bardem, Ralph Fiennes og Helen Mirren.
– Med den forurensningen av havet som vi er vitne til i dag, har jeg tenkt at dette ikke er måten man behandler sin mor, sier hun.
Nytt publikum. Etter «Stjernekamp» har Ella -Marie Hætta Isaksen fått et nytt og større publikum. – På en konsert var den yngste i publikum syv år, den eldste tror jeg var oppe i nittiårene. Med miljøsaken ønsker jeg å nå ut til et annet publikum, som kanskje vanligvis ikke ville hørt etter, forteller Isaksen.
Samfunnsansvar
Sist Ella Marie Hætta Isaksen var i D2, var så sent som i januar i år. Det hadde da gått et drøyt halvår siden hun som deltager i NRKs talentkonkurranse «Stjernekamp» fremførte protestjoiken «Máze» og rørte en hel nasjon. Siden har hun og bandet ISÁK utgitt debutalbumet «Ealán» til gode anmeldelser, og gjort stas på Mari Boine under årets Spellemannpris-utdeling.
Nå er 21-åringen fra Tana i Finnmark kåret til Ledestjerne grunnet hennes fronting av miljø- og urfolkssaker gjennom hennes rolle som artist med et bredt, nasjonalt nedslagsfelt.
– Det å være artist og ta opp plass i samfunnet, mener jeg medfører et ansvar. Bare det å gå på scenen, at publikum ser på deg, gjør meg bevisst på at det kan være noen der ute som også ser opp til meg. Skal jeg ta plass i samfunnet, er det viktig for meg å prøve å gjøre noe godt ut av det. Det er det minste jeg kan gjøre, når jeg får lov til å leve av musikk, forteller Isaksen.
Hvalmuseet i Reykjavík er byttet ut med kafeen Bryggjan i den lille fiskerbygda Grindavík, drøye fem mil sørvest for hovedstaden. Isaksen og et filmcrew på seks har søkt tilflukt her, mens de venter at regnbygene skal drive vekk fra lavafjellet Valahnúkur. På veggene henger et stort kart over Island, falmede bilder av bygdeoriginaler, bugnende trålposer og fotballag på 70-tallet.
Isaksen er iført en lyseblå kofte sydd av de gamle gardinene til lensmannskontoret i Tana, hvor moren hennes jobber som førstebetjent. Antrekket er slående, om enn ikke skreddersydd for det omskiftelige været på sagaøya.
– For meg gjør det egentlig ikke noe å ha to roller, én som artist, en annen som klimaforkjemper. Det føles både naturlig og riktig for meg. Jeg ville nok hatt dårlig samvittighet om jeg ikke brukte fritiden min på noe som helst, særlig når jeg har overskudd og lyst til å bidra der jeg kan – om det er miljøkampen, urfolks rettigheter eller feminisme, forteller hun.
Fakta: Ella Marie Hætta Isaksen
Artist, låtskriver, miljøvernaktivist og tidligere sentralstyremedlem i Natur og Ungdom. Født 1998.
Juryens begrunnelse: «Siden Ella Marie Hætta Isaksen fengslet det norske folk i 'Stjernekamp', har hun brukt plattformen til å fronte både miljø- og urfolksaker. Med et budskap om å ta vare på naturen for fremtiden har hun nådd ut til nye grupper og gitt stemme til noen av dem som er mest sårbare for klimaendringer og naturødeleggelser: urfolk.»
Talerør
Isaksen flyttet i sin tid til Oslo for å jobbe i Natur og Ungdom, og ble etter hvert valgt inn i sentralstyret. Så fikk hun tilbud om å bli med i «Stjernekamp».
– Jeg trivdes godt i vervet, å bli valgt inn var et stort øyeblikk i livet mitt, og jobben ga meg mye. Samtidig er det å jobbe i Natur og Ungdom ganske spesielt. Målet er å redde verden, og ofte føles det som om man aldri skal nå det målet. Noen ganger mister man mestringsfølelsen, og jeg ble litt koko av å jobbe i Natur og Ungdom. Det var på mange måter frigjørende at artistkarrieren min ga meg muligheten til å kunne livnære meg av musikk. Da jeg fikk tilbudet fra «Stjernekamp», innså jeg at jeg ikke fikk timeplanen til å gå opp, sier hun.
Selv om hun ikke lenger jobber i Natur og Ungdom, er det ikke sjelden hun får telefoner fra medier og blir spurt om hun kan uttale seg. Som da gruveselskapet Nussir fikk bedriftskonsesjon i Kvalsund, hvor de planlegger å anlegge et sjødeponi for gruveavfall i Repparfjorden.
Da nyheten kom, var Isaksen på ferie, sitatene hun spyttet ut i rent sinne ble omgjort til overskrifter. Nå snakkes det om at Repparfjorden har potensial til å nå de samme dimensjonene som Alta-saken.
– Jeg håper ikke at Repparfjorden blir den nye Alta-aksjonen, for den tapte vi. Jeg håper derimot at vi vil oppleve en lik grad av mobilisering, og at det fører til en like stor oppvåkning i Norge som under Alta-aksjonene. Dette er blitt en viktig symbolsak, og taper vi også denne saken, blir det veldig klart for meg at urfolks interesser og miljøbevegelsen ikke blir hørt i Norge. Det hadde vært utrolig provoserende, og det hadde vært bensin på bålet for mange miljøaktivister. Tjener man noe på å bli forbannet? Jeg er redd for at vi kommer til å bli skikkelig forbannet ved et eventuelt tap, sier Isaksen.
Utfallet av Repparfjord-saken er inntil videre satt litt på vent. Det stopper ikke henne fra å fiske etter informasjon om når og hvordan eventuelle aksjoner vil bli gjennomført – hun vil stille forberedt, renske kalenderen.
Wonder woman. Ella Marie Hætta Isaksen poserer foran Reykjanesvirkjun, ett av de nyeste av Islands seks geotermiske kraftverk. Disse kraftverkene står for drøyt tjuefem prosent av landets produksjon av elektrisitet.
– Blir det aksjoner i Repparfjorden, må jeg slippe alt jeg har i hendene. Siden det er så kjipt å avlyse konserter, prøver jeg å legge til rette for at ISÁK ikke skal være så aktive akkurat når det blir aksjoner. Jeg har noen sitater på lur i tilfelle, jeg tar meg i å tenke pressestrategisk. Skjer det, gjelder det å kvinne seg opp og bare gjøre det – lenke seg fast, sitte i potensielt drittvær i flere dager eller uker, bli arrestert. Det er sikkert en påkjennelse – jeg har aldri gjort det før, forteller Isaksen.
Moren hennes er politiførstebetjent i Tana, faren er lensmann i nabokommunen Nesseby. Sivil ulydighet er et tema som er blitt grundig diskutert i hjemmet Hætta Isaksen.
– Jeg har alltid hatt et sterkt forhold til norsk lov. Hvis jeg må aksjonere i Repparfjorden og ta del i sivil ulydighet, vil det gjøre handlingen sterkere. Det vil være beviset for meg at dette er en viktig sak, en sak det er rett å protestere mot. Det er min plikt å følge lovene, men også min plikt å bekjempe urettferdighet, forteller hun.
Aktivistisk joik
Ved parkeringsplassen ved Valahnúkur står en statue oppført til minne om Islands siste geirfugl. Bronsefuglen ser ut mot den lille øya Eldey, hvor det siste eksemplaret av arten ble tatt av dage sommeren 1844.
Været har mildnet, men fortsatt blåser det frisk fralandsvind. Den gresskledte lavaen har begynt å slå sprekker, deler av fjellet er sperret av, krykkjekolonien skriker, flyr i skyttel mellom havet og reirene i fjellveggen. Isaksen har tullet seg inn i et pledd og en boblejakke, skal snart joike «Gulahallat Eatnamiin» på Valahnúkur.
– «Gulahallat Eatnamiin», «We speak Earth» på engelsk, ble skrevet av Sara Marielle Gaup Beaska til klimakonferansen i Paris i 2015. Hun oppfordret de fremmøtte til å joike den, som en protest. Jeg opplever å være i kontakt med naturen når jeg joiker denne joiken, og har gledet meg til å fremføre den ute på klippen. Jeg har dedikert den til havet, forteller hun.
Eks-eksotisk. Det hender Isaksen blir tilnærmet av folk på gaten som lurer på om hun er «hun same-dama». – Jeg skjønner at det ikke er vondt ment, men jeg er ikke bare ei samisk dame, heller, jeg er like mye norsk. Forleden spurte en frognerfrue meg om jeg kunne lære henne å jodle. «Jeg kan faktisk ikke jodle», sa jeg, «men du finner sikkert noen tutorials på Youtube». Det finnes fortsatt mye uvitenhet. Jeg jobber for å endre det, men man får det ikke til ved å eksotifisere den samiske kulturen.
Hun forsøker å aveksotifisere den samiske kulturen, normalisere dens ulike uttrykksformer, minne på at Norges urfolk fortsatt er her, fortsatt har en stemme, og ikke gir seg uten en kamp.
– Jeg vil minne det norske folket om samenes historie. Jeg synes det er synd om vi så fort skal glemme hva som står bak, synd at mange allerede nå ikke skjønner hvorfor vi har Sametinget. Det er en grunn til at det ble opprettet, og jeg vil minne folk på at det samiske folket trenger hjelp til å bygge opp det som ble revet ned gjennom mange hundre års undertrykking. Det har kommet gjennom en kamp jeg er veldig stolt av, men som jeg mener ikke er over.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.