Raymond T. Hauger, vokalist i Beglomeg og Norges siste egentlige rockestjerne

Alt går som kjent til helvete, men at Østlandet skulle kle seg i full vinter 2018 – hvem hadde trodd? Det føles som en intens siste krampetrekning etter et langvarig kjærlighetsforhold, det kanskje endelige, gråtkvalte samkvem etter bruddet.

Ved heiene utover Hadeland – blant høystemte kjent som «Norges Toscana» – er det metervis med snø, på låvetak og barskog. Det har vært overskyet gjennom Groruddalen og oppover, men akkurat idet veien når en bakketopp ved Lunner, bryter solen svakt i gjennom, bader hele snølandskapet mot Jevnaker i lett disig glitter.

Forbi det Hellstrøm-reddede serveringsstedet Oldermors Karjol, og ved enden av en blindvei, befinner en av norsk, striglet musikkoffentlighets mest markante skikkelser seg. Intet mindre. En oppvigler, en byoriginal, en levemann, og – som det heter – en unik stemme. Eller det Turbonegers Thomas Seltzer har kalt en «Elling pluss hipsterkapital».

Vokalist i Beglomeg, Raymond T. Hauger (36), bor her ute for tiden i et slags selvpålagt eksil, trenger ro.

Vi skal gå en skitur. Hauger har Renault med ødelagt håndbrekk, raske overtrekksbukser, sekk med kakao og Kvikk-Lunsj, samt tynnstoffet sponsorlue fra de møblerte Oslo-hjems hoffleverandør – Bull Ski & Kajakk: Kalotten viser kastetilhørighet langt unna Kongsvinger-traktenes skogsslekter, men så taler da også Hauger titt og ofte et stringent riksmål. ​ På Beglomegs siste singel, oppløftende kalt «Kom deg over», uttaler han endog «bekymret» med stemt K – be-Kymret.

Vi har satt oss i en sving, Hauger byr på sitteunderlag og blodappelsin.

– Uttalen har jeg tatt fra Toralv Maurstad. Han sier dessuten også K-ynisk, forteller han.

Det er kaldt når man sitter til skogs midtvinters. Med vårrønna kommer Beglomegs etterlengtede annetalbum.

Kritikerbriller

Det var januar 2016, og utdeling av Spellemannprisen. Bryr noen egentlig seg om Spellemannprisen lenger? Tilsynelatende i hvert fall litt. Googler man Beglomeg, kommer «spellemann» kjapt opp som neste foreslåtte søkeord. Det er forståelig.

Bandets albumdebut hadde den karakteristiske tittelen «€urokrjem», ​og var nominert i den kanskje arkaiske kategorien «Rock». ​Utdeler var hele Norges opplending, Maj Britt Andersen, som har noe, vel, nettopp «beglomegsk» over seg: Musikalsk troverdighet, optimistisk snert, og en indre Indre Østlands-sevje. Det var lov å håpe. Hadde man – som mange jo har – møtt Raymond T. Hauger ute på livet når han er «i sonen», visste man at her kunne det skrives fjernsynshistorie.

Andersen nølte litt, leste så triumferende «beglo meg!» på kav totning, og sirkuset var i gang: Hauger hvisket øyensynlig noe skjelmsk til henne, skrek mot publikum at bransjen tross alt handlet om en-ter-tain-ment!, tok noen piruetter, spurte om han hadde ubegrenset med tid, om det var vakter der, om han ble tatt av om han «viser tissen!» før han roet ned det hele, tok frem «Lasse Midttun-brillene» – navngitt etter en middels kjent kulturkritiker i Morgenbladet, og ga seg til å lese en tekst om kjærlighet av den tyske psykoanalytikeren Erich Fromm, sist aktualisert i den norske oppvekstfilmen «Frida med hjertet i hånden» (1991). Da publikum forsøkte seg med applaus, gikk Haugers tindrende Nils Vogt-aktige stemme opp i fistel: «Slutt med det der!»

NRK kuttet visst tidlig i det som fremsto som et innblikk i et unikt sinn, høyt og lavt, en slags redningsmann oppi en dvask norsk offentlighet. Også kjent for å coine ulike begrep i sosiale medier og hovedstadsmiljøer, ga Hauger seg i kast med disse da han møtte pressen etterpå. Han hoppet opp og ned, gikk på ny i fistel, snakket om å «snu kalde» og «lekkert, mann», før han plutselig ble den norske billedkunstneren Pushwagner, komplett med tannløs mimikk og tverrhet.

– Pushwagner har kalt meg «en jævla kopist», men her var det ikke overveid, må bare ha vært noe rent fysisk som skjedde. Jeg hadde tatt litt Ritalin. Da får man kanskje de samme ytre karakteristika.

Pushwagner har kalt meg «en jævla kopist», men her var det ikke overveid, må bare ha vært noe rent fysisk som skjedde. Jeg hadde tatt litt Ritalin

Raymond T. Hauger

– Hvor viktig var en Spellemannpris?

– Jeg vil alltid gjøre moren min til lags. Det var fint for henne å fortelle når hun gikk på butikken og møtte halvkjente!

Norwegian wood

Det er noe med disse skogsfolkene oppover i Østlandstraktene. De kan bli noen strie, hardspente lugger – vriompeiser fulle av tæl. Halve Thure Erik Lunds forfatterskap handler om nettopp dettane.

Raymond Haugers foreldre var begge fra ulike deler av Finnskogen. Moren kom fra karrige kår, fikk vesle Raymond som 21-åring, holdt jobb ved en ferskvaredisk. Lite med penger, lite av alt. Faren spilte trekkspill, fikk MS rundt babyfødselen, ble gradvis svært invalidisert. Store deler av Haugers oppvekst har gått med til å pleie ham.

– Det er nok noe av grunnen til at jeg har fått et lite oppheng i Nils Vogt. Faren min var glad i «Mot i brøstet», jeg er vokst opp med å se det sammen med ham, utallige timer med vhs-opptak av lineær-TV 2. Han introduserte meg også for Leif Juster, Arve Opsahl og Carsten Byhring, sånne folk. Han ga meg i hvert fall noe!

Det var ikke det eneste. Hauger husker også en fersk kassett med Michael Jacksons nyeste, «Bad», kjøpt av faren til ham i femårsalderen for 100 kroner blank, nedi Sandvika, Bærum. Den satte spor. Farmoren ble etter hvert de begges nærmeste omsorgsperson. Hauger mener hun døde av ren og skjær utmattelse. Selv var han også tjoret fast til farens sykdom.

– Den preget alt, var så jævlig uforutsigbar, et konstant stressmoment. Han ramlet over ende, ba meg om ting jeg ikke klarte hjelpe ham med. ​ Jeg kunne komme hjem, så hadde han plutselig blitt lam i tungen, mistet evnen til å snakke for godt.

Sterk rock

Han unge Raymond Hauger spilte fotball, var urolig, men ganske skoleflink, utredet for adhd uten resultater, gikk etter hvert i tyggegummigule nittitallsbukser fra Diesel, ble slått ned én eneste gang på Shell Kongsvinger, hørte på det han kaller «sterk rock» – et sterkt begrep – Black Sabbath, AC/DC.

Moren sier hun har angret på at hun ga ham så frie tøyler. Han handlet plater på Capricorn Records i Kongsvinger, bestilte mer fra Akers Mics lilla postordrekatalog. I 1996, 14 år gammel, begynte han å spille i band.

– Jeg vil ikke anbefale Kongsvinger, egentlig. Det er et ok sted hvis du vil ha bråk. Rånere, fokus på idrettsprestasjoner, rekordhøy selvmordsstatistikk.

Jeg vil ikke anbefale Kongsvinger, egentlig. Det er et ok sted hvis du vil ha bråk

Raymond T. Hauger

Hauger hang med noen undergangsdømte, betydelig eldre skatere med velutviklet tungrockentusiasme, holdt seg støtt med folk både fem og ti år eldre enn ham selv, «sikkert på grunn av farssavn».

Vel nede til siviltjeneste og hovedstad tok han hyre hos Senter for sjeldne diagnoser på Stovner – tidligere Blødersenteret.

– Du hadde folk som måtte bruke timevis hver dag på å skrelle av seg huden med en slags ostehøvel fordi den vokste så fort.

Å bistå syke folk har tilsynelatende fulgt hedmarkingen siden barnsben av. Han har jobbet flere år som assistent for en pleietrengende med samme diagnose som faren. Etter at vedkommende nylig døde, står han nå uten alminnelig arbeid. Han gikk en stund før dette med posten på Kongsvinger, på fylla i Oslo. Hadde et band som ble anmeldt av forfatter og bygderomantiker Levi Henrikssen i lokalavisen, tok Ex.phil. og studerte litt europeisk heksetro og trolldom oppå Blindern.

Hauger gjorde så to–tre lengre Europa- og USA-turneer med de så løfterike narkorockerne i Pirate Love. Perioden sammenfalt med at faren til slutt døde. Omtrent samtidig etablerte han dette groovy storbandet Beglomeg, kjent for å snu det mest tverre og innmutte konsertlokale fullstendig på hodet. Det var nakenstunts, kostymer og halloi, men hva spilte de egentlig? Si det. Rock, med kanskje ulike deler perkussiv funk, kraut, psykedelia, techno og fjomp. Bra bassing. Show.

Eller, for å igjen ty til NRKs Thomas Seltzer og uttalelser i Glåmdalen med henvisning til medisineren Wilhelm Reichs teori om «orgon» som en livskraft, en helbredende, seksuell energi som eksisterte i atmosfæren og i alt levende:

– Det som kommer ut av høyttalerne når man setter på Beglomeg, er ren og skjær orgon​.

Håp i de foldede hender

Det er kun én annen skiløper ute i skogene ved Myrvoll, Jevnaker denne dagen – en gammel marg med is i skjegget og god staketeknikk. Han hilser ikke. Glir videre.

Raymond Hauger tilbyr kakao på en termos fra Lillehammer-OL. Logoen og symbolene sender tankene til Beglomegs selvtitulerte musikksjanger, og livsanskuelse – eurohåp.

– Det er idrettskavalkadenes estetikk. Store følelser i slow motion, snørret som renner i sakte film over målgang, skal Hauger forklare senere.

Han smiler ikke. Rundt halsen henger det karakteristiske kjedet med euro-symbolet, kjøpt på Ebay av en belgier.

– Eurohåp formidler den ultimate følelsen av at ting kommer til å løse seg, av at alt kommer gå bra til slutt. ​

Hauger administrerer en liten Facebook-gruppe viet trosretningen. Standardverk? Tenk Vangelis' idrettshymne «Chariots of Fire». Eller noe sånt. Mye av aktiviteten på gruppen består av velmente sjeler som forsøker foreslå musikk eller fenomener, men det er jo Hauger selv som sitter på definisjonsmakten. Sjangeren er nærmest en kampsak, og ble henført forsøkt gjort rede for av Hauger under teltduken i det såkalte Biblioteket ved Øyafestivalen 2016.

– Jeg begynte å høre likheter i mye. Eurohåp uttrykker en lengsel til noe så banalt som trygghet, et dypt ønske om det. Det er en ekstatisk følelse, som jeg bare ble så sinnssykt grepet av, sier han.

Eurohåp trenger ikke være olympisk nittitall eller engang europeisk, så lenge patosen stemmer.

– Det ultimate bildet på følelsen er et frokostbord: En familie der alt bare er hyggelig, der alt bare er godt.

Samme trygghet kom ikke Hauger til gode da han hadde delt ut Spellemann i en annen disiplin – Årets Danseband, 2016. En av de involverte var misfornøyd med talen, ville etterpå – med truende mine – ha ham til å drikke av noe rødsvart gugge oppi et glass. Hauger var redd det var GHB – dansebandmiljøenes foretrukne rusmiddel.

– De gir jo helt blanke faen i konvensjoner, tjener mest, gjør det best. De er anarkister, bare driter i alt!

Beglomegs frontfigur kommer selv fra en dansebandfamilie.

– Jeg satt og hørte på lokalradioen, Radio Randsfjord, her forleden, så skjønte jeg plutselig at det var søskenbarnet mitt som sang. Han har danseband bortpå Brandval, sier han.

– Da fikk jeg en klump i halsen.

Kyssesyken

Det er tirsdag kveld på det franske brasseriet Le Benjamin på nedre Grünerløkka i Oslo, kun et sigarettknips unna Raymond Haugers bopel. Tirsdag er visst utelivets store tapsdag, og ifølge Hauger statistisk den dagen flest tar sitt eget liv. Helgen sitter ikke lenger i, man kan ikke ynke seg som på mandager, men har akkurat fått nok energi til å sette en plan ut i live. Tirsdager er ingenting.

Også dette har Hauger gjort sitt ytterste for å avhjelpe. Hans tirsdags-evenement Den Gyldne Sprekk – en slags vidløftig og uforutsigbar «rockeklubb» på housestedet Jaeger, åpen for det meste – var nylig nominert til Natt&Dags Osloprisen for beste klubbkonsept.

Platebagen står under restaurantbordet, og er fylt med alt fra Aerosmith til den sorgmuntre hedmarkstrubaduren Håkon Bankens countrysanger om alkoholisme, trange oppvekstkår og Gud. Den hvite burgunderen drikker godt til sjømaten, fulgt av forrående Marc-sprit, laget på vinavfall.

Når henger Hauger i taklampen? Han kan bli fysisk på byen, deler villig ut kyss, skulderklapp, små hopp, omfavnelser og den slags til begge kjønn. Det er blitt noen nettsaker om kyssing av Susanne Sundfør og så videre. Sist jeg møtte ham ute, kvitterte en sjalu bargjest med en springskalle, og blodet sprutet.

– Jeg blir genuint glad. Det er bare uttrykk for en pur glede over å møte folk!

Voldsreaksjonen er ikke typisk. Hauger beskrives først og fremst som en slags naturkraft i utelivet, han formelig «fiser rundt». En høyt holdt maskot, en byoriginal med hjertet utenpå høyhalseren.

– Jeg var vel en bygdeoriginal, nå er jeg blitt byoriginal!

Jeg var vel en bygdeoriginal, nå er jeg blitt byoriginal!

Raymond T. Hauger

Beglomegs siste singel, «Kom deg over» består av Hauger som prediker et livsbejaende budskap, direkte oversatt fra Detroits technolegender i Underground Resistance: «Bare led deg selv i retning dine drømmer!»

– Det er blottet for metaforer. Bare rett frem banal eksistensialisme. Det traff meg veldig, forteller han.

– Driver du og flipper med folk?

–Alt har potensielt humor i seg, ufrivillig eller ei. Se på Satyricon – det er jo drit morsomt. Eller Stein Torleif Bjella. Han går like mye inn i en karakter som meg. Men Beglomeg er ikke noe hersens komiprosjekt. Jeg forstår ikke at noen kan tro det.

En dyp slurk.

– Vi hadde ikke klart å holde på med dette så lenge om det ikke føltes inderlig.

Home alone

Ved Jaeger og Den Gyldne Sprekk er klokken rundt ett på natten. Raymond T. Hauger har pumpet ut groovy, riffdreven, tung rock, og kommet med stadige longdrinks flankert av svarte, illsinte, små Fernet Branca siden vi ankom. Kan en kald tirsdag bli varmere? Italiensk prog og digestif i skjønn forening.

Ved en kuriøs tildragelse – et ørlite hjerneslag? – går en etiopisk administrert taxi plutselig i retning hjemover. Hauger blir, naturligvis, han er på jobb: En-ter-tain-ment. I løpet av natten ringer det ubesvart i telefonen. Klokken 05:48 har kveldens klubbvert og dj sendt et lettere tilsjasket bilde av seg selv og artistkollega Emil the Duke på vinternach et eller annet altfor lyst sted i hovedstaden. Klokken 13:49 dagen etter, renner det inn to meldinger.

Først: «Fyff», deretter: «Ble baluba».

Verden står til påske.

' (Vilkår)