Brødrene Jonathan og Fela Castro mistet storebroren til dop og kriminalitet. Nå prøver de å hjelpe ungdommer fra drabantbyene i Oslo gjennom musikk og teater

Søndag 30. november 1997 legges Groruddalens siste kino ned; bare syv mennesker kjøper billett til en reprise på Disney-klassikeren «Lady og Landstrykeren» på Edda kino på Kalbakken. 21 år senere tar Kristian Nuñez Frantzen (17) en slurk brus og peker ut i regnværet som plasker ned utenfor de samme lokalene, som nå huser Norges kanskje største kebabrestaurant.

– Hadde det ikke vært for Hiphop 101, kunne jeg stått der ute og pushet pakker. Jeg hadde iallfall ikke drevet med musikk.

R&b-sangeren og skuespilleren vil ikke møtes her fordi han er sulten, den enorme kebabsjappa er den naturlige møteplassen i nabolaget hans, den holder dørene åpne fra klokken ti på morgenen til ett om natten. Musikken til forbilder som Hkeem, Temur og Unge Ferrari ljomer over anlegget, og neste år satser 17-åringen på at det er hans musikk, under artistnavnet Aiba, som skal akkompagnere shawarmaen.

– Planen er å først ta over Norge og så Europa på norsk, og senere resten av verden på engelsk. Jeg skal ta over galaksen, og deretter neste galakse. Jeg har lært meg én ting, og det er at det ikke er lov å sette seg et endelig mål, jeg vil alltid videre. Jeg vil fortsette med skuespill og starte med fashion, jeg vil bli forfatter og skape tegneserier, forteller Frantzen, som i høst også spilte én av de fem hovedrollene i NRK-serien «17», om en gjeng tenåringer fra Stovner.

Frantzen fant selvtillit, mestringsfølelse og fellesskap da han høsten 2016 snublet over det gratis musikkurset Hiphop 101 på Rommen ungdomsskole, i likhet med fremadstormende artister som Def Jam Norway-stjerneskuddet Ezzari og Warner-satsingen Yomi, som også tok sine første musikalske skritt i det provisoriske studioet til produsenten og rapperen Jonathan «Boss» Castro.

Castro har i år også fylt Det Norske Teatret med forestillingen «Blokk til blokk», med lillebroren Fela og rapperen Don Martin, der budskapet er det samme: Gi tenåringer et tilbud der de kan bli sett på som ressurser istedenfor problembarn.

Castro-brødrenes egen historie som artister og ungdomsarbeidere begynner for 20 år siden.

Haugenstua 1998

Castro-brødrenes gamle tags er fortsatt synlige i metallet rundt ringeklokkene på deres gamle boligblokk på Haugenstua, de er risset inn med kniv og nøkler, som gamle arr. Jonathan skrev «Fare», Fela brukte «Råe», mens storebror Andres brukte «Dure» som graffitinavn. Lillebrødrene kalte seg Stua Locos.

Familien på fem vokste opp her i Ole Brumms vei 4 etter at de kom til Norge som politiske flyktninger fra Chile i 1989. Det er fra denne blokken brødrene forteller på teaterscenen, som kvelden politiet stormet leiligheten på jakt etter storebroren.

– Det var tre tilfeller i oppveksten da jeg våknet midt på natten av at mamma snakket i telefonen og begynte å gråte. Dette var den første, forteller Jonathan «Boss» Castro (34).

Han snakker om natt til tirsdag 22. desember 1998, da den fire år eldre storebroren Andres ringte hjem og fortalte at han gjemte seg for politiet. 18-åringen hadde vært på feil sted til feil tid, nærmere bestemt på puben Den lille røver’n på Romsås senter da en dansk snekker i 50-årene begynte å krangle med flere ungdommer.

Stamgjesten ble kastet ut av puben rundt klokken 23, men krangelen fortsatte utenfor. Til slutt gikk Andres bort til den sterkt berusede mannen og slo ham med albuen i ansiktet.

Mannen faller, slår hodet i det harde steingulvet og dør, trolig som følge av hjerneskade. Drapssaken avrunder et blodig år i hovedstaden: elleve mennesker blir drept i Oslo i løpet av 1998.

To år senere blir Andres dømt for legemsbeskadigelse med døden til følge, samt noen flere forhold knyttet til narkotika og graffiti. «Retten er klar over at en lang ubetinget fengselsstraff kan få store konsekvenser for tiltalte, som i dag bare er 20 år. De forhold tiltalte er funnet skyldig i er imidlertid så alvorlige at det må reageres strengt», heter det i dommen, som blir på to års fengsel.

Andres elsket graffiti og gangstarapperen 2Pac. Han drømte om å rappe selv, men det var de mer lyssky aspektene ved hiphopkulturen – narkotika og graffiti – han brukte mest tid på. Da han slapp ut av fengsel tatoverte han «outlaw» på armen, inspirert av 2Pac. Ikke fordi han nå skulle følge musikkdrømmen, men fordi han allerede var tungt inne i det kriminelle gjenglivet.

– Hvis du er en tøff gutt som synes det er kult å havne i fengsel i ung alder, så får du noe ut av det. Du blir fôret med den samme tankegangen, og så får du flere slike venner og kontakter når du slipper ut igjen, mener Felipe «Fela» Castro (32).

– Jeg hadde musikken som anker og innså tidlig at jeg ville bli rapper, men når ankeret ditt er gaten, gutta og gjengen, da går du fullt inn i det, supplerer Jonathan.

Stovner 2018

– Det er dritkule folk her på Stovner. Alle kjenner alle og viser kjærlighet til hverandre, og det synes jeg er dritheftig. Men det er det ingen som snakker om.

Yomi Baisa (17) har et travelt år. Han pendler mellom Stovner og Holtet videregående på Nordstrand. I tillegg har rapperen skrevet platekontrakt med giganten Warner og rukket å gi ut fire singler, blant annet «Unnskyld» fra dansefilmen «Battle».

Etter at filmen fikk internasjonal Netflix-premiere 1. desember har nysgjerrige lyttere plukket opp sangen, som klatrer på listene til Shazam, mobilappen millioner bruker for å identifisere sanger de er nysgjerrige på. «Unnskyld» har vært inne på Topp 10-listene til Shazam i Argentina, Brasil, Frankrike og Tyskland, mens kommentarer fra hele verden ramler inn på Youtube.

I 2018 har også Norge vendt blikket mot Groruddalen som aldri før, og ikke bare på grunn av nyhetsbildet. Zeshan Shakars roman «Tante Ulrikkes vei», NRK-serien «17», kinofilmen «Battle» og teaterstykket «Blokk til blokk» har fengslet mange. Fremover blir både «Tante Ulrikkes vei» og Mahmona Khans «Skitten snø» tv-serie, mens Maria Navarro Skarangers Romsås-roman «Alle utlendinger har lukka gardiner» skal filmatiseres.

– Dette er Stovners skjebne, mener Liban Mohammed (17), en av Yomis kompiser.

Ungdom i Oslos drabantbyer er vant til å bli snakket om, men ikke til å bli lyttet til. De havner gjerne i nyhetene når det er snakk om gjenger, kriminalitet og hærverk, men selv om alle oslopolitiets 151 registrerte kriminelle gjengangere mellom 10 og 17 år i hele byen hadde bodd i Stovner bydel, ville de bare utgjort fem prosent av ungdommen.

I sommer bevilget Oslo kommune 47 millioner kroner til forebyggende ungdomsarbeid i Groruddalen, parallelt med at politiet fikk 30 nye ansatte, noe som resulterte i det politiet oppsummerte som «den roligste sommeren på mange år». Utfordringen for mange tenåringer oppstår når fritidsklubbenes lavterskeltilbud blir for kjedelig. Lek, spill og «henging» er ikke lenger nok, og målet er å finne inntekt eller lidenskap i livet, spesielt for dem som ikke finner mening på skolebenken eller fotballbanen.

Yomi ramlet inn i musikken helt tilfeldig, fordi han gikk på Rommen ungdomsskole samtidig som Jonathan Castro drev Hiphop 101 som tilbud etter skoletid.

– Det vi kunne gjøre etter skoletid, var enten å henge på skolen, spille «Fifa» hos en kompis eller henge på senteret og kanskje kjøpe oss en slush. Vi ble jo drittlei av å henge hele tiden, vi ville gjøre noe. På grunn av Hiphop 101 sluttet jeg å henge, og satt isteden i kjelleren og skrev tekster til neste uke, så jeg hadde noe klart til Castro, forteller Yomi.

Kjærlighet

På det meste drev Jonathan Castro tilbudet fire kvelder i uken, på like mange steder. Han kjørte ofte elevene hjem, passet på at de ikke hang etter i skolearbeidet. Han spanderte gjerne pizza og kebab på de ivrigste, tok dem med på konserter og introduserte dem for etablerte artister.

– De må få se at det ligger så mye mer bak enn bare å lage musikk. Hadde jeg hatt et lignende tilbud da jeg var 12–14 år, kunne jeg funnet ut ting jeg først fant ut i 20-årene.

Yomi visste ikke at han var interessert i musikk da han begynte på Hiphop 101 som elleveåring, men han ble raskt kjent med og motivert av en gjeng likesinnede, fremadstormende rappere som Nalband fra Stovner, Rohat og Din fra Haugenstua, Ezzari fra Hauketo, Aiba fra Kalbakken og Nawaz fra Holmlia.

Og det er utfordrende å finne fritidstilbud som klarer å holde tenåringer igjen på skolen etter at klokken ringer ut, og ekstra utfordrende i en så sammensatt bydel som Stovner. Her er ti prosent av befolkningen på rundt 33.000 mennesker tenåringer, og blant tenåringene har over 60 prosent røtter i land utenfor Vesten. Til sammenligning er det tilsvarende tallet i jevnstore Ullern bydel på vestkanten åtte prosent, der utgjør tenåringene syv prosent av befolkningen.

Da Castro tok med seg Yomi for å fortelle sin historie for Oslo bystyre og Røde Kors i høst, hadde Yomi ett svar da han fikk spørsmål om hva Stovner-ungdom trenger mest: «Kjærlighet».

– Man kan bli trukket inn i negative miljøer hele tiden, men det handler mye om selvkontroll og motivasjon. Jeg tror vi på 101 var veldig motiverte for å lage musikk og holde oss der. Vi startet mye tidligere med musikk enn generasjonen før oss, og samtidig er musikken vi lager annerledes, synes Yomi.

Haugenstua 2005

I sommer havnet Haugenstua igjen i nyhetsbildet, på grunn av to tilfeller av knivstikking og én skyteepisode, men ting var definitivt ikke bedre før.

– Det var mye verre! Du hadde to rivaliserende mc-gjenger som bodde i området, i tillegg hadde du Young Guns, B-gjengen og A-gjengen. I dag finnes det noen 12-åringer som lager faenskap og 17-åringer som selger hasj og knivstikker hverandre. Det er ille, men på en helt annen skala enn det som var, mener Fela.

Han og Jonathan Castro dannet i 2005 hiphopgruppen Breaknecks med to kompiser. Da har de sett hvordan Andres og flere i hans generasjon har kastet bort sine hiphopdrømmer til fordel for rus og kriminalitet, og det går ikke så mye bedre med selve drabantbyen i disse årene. Avdelingssjefen ved Stovner politistasjon kalte Haugenstua for «en verkebyll i vår politikrets», og politiet forbød ungdom å stå i flokk utenfor butikksenteret og på bensinstasjonen, som ble ranet syv ganger på to og et halvt år.

Samme år som Breaknecks ble dannet oppsummerte arkitektkontoret Dark Arkitekter drabantbyen som «en moderne ruin», Haugenstua hadde i løpet av noen år mistet samfunnshus, ungdomsklubb, helse- og sosialsenter, samt barneverns- og legekontor. Og Andres Castro til rusen.

Andre gang Jonathan Castro våknet av at moren gråter i telefonen midt på natten, var da familien fikk vite at Andres solgte dop og ruset seg på Plata. Da brødrene dannet Breaknecks sonte storebror en ny dom, på fem år.

– Generasjon til Andres var en stor gjeng, de tok alle de største og farligste slagene. Vi var barn, men påvirket av alt som skjedde i deres ungdomstid. Det var en læringsprosess for både politi, ungdomsarbeidere og fritidsklubbene, mener Jonathan.

Hverken han eller lillebroren var engler, de drev også med graffiti og røykte hasj, men klarte å ta seg selv i nakken.

– Hjemme så jeg konsekvensene av det Andres gjorde. Jeg så skrekken og sorgen til foreldrene våre, og prøvde å holde meg i skinnet, selv om jeg også gikk over streken mange ganger. Men det var også derfor jeg begynte å få ideer om å skape noe selv.

En kombinasjon av flaks og iver lå bak veien mot musikken. Både Jonathan og Fela klarte å finne frem til folk som delte deres interesser i andre deler av byen, og hadde tilgang på studio, før brødrene fant sammen i Breaknecks.

– Hvis flere hadde sett vennene mine og hva de var flinke til, og kanskje også pushet dem, tror jeg de fleste ville fått andre vaner i ungdomstiden. Jeg var heldig som hadde flere som så meg og syntes jeg var flink, forteller Fela.

I Breaknecks' «Rett ut av Groruddalen»-video viser gruppen frem sitt Haugenstua. Flere av scenene er filmet i bomberommet som i årevis var provisorisk ungdomsklubb i Ole Brumms vei. Fela jobbet der i rundt fem år, og i musikkvideoen viser hvordan ungdommene bruker lokalet til biljard, boksing og dans.

– Å ha et slikt sted å være var avgjørende, det var der vi trente, pratet eller bare lot tiden gå. Det var ikke alle som hadde lov eller plass til å ha gjester på besøk hjemme, forteller Fela.

Breaknecks var en kompisgjeng som lærte seg å lage og spre musikk på egen hånd. Som så mange andre som levde raplivet midt i 2000-årene – på en tid da den etablerte platebransjen hadde gitt opp sjangeren – handlet det like mye om å henge, røyke og gi faen som å lage musikk. Men gruppen ga ut mixtapes og fikk god oppmerksomhet i miljøet, og jobbet med debutalbumet da alt raknet. I 2010 får Castro-familien den tredje telefonen som får moren til å gråte.

– Andres tok en overdose metadon med vilje, og ble lagt i respirator. Han våknet aldri, forteller Jonathan.

Året etter oppløses Breaknecks. Jonathan flytter hjem til Haugenstua, og etter mye leting, frustrasjon og fruktløse møter med bydelsbyråkratiet får han til slutt tilgang på et lokale på Rommen ungdomsskole, slik at neste generasjon får tilbudet han aldri selv hadde.

– Hiphop 101 er min største seier som ungdomsarbeider.

Hauketo 2018

«Jeg kommer over den store blå broen», skriver Adam Ezzari (19) i en sms.

Hauketo, lillebroren til den mer kjente drabantbyen Holmlia i Oslo sør, er fattig på severdigheter og møteplasser. Det nærmeste er den blå broen som tar deg over bilveien til togstasjonen. Gatekjøkkenet Namnam ble nettopp nedlagt, for å erstattes med nok et apotek, så ett av Hiphop-Norges ferskeste stjerneskudd har intet annet valg enn å invitere D2 hjem til stuen på Nebbejordet.

Da han rappet «jeg kom opp fra null» i gjennombruddet «Null» fra 2017, var det noen jevnaldrende i drabantbyen som rynket litt på nesen. «Fyren bor jo i rekkehus, og ikke i blokk,» sa de.

– Jeg rappet ikke om å være fattig, men om å starte på null i musikkbransjen, ler Ezzari.

Siden debuten har han fullført videregående, spilt i siste sesong av «Skam», fått en hit med «Casablanca», fått jobb i NRK-podkasten «Andregenerasjonen» og opptrådt på alt fra VG-listeturneen til Trænafestivalen. Alt begynte med Hiphop 101.

Da han ble kjent med Haugenstua-rapperen Ahmed Din på Elvebakken videregående, begynte Ezzari å pendle ukentlig til Hiphop 101 på den andre siden av byen.

– Jeg hadde nok ikke pushet pakker uten Hiphop 101, men jeg hadde ingen plan for videre studier. Jeg begynte å bli både usikker og mer og mer lei, mens fotballdrømmen gikk i vasken. Jeg hadde nok bare tatt meg en vanlig jobb – hvis jeg hadde fått det, da.

I oktober ble stedsanalysen for Holmlia og Bjørnerud i Søndre Nordstrand bydel, der Ezzari bor, lagt frem. Undersøkelsen, som er gjennomført på bestilling fra Oslo kommune, viste at beboerne trives svært godt, men er bekymret – over forsøpling, uro og kriminalitet, samt bydelens omdømme og medienes negative omtale av stedet. Den største utfordringen er sysselsetting, ikke minst blant unge menn.

– Er man 16–17 år, så får man ikke jobb, mener Ezzari.

Han fant ingen muligheter i Oslo sør, men måtte til Stovner for å slippe til i et musikkstudio.

– Vi ble tatt vare på når vi kom på Hiphop 101, jeg har ikke sett noe lignende tilbud noe annet sted. Men det burde jo finnes over hele landet.

Ezzaris store forbilde er Karpe, samtidig som han nå opplever at Hiphop 101-generasjonen står frem som forbilder for enda yngre rappere. En video på ett minutt, delt på Instagram og Facebook, kan gi en ukjent artist medieoppmerksomhet, spillejobber og attpåtil platekontrakt.

– Det som skjer, er at flere ser på oss, og ser at det går an å være artist. Bare de siste to månedene er det blitt dritmange nye rappere på Instagram.

Haugenstua 2018

– Den lampen! Den er haram, ass, sier rapperen og legestudenten Ahmed Din (20) fra Haugenstua.

Han studerer i Polen, men denne helgen stakk han innom hjembyen for å opptre på konsertene til sin gamle Hiphop 101-kompis Ezzari på Parkteatret. På oppvekstens Haugenstua er det vanskelig å unngå synet av verdens høyeste stålampe, det ni meter høye kunstverket til én million kroner som i 2011 ble satt opp som et symbol på den storstilte Groruddalssatsingen. Tanken var å skape positiv omdømmebygging, identitet og tilhørighet, men for Din var den mindre velkommen.

– Den tok litt av akebakken vår! Du kan selvsagt si at lampen er et symbol for alt det positive, men man kan også si at den står igjen som et symbol for alt det negative som skjedde da den ble reist.

For Jonathan Castro fremsto lampen som en fornærmelse. Den ble reist rett etter storebrorens selvmord, i en tid da Haugenstua ble beryktet for «barneranere», fritidsklubber ble lagt ned og han selv slet i bydelsbyråkratiet for å finne et hjem for Hiphop 101-ideen hans.

– Jeg så frustrasjonen blant ungdomsarbeiderne, og så var det den jævla lampen! Jeg hadde min idé og holdt fast på den, og ble til slutt tatt seriøst på Rommen, som ga meg frihet til å gjøre min ting, til tross for fortiden min.

Jonathan Castro startet Hiphop 101 høsten etter at lampen på Haugenstua ble reist, og mange vil si det vesle studioet har bidratt mer til identitet og tilhørighet i drabantbyen enn kunstverket. Han var fra starten mest opptatt av å nå ut til mindretallet som, i likhet med storebroren, flørter med rus og kriminalitet i ung alder. Dynamikken er den samme om du blir kriminell eller kunstner, mener han: Det handler om å bli sett.

Et lite snev av interesse fra en voksen kan sette deg inn på et kreativt spor, på samme måte som følelsen av å bli sett og belønnet av kriminelle også kan gi deg selvtillit og mestringsfølelse.

– Det handler om å vise kids at de er flinke, at det går an å være kreativ med ord, dans eller hva som helst. Hvis man får smaken på det, så kan det gjøre en liten forskjell, mener Fela.

Nå finnes ikke Hiphop 101 lenger på Stovner, bydelen har kuttet det vekk i budsjettet. Er du over 14 år gammel, tilbyr Stovner rockefabrikk kurs og studiomuligheter i flere sjangre, men dagens Yomier som henger i gangene på Rommen ungdomsskole, har ikke lenger noen som pusher dem.

Men Hiphop 101 lever videre, på aktivitetshuset Volt på Lørenskog og i samarbeid med Røde Kors på Orkis Ressursenter på Grønland.

Og i samarbeid med Rommen Scene etablerer Det Norske Teatret i 2019 en satellittscene i Groruddalen. «Vi skal finne uttrykk for vår eiga tid og fortelje historiene til heilt vanlege menneske frå Stovner», skriver teatersjef Erik Ulfsby i Dagsavisen.

Castro-brødrene og Don Martin planlegger flere «Blokk til blokk»-forestillinger i 2019, først på Rommen Scene, deretter mer på Det Norske Teatret og trolig også en norgesturné. Trioen vil også lage album med samme navn.

– Nå ser jeg etter samarbeidspartnere for å starte et eget Hiphop 101-studio, for å igangsette ungdom til å hjelpe annen ungdom med musikkarbeid, forklarer Jonathan Castro.

Din, Aiba, Nalband, Ezzari og Yomi fant sin lidenskap på Hiphop 101. Ingen av dem lager gangstarap, Yomi synes det er tøffere å vise følelser. Derfor skriver han om jenter og kjærlighet.

– Jeg har null anelse om hva jeg hadde drevet med uten musikken. Dagdriveri? Jeg aner ikke, jeg kunne gjort hva som helst, forklarer Yomi på t-banen, på vei hjem til Stovner fra videregående.

Hvilken linje han går på? Yomi vil bli barne- og ungdomsarbeider.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.