Det legendariske bandet Spiritualized er tilbake med «And Nothing Hurt»

I baren over musikkstudioet Strongroom Studios i London sitter en mann med et hjerte som har stoppet to ganger. Med en lever så herjet at kun medisiner myntet på leukemipasienter kunne få liv i organet. En mann som brukte heroin som sin muse.

Et distinkt gråskjær i den glatte huden vitner om at Jason Pierce (52), frontmann i det engelske space rock-bandet Spiritualized, er et av de menneskene som ikke bare har eksistert, men levd. Snart legger han, som er det eneste konstante medlemmet i det 28 år gamle bandet, ut på en hektisk verdensturné for å promotere det nye albumet «And Nothing Hurt» – visstnok hans siste plate.

Han er iført turkisblå western-skjorte, i den ene hånden knuger han en kopp te, i den andre en e-sigarett utformet som en litt tykk Marlboro. The times they are a-changin'. Avisene har kalt ham en survivor. Treffer de blink?

– Nei. Eller, selvfølgelig er jeg det. Jeg anser meg selv som heldig fordi jeg fortsatt lever.

I 2005 veide han 44 kilo, og hjertet hans sa takk og farvel to ganger.

– Men jeg kom tilbake til livet som den samme, skuffende personen jeg var før. Jeg har alltid trodd at den dealen der kom med et løfte om at man skulle våkne opp som mer veldedig, mer kjærlig, mer tilgivende og alle disse tingene du leser om.

– Og det var du ikke?

– Nei.

Cool Britannia

Før Jason Pierce dannet Spiritualized i 1990, hadde han allerede spilt inn en rekke album med rockebandet Spacemen 3. Deres magnum opus, «Taking Drugs to Make Music to Take Drugs to», levnet liten tvil om at rusen var mer enn et rekreasjonelt sidespor. Et ubekreftet rykte skal ha det til at de solgte royalty-rettighetene til rengjøringsfirmaet All Bright for å få penger til heroin.

Spiritualized reiste seg av asken til Spacemen 3, som revnet i sømmene på grunn av indre uenigheter – et mønster som har forfulgt Pierce. Det store gjennombruddet kom i 1997, med det kritikerroste og gospeltunge albumet «Ladies and Gentlemen We Are Floating in Space», som ifølge musikkmagasinet Rolling Stones er det 13. beste stoneralbumet gjennom tidene. «There's a hole in my arm where all the money goes», sang Pierce.

Dette var tiden da The Lightning Seeds sang «it’s coming home» på refrenget til «Three Lions», mens britpopens hedonistiske gallionsfigurer – Oasis, Blur og Pulp – messet «we’re coming down». Britpopen var på en nedadgående kokainrus, og de angstridde fremtidsskeptikerne i Radiohead, The Verve og Spiritualized så sitt snitt til gi britene noe større å tilbe enn Union Jack.

«Ladies and Gentlemen We Are Floating in Space» ble utgitt i en cd-boks formet som en pilleeske, hvor hvert spor var trykket på en liten cd-plate man måtte presse ut av et sølvfolie-brett. Det toneangivende musikkmagasinet NME kåret albumet til årets beste, foran Radioheads legendariske «OK Computer». Pierce ble raskt en kjæledegge i den kulørte pressen.

Soveromsprodusent

Spol 21 år frem, og stjernen fra Warwickshire får sitte uforstyrret mens en skokk engelskmenn i hawaiiskjorter går inn og ut av Strongroom Studios’ bar for å sette leverens tålegrense på prøve.

– Nå er jeg så gammel at jeg vet hva prosessen med å lage en plate innebærer, jeg vet at jeg blir besatt. Jeg vet at det å lage en plate blir viktigere enn noe annet i livet mitt, sier Pierce, som sammenligner det å spille inn et album med å lide av tvangstanker.

– Dessuten føler jeg at det å slippe et album innebærer et større ansvar nå enn det tidligere har gjort, det må være verdt det. Og fremgangsmåten jeg har valgt, er den lengste, vanskeligste, mest elendige, mest ensomme måten man kan lage en plate på.

Fremgangsmåten jeg har valgt, er den lengste, vanskeligste, mest elendige, mest ensomme måten man kan lage en plate på

JASON PIERCE – musiker

Han driller e-sigaretten mellom fingrene. Før tilbrakte Pierce ukevis i studio med band og orkester, studioet var nær sagt et instrument i seg selv. Nå har han klippet og limt sammen «And Nothing Hurt» alene på soverommet i London-området Shoreditch. Når han periodevis har vært i besittelse av penger, har han løpt til nærmeste studio for å spille inn instrumenter «han ikke selv kunne bære opp trappen».

Det nye albumet har tatt ham fire år å lage. Mye av tiden gikk med på å designe et massivt lydbilde, få det til å høres ut som alt annet enn en mann på 50 som lager musikk på en datamaskin for første gang.

– En lydtekniker sa til meg at det å «forsøke å lage en plate på en bærbar datamaskin, er som å male et hus med en pensel på en pinne gjennom en brevsprekk». Så hvordan får man til å fylle rommet?

Han svarer på sitt eget spørsmål:

– Jeg vet ikke. Jeg glemte ta notater underveis. Men jeg skal i alle fall aldri gjøre det igjen.

Slutten

Dette er hans aller siste plate, visstnok. Det plager ham at han ser stadig færre grunner til å berike verden med musikk. Å gå tom for ting å si kan skje den beste, og åtte studioalbum er et fint tidspunkt for å kaste inn håndkleet.

– Når jeg hører på musikken jeg selv liker, tenker jeg ofte: «Hva er poenget med å produsere egen musikk? Hva kan jeg bidra med, når alt allerede er blitt sagt så åpent, så vakkert, så velformulert?» Det blir vanskeligere og vanskeligere å rettferdiggjøre et rom for musikken min.

Også en dyp skepsis til musikkbransjen går ham på nervene. Nå om dagen, sier han, råder kjøp-og-kast-mentaliteten mer enn noensinne – det er nesten så album lages bare for å skaffe band turneer.

– Bare gi ut en plate, det spiller ingen rolle! Ingen hører på denne dritten uansett, sier Pierce.

– Jeg blir alltid nysgjerrig når folk sier de ikke vil beholde cd-ene sine, og jeg tror det handler om at de er blitt solgt søppel. For meg virker det ofte som om det ikke ligger noen tanke bak hva band gjør og hvorfor. Musikkbransjen gjør meg kvalm. Den slutter aldri å være avskyelig.

Selv har han vært opptatt av å presentere musikk i en minneverdig innpakning: I tillegg til pilleesken kom «Pure Phase» i et selvlysende cover, mens «Let it Come Down» – et album med over 100 musikere involvert – lå i en konkav avstøpning av et damefjes.

– Jeg hater ideen om å selge musikk til billigst mulig pris.

I 2008 hadde Spiritualized planer om å holde en konsert inne i partikkelakseleratoren til Cern, den europeiske organisasjonen for kjernefysisk forskning. Musikkvideoen til «Out of Sight» ble filmet på vulkanen Etna mens den hadde utbrudd. Bandet er dessuten oppført i Guinness rekordbok: I 1997 spilte de i 114. etasje i Torontos CN-tårn, den høyeste konserten noensinne.

Alderdommen

«And Nothing Hurt» handler om å akseptere sin egen alder, om å slå seg til ro med at tiden går én vei.

– Rock 'n' roll er vakker og uanstrengt når den er full av ungdommelighet. Når den har den arrogansen og dårskapen bare unge har, da spiller gitaren praktisk talt av seg selv, sier Pierce.

– Det har vært viktig for meg å lage et album som det er passende å lage for en på min alder. At jeg ikke later som at musikken kommer fra en tidligere versjon av meg. Man ville for eksempel ikke spurt en maler om å male som da han eller hun var 19 år gammel, fordi det er enklere å selge. Den type retorikk er jeg ikke interessert i.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.