Taffelmusikken runger fra høyttalerne på en kafé i Koreatown i Los Angeles, i nabolaget til musiker Jessica Pratt (31). Hun bryter ut i en sjelden latter.
– Jeg hører mye heller på dette enn topp 40 radiomusikk, altså. Jeg kan ikke forstå hvordan folk orker det, og liksom ironisk digger det, sier Pratt.
Hun blåser liv i den tunge, blonde luggen. Den markante eyelinerstreken hviler under øyet, ikke på øyenlokket. Hun ser ut som en ung Marianne Faithfull; en barnlig sårbarhet blander seg med livserfaringen til noen dobbelt så gammel som henne selv.
Fakta: Jessica Pratt
Amerikansk artist
Født 1987 i Redding, California.
Har utgitt albumene «Jessica Pratt» (2012), «On Your Own Love Again» (2015), og «Quiet Signs» (2019).
Aktuell: Spiller på John Dee i Oslo 19. mars.
Rensende
Pratt har alltid holdt på med musikk, men helt uten ambisjoner, ifølge henne selv. Dette endret seg i 2012 da indiehelten Tim Presley (White Fence, Drinks) kom over noen akustiske låter Pratt hadde spilt inn som 19-åring, og straks ville gi dem ut på plateselskapet sitt.
Like før debutalbumet skulle lanseres, døde moren hennes. Samtidig gikk et syv år langt kjærlighetsforhold i oppløsning, i tillegg til at mange av vennene hennes så seg nødt til å forlate hjembyen San Francisco på grunn av techboomens effekt på boligprisene.
– Forandring er uunngåelig, you know, sier Pratt.
Hun flyttet til Los Angeles. Uten førerkort, jobb eller omgangskrets.
– Jeg ble umiddelbart alene hele tiden. Det var overveldende. Samtidig fikk jeg mulighet til å vie meg fullstendig til musikken. Det kan være rensende å flytte til et nytt sted med et klart formål og en slags fornyet identitet. L.A. endret måten jeg laget musikk på til det bedre, forteller Pratt.
Abstrakt
I 2015 kom den kritikerroste andreplaten «On Your Own Love Again», en såkalt home recording, spilt inn på soverommet på en firespors båndopptaker. Men prosessen med å lage det nye albumet «Quiet Signs» har vært fylt av tvil og nerver. For første gang har hun jobbet i et profesjonelt lydstudio.
– Jeg var redd magien ville forsvinne i en klinisk atmosfære, men sånn ble det ikke.
De repeterende akkordene på nylongitaren virker hypnotiserende, og tar lytteren med inn i et landskap av varme og surrealistiske dagdrømmer. Det er en ny sinnsro over det nye albumet. Lydbildet er gjenkjennelig minimalistisk, men vokalen er mer abstrakt, som om Pratt taler i tunger.
– Det er definitivt en annen ro på denne platen. Jeg hørte mye på Scott Walker. Men jeg har aldri en konseptuell idé på forhånd – kun abstrakte forestillinger om stemning, toner og følelser, sier Pratt.
Teatralsk
En løs referanse for platen, og spesielt åpningssporet «Opening Night», er John Cassavetes-filmen ved samme navn. Hovedrolleinnehaver Gena Rowlands kjemper mot personlige demoner, samtidig som hun må levere på teaterscenen hver kveld.
– Jeg tror det er ganske menneskelig å speile seg i fiktive karakterer, spesielt etter en vanskelig periode i livet. Jeg følte meg truffet av noen svært subtile ting. Det føltes riktig med en teatralsk åpning på platen, sier Pratt.
Pratt er noe forundret over egen suksess.
– Det var aldri min intensjon å bli musiker, og det er kanskje et greit utgangspunkt i denne bransjen? Det er lett å bli desillusjonert. Jeg klarer ikke se for meg at jeg fortsatt gir ut musikk og turnerer når jeg er 45, men hvem vet?
*(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.