Den britiske artisten Georgia spiller i Oslo.

Å dra til Berlin for å bli ett med den tyske hovedstadens yrende og hedonistiske klubbkultur, har for lengst blitt en oppbrukt klisjé i musikkmiljøet.

Men denne tropen er ingen snublestein for den engelske musikeren Georgia Barnes (26), artistnavn Georgia. Tvert imot har hun skrevet et helt album inspirert av å tilbringe lange netter på byens døgnåpne dansegulv.

Skjønt, hun har nok et langt mer autentisk forhold til klubbmusikk enn mange som drar på pilgrimsferd til byen for å dyrke four-to-the-floor. Som datter av Neil Barnes, den ene halvdelen av den legendariske house-duoen Leftfield, har hun praktisk talt vokst opp mellom trommemaskiner og synther.

– Jeg begynte utforske musikk allerede da jeg var fire eller fem, sier den Oslo-aktuelle artisten på telefon fra London.

I ungdomstiden spilte hun riktignok fotball profesjonelt for ungdomssatsningene til QPR og Arsenal, men:

– Det eneste jeg har hatt lyst til hele livet, er å være en musiker.

Rave

Helt i sin fars fotspor går hun dog ikke. På andrealbumet «Seeking Thrills», som inneholder radioslageren «About Work The Dancefloor», har ikke artisten latt den potente rave-kulturen fra Storbritannia være bærebjelken. Hun har heller sett til Chicago og nattklubben The Warehouse, hvor housemusikk oppstod på åttitallet.

Barnes så på seg selv som en sosialantropolog da hun bladde seg tilbake i arkivet for å høre seg opp på housemusikkens første toner.

– Alt du hører på «Seeking Thrills», er laget med analogt utstyr, sier Barnes, som blant sverger til den elektroniske musikkens mest ikoniske trommemaskiner: Roland 909 og 808.

– Jeg er ekstremt opptatt av musikkutstyret mitt.

Disse trommemaskinene – verdt en liten formue om man skal kjøpe de originale – fikk hun råd til da hun jobbet som fast trommeslager for de britiske artistene Kate Tempest, Micachu og Kwes.

Solo

Inspirert av sine arbeidsgiveres alternative musikk, og den gigantiske musikalske smeltedigelen London er, har Barnes meislet ut sin helt egne tolkning av klubbmusikk, pakket inn i en lett fordøyelig pop-emballasje.

– Å jobbe som session-trommis var en ganske stabil jobb, sier Barnes, som ble overbevist av en venn om å forfølge sin egen karriere.

– Men på et tidspunkt ble det for komfortabelt å spille andres musikk.

*

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.