Michael Jacksons 60 årsdag feires med kunstutstilling og bok

Det er ofte lett å huske hvor man befant seg da store verdenshendelser inntraff. Etter at det andre flyet fløy inn i World Trade Center, dro jeg for å kjøpe en trøstende pølse på Syverkiosken. «Det er helt sikkert Osama bin Laden som står bak. Og nå er de på vei til Pentagon!» sa den unge pølseselgeren i luken.

22. juli så jeg «Rio» på barnekino på Saga og vi gikk så på McDonald's for å lese på mobilen om noe som hadde hendt borte ved VG-huset.

Michael Jacksons (1958–2009) dødsfall føltes faktisk også som en slik hendelse. Det var lansering av det litterære tidsskriftet Vinduet på utestedet Blå Oslo, med opplesninger fra diverse poeter, da folk plutselig begynte å se veldig rare ut i ansiktet. Og det var ikke på grunn av lyrikken.

Folk så ned på tekstmeldinger. Den sommerlige beruselsen koblet med lettere sjokk gjorde at folk virret frem og tilbake på uteserveringen. Ukjente mennesker kauket til hverandre, det ble utvekslet forvirrede omfavnelser. «Dette minner meg om da Kennedy døde», sa min venn, den godt voksne kunstprofessoren som var til stede.

Vi sjanglet videre. Selv på den lille, alternative rockebaren Robinet dundret Jacksons musikk den kvelden. Han tilhørte alle nå.

«Dead man walking»

Det har rukket å bli ni år siden den gufne sommerdagen. Jacksons plass som en av popens store kunstnere er konstant. Den 29. august ville vi ha kunnet feire hans 60-årsdag. Eller hadde vi feiret den?

Han var mennesket som aldri ville eller kunne bli voksen. Hadde vi for eksempel ønsket oss det tilsynelatende uunngåelige, alvorlige og rootsy soulalbumet med tekster om årenes gang og baksynets ubarmhjertige bittersøthet fra en seniorutgave av dette barnet? Hadde det i det hele tatt latt seg gjøre? Det er tvilsomt.

Hvor fantastisk popmusikk han enn etterlot seg – fra de svært mange forskjellige epokene i afrikanskamerikansk musikk han rakk å gjennomgå siden Jackson Five så smått ble oppdaget av Motown tilbake i 1968 – ville hans liv som voksen hatt en vond skygge over seg.

Man blir påminnet dette av å lese den nyutgitte lille boken «On Michael Jackson» (Granta Books), skrevet av Margo Jefferson, som senere utga den enestående, memoaraktige boken «Negroland» om en øvre-middelklasseaktig afrikanskamerikansk erfaring.

Boken om Jackson ble opprinnelig skrevet og utgitt før hans død, men det er et klart tilfelle av «dead man walking» gjennom sidene her uansett. Forfatteren redegjør for hans kunstneriske storhet og idiosynkratiske stil; bak mikrofonen, som danser, som kleshest, som videokunst, som idol. Men det er dessverre andre typer idiosynkrasier han av mange vil bli husket for.

Den tilsynelatende radikale utviskingen av skillene mellom kjønn og hudfarge og identitet som han utførte med seg selv som lerret, ble oppfattet som et freakshow den gangen. Men vi ser kanskje litt annerledes på slike impulser nå?

Noe verre var det med anklagene og de opprørende rettssakene om hans påståtte overgrep, eller i beste fall underlige oppførsel, mot barn. Jeffersons kapittel om den siste rettssaken virvler opp ubehagelige minner, men hun viser også stor forståelse og forsøker å se det på forskjellige måter.

Hvordan Jacksons privatliv ville blitt endevendt under dagens ubarmhjertige ytrinsgklima er ikke lett å si – det ble jo ille nok den gang da.

Det vakre og det forunderlige

At Jackson var og fortsatt er noe langt mer enn «bare» en musiker, blir klart på sommerens store utstilling «Michael Jackson: On The Wall», som åpner nå på National Portrait Gallery i London.

Utstillingen baserer seg ikke på avbildninger av et ikonisk popidol, men viser hvordan 40 kunstnere har tolket hans visuelle, kunstneriske og fenomenologiske utstråling, fra Andy Warhol først brukte ham i 1982 frem til verker som er laget spesielt for denne utstillingen. Catherine Opie, Paul McCarthy, Isaac Julien og David LaChapelle er blant bidragsyterne.

Det vakre og det forunderlige i ham og hans verk reflekteres parallelt. Det utgis også en stor publikasjon med kunstessays og nye tekster av Margo Jefferson og Zadie Smith.

En periode for noen år siden kom det flere utgivelser med tidligere ikke utgitt musikk fra ham, og mange lett forglemmelige posthume duetter og remikser. Det er vel bare å regne med at det vil komme ytterligere et ras med musikk fra dødsboet i årene fremover også.

Det er samtidig pussig å bli påminnet det lille knippet med soloalbum han utga før det som av de fleste anses som debuten med ultraklassikeren «Off The Wall» i 1979. Fire år tidligere kom for eksempel det slettes ikke uefne «Forever Michael», som er proppfull av enkel men diggbar og vellydende midtsyttitalls-soul og pop, som ikke mange hører på nå.

Eller hva med albumet «Music & Me» fra 1973, der han er avbildet med en akustisk gitar på fanget, og blant annet fremfører den lettere psykedeliske antidopsangen «Euphoria», skrevet av Leon Ware? Det spretne, men rimelig obskure The Jacksons-albumet «Goin’ Places» fra 1977, laget av de sofistikerte Phillysoul-arkitektene i Gamble & Huff, ligger også og venter på å bli gjenoppdaget.

På bandets selvtitulerte plate fra året før finner vi Michael Jacksons første egenskrevne låt, «Blues Away», en pekepinn på de større tingene som skulle komme. Noen ganger trenger man bare lete blant det som allerede ligger der.

* (Vilkår)