Norsk musikk er generelt sett i meget god forfatning, men det har vært mye orientering rundt mental helse og fortvilelse i popmusikken de seneste årene. En ny artist som har brakt brede smil og mye spunky energi til popen og likevel holdt det musikalsk og følelsesmessig interessant, er Hedda Grønhaug (22), bedre kjent som Hedda Mae.

I vår har hun vært å se i NRK-serien «De neste», der unge artister tolker mer etablerte stjerner. En anelse mer interessant enn karaokefjernsynet som norsk musikkliv tilsynelatende vil bli avspist med for all evighet.

Men det hadde vært vel så givende å høre den norske artisteliten prøve seg på Hedda Maes låter, for det er rett og slett sjeldent fengende melodier hun har kommet med til nå: klassisk pophåndverk i ny drakt, der forholdsvis komplekse komposisjoner og referansetunge arrangementsverdier resulterer i noe særdeles enkelt, likefrem og ekstatisk poppete.

Førstegangstjeneste

Hedda Grønhaug forteller at hun er fra en «typisk lege- og ingeniørfamilie».

– Planen var å studere medisin, men faren min sa at det nok ikke var noe for meg, og at jeg heller burde satse på musikk, sier hun.

– Jeg gikk i pianolære i syv år, og har sunget mye i kor, men jeg var 17 år før jeg begynte å skrive egne låter. Jeg skulle egentlig i militæret, men fikk kyssesyken, så det ble ikke noe av likevel.

Det ble vendepunktet.

– I stedet prøvde jeg musikkproduksjonslinjen på en folkehøgskole. Etter det året kom jeg i kontakt med min nåværende manager, og de sendte meg på turer fra Bergen til Oslo for å lære å lage låter, og da ble det slik.

Sprettball

All musikken er laget i tett samarbeid med produsent og låtskriver Benjamin Giørtz, tidligere kjent fra indiepopbandet Kid Astray. Den minner om både 80-tallspop, retrodisco, vestkystpop og gospel-farget R&B, med klare melodier og sterke farger.

– For meg er viben i låten like viktig som teksten. Ordlyd har mye å si for hvor catchy låten blir, så ofte bare jammer vi frem låtene sammen. Singelen «Take It or Leave It» skrev vi først med bare trommebeaten og topliner-vokalen min oppå.

Positiviteten i sprettballmusikken er tilsynelatende en speiling av hennes personlighet.

– Den er vel sprudlende og leken, da? Til nå har det vært typiske gladlåter, men vi eksperimenterer mye og holder dører åpne både sound- og sjangermessig. Jeg har lyst til at folk skal merke en utvikling mellom de forskjellige ep-ene.

De seneste Hedda Mae-låtene er da også noe mer preget av millenium-pop og R&B.

– Estetikken i alle 90-tallsfargene, og hele den Y2K-viben fascinerer meg. Jeg har hørt mye på 90/00-tallspop, og topline-tradisjonen fra den perioden er spesielt god og distinkt. Det er blitt mye Britney og Spice Girls og så videre. Vi har prøvd å sette den stilen inn i en mer moderne sammenheng.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.