Han trengte kaffe og sigaretter, men da ­Joshua Tillman (33) gikk i butikken for rundt to år siden møtte han Emma, kvinnen som i dag er hans kone. Det hverdagslige, men skjebnesvangre møtet skildres i «I Went to the Store One Day», den siste sangen på albumet amerikaneren gir ut mandag under kunstnernavnet Father John Misty.

– Sangen er begynnelsen, men måtte komme på slutten, fordi den handler om hvor bisart det er at to som var helt ukjente mennesker, plutselig kan spille en så intim og stor rolle i hverandres liv. Det er kaos der ute, mennesker møtes ikke gjennom en ­eksplosjon av kjærlighet eller dypere mening. For meg handlet det om dagen da jeg bare skulle i butikken og livet mitt endret seg for alltid, sier Tillman.

Nå forventer amerikansk musikkpresse at det ambi­siøse albumet «I Love You, Honeybear» blir Tillmans gjennombrudd. I november overbeviste han med en sterk versjon av den skjeve pianoballaden «Bored in the USA» på ­David Lettermans talkshow. Motebladet Elle har døpt ham til «the Lady Gaga of folk», og han er alt booket til både Coachella- og Øyafestivalen.

Bare ikke kall albumet hans en romantisk komedie.

ROMANTISK ACTION

– Jeg hadde slått til deg hvis du sammenlignet platen min med romantiske komedier som «Sleepless in Seattle».

Joshua Tillman roper over kaffemaskinen som lager det som må være den største cappuccinoen i Shoreditch. Artisten, som tidligere eksperimenterte med «magic mushrooms», har sluttet med koffein.

– Koffein gir deg ikke energi, den bare lammer din naturlige trøtthetsfølelse. Og jeg vil utvide bevisstheten.

Det er ikke mangelen på kaffe som irriterer Till­man. Det er D2s utlegning om hvordan det kommende Father John Misty-albumet skaper assosiasjoner til romantiske actionfilmer som «Wild At Heart» og «True Romance». For på grunn av kaffemaskinen oppfatter Tillman bare ­«romantic» og «Hollywood», og derfor har han nå lyst til å slå.

Vi må ut for å fortsette. Mens Till­man tenner en siga­rett prøver D2 igjen å forklare Hollywood-­metaforen, hvordan Tillman synger om den altoppslukende kjærligheten, der to mennesker tilfeldig møtes, faller pladask og kaster seg ut i en romanse så intens at omverdenen blekner.

– For er ikke det å plutselig bli forelsket det nærmeste de fleste av oss kommer en actionfilm? Ingen skytevåpen, men spenningen er den samme: følelsen av å leve i øyeblikket, angst og forventning, og du aner ikke hvordan det hele vil ende.

– Bravo! Kan du sitere meg på det? ler Tillman, før han fortsetter:

– Men det er sant. Før jeg møtte Emma gikk livet mitt på autopilot. Babylon-fasen av livet mitt var morsom, men i ferd med å bli fryktelig monoton. Jeg er takknemlig for at noen dukket opp og ristet opp

i tilværelsen min, for jeg kunne lett ha blitt sittende fast.

«And now in just one year’s time / I’ve become ­jealous, rail-thin, prone to paranoia when I’m stoned / If this isn’t true love, someone ought to put me in a home», synger Tillman om forholdet til film­skaperen Emma Elizabeth Garr, som først var preget av at begge ser på seg selv som svært kyniske. «I brought my mother’s depression, you brought your father’s scorn», synger han.

– Sangene handler om følelsene som bob­ler til overflaten når du er i et intimt forhold med en annen person. Noen ganger sjalusi, andre ganger bekreftelsesbehov. For min del handlet det om depresjoner og angstfølelser, og hvordan jeg ønsket å holde det skjult så tidlig i forholdet. Men så oppstår dette halleluja-øyeblikket, idet jeg innser at også hun har angst, depresjoner og var like menneskelig som meg selv.

JAKTEN PÅ LØSNINGEN

Da Joshua Tillman var 17 år fikk han lov til å høre på ikke-religiøs musikk, så lenge den var «spirituell». Han kunne kjøpe Bob Dylans «Slow Train Coming», fordi Dylan var en kristen artist. Da han fire år senere forlot ungdomshjemmet utenfor Washington, D.C., til fordel for ­musikkbyen Seattle kom ungdomsopprøret sent, men godt. Nå ville han bli musiker. Berømt. Han ville erobre flest mulig kvinner. Dope seg mest.

Denne konkurransekulturen mener han stam­­mer fra sitt oppheng i dataspill i barndommen. Der er målet hele tiden å vinne, å overvinne «bossen» og komme seg videre til neste utford­ring.

– Dataspill er løsningsorienterte. Du må komme deg i mål. Siden jeg kommer fra en religiøs bakgrunn, trekkes jeg mot løsninger på et vis jeg må passe meg for: Løsningen er å dope seg på sopp! Løsningen er å slutte i dette bandet! Løsningen er å forelske seg i denne personen!

Derfor prøver Tillman å stritte mot løsninger. 

– Albumet er mitt syn på verden, ingen jævla romantisk fantasi. Det er ingen hyllest av kjærlig­heten. Jeg tilbyr ikke kjærlighet som noen løsning. Hva er det løsningen på? Livet? På å være i live? Løsninger er døden, sikkerhet er døden.

PLAY MISTY FOR ME

Smaksdommerne er i ferd med å flokke seg rundt «I Love You, Honeybear». Nettstedet Crave kaller det «near-perfect», kritikeren fra Live4Ever oppfatter først platen som en sentimental Disney-aktig hyllest til kjærligheten, men slår fast at det er «viktig kunst». Tillman fnyser av den typiske singer/songwriteren som synger om ulykkelig kjærlighet, slik han selv gjorde i 20-årene.

– Vi elsker å bli sett på som trubadurer med knust hjerte, men sannheten er at kjærlighet og intimitet synliggjør vår indre baby: raserianfall, gråt, klenging og sjalusi. Det er derfor jeg er tegnet som en baby på plateomslaget. 

Albumet begynner i dobbeltsengen: «Mascara, blood, ash and cum / On the Rorschach sheets where we make love». Med slike tekster føles det naturlig å spørre om Tillman har et forhold til Will Oldham, som i over 20 år har sunget dystre viser som «You Have Cum in Your Hair and Your Dick is Hanging Out».

– Will Oldham kunne synge slikt, men jeg var i 20-årene og fanget i et langt mer blomstrete språk. Jeg ville skrive slik en stor forfatter skrev, jeg ante ikke hvordan jeg skulle finne min egen stemme.

Etter syv album som J. Tillman og fire år bak trommesettet til Seattle-bandet Fleet Foxes mistet Tillman gleden ved å skrive musikk. Han kjørte til California, proppet seg full med ­«magic mushrooms» og begynte å skrive en roman.

– Det var mens jeg skrev boken, at jeg skjønte jeg hadde funnet stemmen min som låtskriver. Det jeg skrev hørtes ut som meg.

Hemmeligheten var å skrive slik han snakket, og boken endte som vedlegg til den første platen Till­man ga ut som Father John Misty i 2012.

– Jeg ville bare velge det dummeste navnet jeg kunne tenke meg, det som betød minst. Samtidig endte jeg med å komme mye nærmere den jeg virkelig er. Nå er det J. Tillman-navnet som føles som et ­alter ego.

JESUS-HIPSTER

Nylig var Joshua Tillman på audition i Hollywood, som hadde lagt merke til hans lange hår, buskete skjegg og intense blå øyne. Prøven var for rollen som Jesus i nyinnspillingen av 1950-tallsklassikeren «Ben-Hur». Han fikk ikke rollen. Utseendet var der, men kanskje ikke viljen. 

– Jeg vil gjerne lage mer musikk til min kones filmer, fordi jeg elsker henne og respekterer arbeidet hennes, men jeg har ingen ambisjoner utover dette om å jobbe med film, spesielt ikke amerikanske filmer, som er søppel.

Tillmans kontrære impulser fikk ham til å skjule sitt modellfjes bak en skog av hår. Men nå som så mange fotomodeller også har anlagt tømmerhuggerskjegg, får han ikke lyst til å rake det vekk igjen. Og ser vi ikke en gryende tendens til «hipster shaming». Er «hipsteren» blitt arketypen det er ok å mobbe?

– Hvordan skal folk se ut egentlig? Hver generasjon har sin stil, og det er alltid en eldre generasjon som er forbannet fordi de yngre har det gøy, det er slik verden fungerer. Du har en kar som lever et grått liv i sine grå klær, og så ser han på internett at ungdommen har det gøy, og så blir han sint.

– Men du er ikke sint? Er du en lykkelig singer/songwriter?

– Ja, faen heller. Hvorfor ikke? I virkeligheten er folk helt annerledes enn fantasiene vi lager ut fra hvordan de ser ut, men virkeligheten betyr også at du er lykkelig iblant.

Se også:
GRISEGOD: Cinco Jotas lager verdens beste skinke
SKIGUIDEN: Skikjøringens vugge ligger i pudderrike St. Anton og Arlberg
KOM I FORM: Treningsdagbok og terningkast er denne ukens tips fra Johan Kaggestad

Les mer fra D2 her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.