Stavanger-rapperen Bvis gir ut debutalbumet «Stavangers finaste» etter rundt 20 år i bransjen.

Oljebransjen lokket den skotske faren hans til Stavanger, og oljebransjen skulle også sende Martin John McKie (36) til drømmejobben i Singapore i 2016. Så kom oljekrisen, og dermed mistet McKie den påtenkte jobben som lagersjef i Scandinavian Fittings & Flanges før han hadde rukket å begynne. Isteden gikk han arbeidsledig i ett år.

– Det ble en blessing in disguise, for hvis jeg hadde fått jobben, ville jeg aldri rukket å spille inn og gi ut albumet mitt, forteller McKie, alias rapperen Bvis.

Fredag 8. februar gir han ut debutalbumet «Stavangers finaste», rundt 20 år etter at han skrev sine første rim på ungdomsskolen.

Voksen rap

De strømmer ikke i milliontall, men det er gode dager for norske album med «voksen rap». Med «Stavangers finaste» melder Bvis seg inn i samme klubb som modne, lett introverte og ettertenksomme rappere som Mae fra Oslo, Jaa9 fra Lillehammer og Klish fra Tromsø.

Selv kaller Bvis debutalbumet for «selvreflekterende», en rapport fra en mann som har kommet seg gjennom 20-årenes hinderløype med latskap, alkohol, depresjoner og dødsangst som de farligste fiendene. «Stilen min; gata / Psyken min; skada / Jada, min aller verste fiende; latskap / Og det jeg frykter mest av alt er døden», som han rapper i «Sirkusaper».

– Hvis du vil grave dypere finnes det grunner til latskapen. Jeg slet med angst og depresjoner etter at moren min døde i 2000, og derfor droppet jeg ut av skolen etterpå. Det fantes ikke dialog om slikt mellom unge menn på den tiden, i kameratgjengen skulle alle være tøffe og faren min hadde heller ikke redskapene til å deale med sorgen. Så jeg hørte på amerikanske rappere som skrev sanger om sorg og tap, som jeg kunne relatere meg til.

Druknet sorgene

Selv vokste Bvis opp som en rapper likte å tøffe seg, han skrev mest fest- og disselåter rettet mot de fleste rapkolleger. I virkeligheten prøvde han å drukne sine sorger og depresjoner i alkohol.

– Alle tenåringsgutter drikker jo, men på Sunde i Stavanger var det en ukultur, det er et skikkelig rølpefyllsted. Jeg festet for å slippe å deale med ting, og jeg var han som ble på festen for lenge. Hvis jeg i dag går på konsert og vil holde meg edru fordi jeg skal tidlig opp neste dag, forventer folk en forklaring på hvorfor jeg ikke er dritings. «Hvorfor drikker ikke du lenger?» er et veldig personlig spørsmål, og jeg har ofte kjøpt lettøl for at folk ikke skal pese meg.

Han begynte å skrive om tankene rundt morens død ikke lenge etter, men turte ikke vise frem teksten. Han fullførte sangen «Når eg e dø» først i 2015.

– Jeg hadde så å si gitt opp musikk i 2010, da jeg begynte å henge med Tore Pang og gruppen Kriminell Kunst, som ordnet både spillejobber og plateinnspillinger.

Ingen jobb

Med Kriminell Kunst fikk Bvis P3-hiten «Måden du ser på meg» (2015), som har passert 600.000 strømminger, men når soloalbumet omsider kommer nesten fire år senere, er Bvis klar over at han neppe vil sette strømmestatistikken i fyr og flamme.

– Å være artist i dag føles som å pisse i havet og si «please, legg merke til meg». Hver fredag slippes det 50–60 nye norske låter, og alt er bra og gjennomført. Heldigvis var hiphop en ting for spesielt interesserte da jeg begynte, så jeg har aldri hatt noen ambisjon om å leve av musikken. Jeg har ikke psyken til å makte å være artist på fulltid, der du bare er så god som din siste hit.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.