Popquiz: Hvordan målbinder du Mark E. Smith (58), som siden starten i 1976 har vært daglig leder i The Fall, et av Storbritannias viktigste kultband, hyppig omtalt som det tredje viktigste bandet fra Manchester, etter The Smiths og New Order?

Svar: Du forteller ham at fire av de 35 eksmedlemmene i The Fall ikke bare skriver bøker om sine år i bandet, de har også startet eget band. Og at de ikke bare fremfører gamle The Fall-låter, sunget av Smiths ekskone, men at de også har begynt å skrive nye sanger. For første og siste gang i intervjuet blir Smith stille.

– Det var rart ...

Blurs opportunistiske britpophit «Girls and Boys», den totale motsatsen til Smiths evige frykt for å bli for populær, beskrevet i sangtekster som «and if I ever end up like U2 / slit my throat with a garden vegetable», ljomer over anlegget på Gullivers. Dette er puben Smith foretrekker når han beveger seg inn til Manchester sentrum fra hjemmet i nabobyen Prestwich, der han vokste opp.

The Fall har knapt hatt en eneste hitsingel, men påvirkningskraften er stor. Band som U2, Pavement, Sonic Youth, Arctic Monkeys og Happy Mondays har vært fans, mens Smiths vittige, iltre og ofte vanskelig gjennomtrengelige tekster om den grå hverdagen i Nord-England er blitt analysert og diskutert i snart 40 år. Men nå stirrer «England’s greatest living poet» ned i whiskyglasset.

– Når begynte de med det?

– De skrev sine første sanger denne helgen.

Mer stillhet. Smith ber om en ny pils.

– Jeg skjønner det ikke. Hvis de hater meg så mye som de gjør, hvorfor vil de gjøre dette? Jeg er ikke død, og det er heller ikke The Fall. Men alle bøkene deres handler om meg. Og det er mine tekster de synger!

Nå vender den offentlige Mark E. Smith tilbake. Ikke den visjonære rockesliteren eller den rause farsfiguren, men den manipulerende drittsekken, han som alltid har en syrlig melding på lager, diktatoren som mobber sine musikere og knegger ondt, han som kan suge all gleden ut av et rom bare ved å komme inn i det.

– Disse eksmedlemmene er avskum og fortjener ikke å leve. De klarer tydeligvis ikke å gjøre noe annet, de jævla fittene.

Punkpoesi

Mark E. Smith ankom Gullivers presis, nydusjet og rett fra turnébussen etter gårsdagens konsert i Norwich. Han kan ikke la bandet hvile, har ingen radioslagere eller bestselgere å hvile på. Han ga nettopp ut The Falls 31. studioalbum, «Sub-Lingual Tablet», men ser mer ut som en sliten revisor i for stor dress enn rockestjerne, og han har alltid foretrukket å henge på lurvete puber der gamle menn heller i seg flat bitter-øl.

I glansdagene til Manchester-klubben The Haçienda var han det eneste Fall-medlemmet som kunne danse, men nå sier eksmedlemmene at han har endt opp som den iltre, gamle gubben han alltid har hørtes ut som bak mikrofonen. Fingrene er gammelmanns¬krokete, ansiktet er prydet av fjonete skjeggstubber barberhøvelen bommet på og Smith knegger sin hvesende latter når han forteller at han oppfatter nordmenn som et litterært folkeferd. The Fall har spilt i Norge fire ganger: på utestedet Studio 26 i Oslo i 1984, i regi av klubbkvelden Ratz, på Øyafestivalen i 2006, på Numusic-festivalen i Stavanger i 2008 og på Blå i 2012.

– Jeg har alltid vært avhengig av å lese og sluker alt jeg kommer over, fra plakater på veggen til melke-kartonger, men samtidig finner jeg mye litteratur støtende, bøker som «Jane Eyre». Jeg skriver alltid, og oppfatter at nordmenn tar skrivekunsten mer seriøst enn britene. Engelske aviser er en fornærmelse, og jeg mener mange ikke burde fått lov til å skrive.

Mer om dette lovforslaget senere.

The Fall startet som et litterært band, navnet er tatt fra Albert Camus-romanen «Fallet». Alternativet var The Outsiders, etter Camus’ «Den fremmede», men Smith hadde lest den, og likte den ikke. Han forteller også at han ikke vil ha det på seg at bandet oppsto som følge av Sex Pistols’ sagnomsuste konsert i Manchester i 1976, men at den konserten overbeviste Smith om at The Fall var bedre, de trengte bare en trommeslager.

– Jeg startet gruppen før det, som en poesigruppe. Jeg liker ikke Manchester-folk og jeg liker ikke Manchester-trender, men ville starte en gruppe som laget rar musikk. Gode tekster med musikk som var langt fra rock’n’roll, en form for antimusikk.

Som forbildene Velvet Underground, Can og Captain Beefheart er påvirkningskraften av The Falls skjeve rock langt sterkere enn salgstallene, og da tidligere trommeslager Simon Wolstencroft hørte «The Rockafeller Skank», gjennombruddshiten til Fatboy Slim i 1998, var han sikker på at han hadde forlatt The Fall rett før de endelig fikk en hit. Han kunne sagt det samme om LCD Soundsystems debutsingel «Losing My Edge» fra 2002, der James Murphy gjorde sin beste Mark E. Smith-imitasjon. Øya-aktuelle Fat White Family ga i vinter ut singelen «I Am Mark E Smith».

Bandet har aldri nådd bredere ut enn én Topp 30-singel i Storbritannia, en låt i filmen «Nattsvermeren» og en oppvarmingsjobb for The Fall-inspirerte U2, som endte med at bandets gitarist ble kastet ned en trapp av irenes sikkerhetsvakter. Tidligere Fall-medlemmer bretter nå ut det harde livet i rockens andredivisjon i en rekke bøker, men Smith er ikke begeistret.

– Har du lest alle bøkene om The Fall? Dette beundrer jeg med nordmenn, hvordan kan noen lese den Steve Hanley-boken? Jeg klarte ikke å lese den selv om den handler om meg, den var så dårlig skrevet. Folk som Hanley burde ikke fått lov til å skrive. Jeg kan ­takle fucking Ibsen og fucking Hamsun, men ikke fucking Steve Hanley, han lærte først å skrive da han var 30 år gammel.

Nå spør Smith om D2 likte selvbiografien til Simon Wolstencroft, trommeslageren som takket nei til både The Smiths og The Stone Roses, men ja til  å spille i The Fall fra 1986 til 1997. Smith gir svaret selv. Klassehatet bobler til overflaten, fulgt av en anekdote om faren som kjempet i Tyskland i 1945.

– Disse folkene er alle middelklasse, de hverken likte eller forsto hvordan det var å være i The Fall. De har mislyktes som bankmenn, som musikere og nå også med litteraturen.

De frigjorte

Dagen før, på en moderne pub i Chorlton-cum-Hardy, forteller gitarist Steve Trafford at han er lei reaksjonene som nesten alltid kommer når han forteller at han spilte i The Fall fra 2004 til 2006.

– «Alle har spilt i The Fall», svarer folk. Vitsen begynner å bli irriterende, det er som om du bare er vrakgods.

Der The Fall er favorittband og en engelsk nasjonalskatt for noen, er bandet en snart 40 år gammel vits for andre. I vår meldte satiresiden The Daily Mash at prins Harry, fjerdemann i arverekken til den britiske tronen, var rekruttert som bassist. «Å spille i The Fall er noe de fleste unge britiske menn må gjennom i løpet av sitt liv. Hvorfor skulle jeg være annerledes?» ble den 30 år gamle prinsen «sitert» på i saken.

– Begge deler er sant, mener bassist Steve Hanley (56), som med sine 20 år ved «fronten» er Fall-medlemmet med lengst fartstid etter sjefen selv. Han var den stødige og tause bassisten fra 1979 til han gikk til fysisk angrep på Mark E. Smith under en New York-konsert i 1998. Siden har de ikke snakket sammen.

– Da hadde vi blitt en vits, det handlet ikke om musikk lenger. Folk kom på konsertene for å se om det ble noe drama, men nå tror jeg pendelen har svingt tilbake igjen.

For interessen rundt The Fall vokser. Bandet fant igjen formen midt i 2000-årene, samtidig som musikkjournalisten Dave Simpson brukte to år på å spore opp (nesten) alle de tidligere medlemmene. Boken «The Fallen: Life In and Out of Britain’s Most Insane Group» (2007) ble starten på en hel industri med The Fall-bøker. Den nøret også opp under myten om The Fall som et band der medlemmer gikk ut og inn som i en svingdør, på Wikipedia står 66 musikere oppført som bandmedlemmer.

– Simpson ga like stor plass til noen som spilte klarinett på én konsert som til oss som spilte i The Fall i 15–20 år, fnyser Hanley.

I 2008 oppsummerte Smith basketaket med Hanley i selvbiografien «Renegade», i kapittelet «The March of the Gormless Bastards». Gitarist Steve Trafford ble avskrevet som en «daft cunt» og en pseudointellektuell som leste «Forbrytelse og straff» på turnébussen uten å skjønne at «alle» hadde lest den da de var 15. Ifjor slo Hanley tilbake med sin selvbiografi, «The Big Midweek: Life Inside The Fall», en glamourfri skildring av hverdagen i bandet «som gikk fra en sliten bandbuss til å møte den hollandske dronningen og tilbake til den slitne bandbussen igjen».

I mai tilspisset feiden seg ytterligere. Samme uke som The Fall ga ut nytt album, svarte Hanley og Trafford med urpremiere på nye låter under forrige fredags London-konsert med The Fall-coverbandet Brix and The Extricated, frontet av Smiths ekskone Brix Smith-Start, som i tillegg skriver på sin selvbiografi. Samme kveld feiret Una Baines, keyboardist i The Fall 1976–78, utgivelsen av «I’ll Be Your Mirror», en selvbiografisk tegneserie om det skjebnefulle møtet med Mark E. Smith på et tivoli i 1973.

– Jeg tror grunnen til at Mark ikke liker disse bøkene er at han føler de røper hemmeligheter, at vi ødelegger mysteriet og viser at musikerne i The Fall er langt viktigere enn slik han liker å fremstille det, sier Hanley.

Det offentlige bildet av The Fall er et band frontet av en visjonær tekstforfatter og antirockesanger, backet opp av ansiktsløse musikere som kan byttes ut som arbeidere ved et samlebånd. Men virkeligheten var slik: Smith kom med tekster, løse ideer eller opptak på diktafonen sin, mens bandet skrev musikken. Ofte var låtene skrevet på forhånd, og ventet bare på Smiths tekster. En dag kom Smith med et lydopptak av fugler som sang og ringeklokken på en isbil, noe han mente var selve lyden av England.

– Alle skrev sanger, det var hard konkurranse. Jeg tror det beste fra The Fall kom når Mark jobbet tett med én musiker hjemme hos ham. Gitarist Craig Scanlon kom opp med «Edinburgh Man» og «Bill is Dead», mens jeg og Mark skrev «Hey! Luciani». Men når oppfatningen er at The Fall er Mark og noen ansiktsløse musikere, får det ham til å føle seg viktigere. Det er greit for meg, The Fall er hans livsverk, han har ikke gjort annet, sier Hanley.

Whisky, speed og rock’n’roll

Da Simon Wolstencroft (52) i november skulle feire utgivelsen av selvbiografien «You Can Drum But You Can’t Hide», dro han hjem til Mark E. Smith for å invitere ham til lanseringsfesten. Ingen åpnet, så han stakk invitasjonen inn under døren.

– Jeg hørte aldri noe fra ham. Jeg har stukket flere lapper inn i dørsprekken hans gjennom årene, og jeg merker jo at han er der inne. Jeg hører lyder og at det rasler i persiennene, men han har aldri tatt kontakt. Jeg forstår det, han har sagt at jeg forlot et synkende skip. Og det sank jo. Men han var kapteinen, hvorfor skulle jeg gå ned også?

Med unntak av et vennlig «hei» ved et tilfeldig møte i Manchester-natten har «Funky Si» ikke snakket med Smith siden han forlot The Fall i 1997, etter ti år bak trommesettet.

– Mark nevnte meg ikke i boken sin, det er det nærmeste man kommer smiger fra den kanten. Men nå vil jeg si noe hyggelig om Mark, hvor vil du at jeg skal starte?

Vi møter ham over en italiensk pils i en fjong hotellbar like ved India House, den røde mursteinsbygningen der både han og Oasis-sjef Noel Gallagher bodde tidlig i 1990-årene. I selvbiografien skriver Wolstencroft at Smiths faderlige, hyggelige side nærmest er ukjent for offentligheten. De to ble gode venner. I starten.

– De første fem–seks årene var flotte, han kjøpte plater til meg, var vennlig og generøs, tok meg med på ferie til Venezia.

Samtidig som The Fall får sin første, og eneste, Topp 30-hit med «There’s A Ghost In My House» i 1987, begynner stemningen å endre seg. Smith blir mer ondskapsfull, hans «shit-list» over musikernes tabber, som begynte som en spøk, blir mer alvorlig. Ekteskapet med Brix skranter, hun sammenligner bandet med en sump der alle dras under.

Etter skilsmissen i 1989 skriver The Fall kontrakt med plateselskapet Phonogram, og 1990s «Extricate» blir en av deres største kritiker- og publikumssuksesser. Samtidig er interessen rundt musikk fra «Madchester» økende, som følge av nye band som The Stone Roses og Happy Mondays. Men selv om The Fall jobber hardere enn noensinne, lar gjennombruddet vente på seg. Tre år senere er plateselskapet ikke engang interessert i høre på demoene til nytt album.

– Fra 1991 ble ting gradvis verre, nedturene gikk utover både økonomien og Marks mentale helse. Og så var det alt det vi sniffet i oss, forteller Wolstencroft, som selv hadde slitt med rusmisbruk siden han ble introdusert for heroin av Andy Rourke i The Smiths i 1980.

I The Fall besto dietten av alkohol og amfetamin.

– Jeg brukte speed da jeg var med bandet og heroin for meg selv. Det første vi gjorde da vi ankom en by for en spillejobb, var å få noen til å kjøpe dop for oss. Og Mark likte speed like godt som resten av bandet, da jeg ble hyret som trommeslager feiret vi det med noen linjer og en whisky.

– Påvirket det musikken?

– Definitivt! Mark ba meg alltid om å spille raskere, han sa aldri at jeg skulle roe ned tempoet.

Selv da Mark E. Smith møtte en av sine få helter, Lou Reed, oppførte han seg uhøflig. Den eneste gangen Wolstencroft så at vokalisten var «starstruck», var da bandet traff den kjederøykende, øltørste snookerlegenden Alex «Hurricane» Higgins fra Nord-Irland, beryktet for å ha skallet ned en dommer.

– Jeg har alltid ment at Mark ser på seg selv som en moderne Jerry Lee Lewis, en hard mann i skinnjakke. Hvis det fantes et piano i studio, satt han seg alltid ned for å hamre løs på tangentene.

Rockabilly anno 2015

Hvis Mark E. Smith er redd for noe, er det å lykkes. Mottoet for bandet var «if it doesn’t need fixing, break it», skriver Steve Hanley. Med årene blir tekstene stadig mer diffuse, mens musikken bare blir enklere og mer primitiv.Smith hører mest på gammel rock’n’roll og rockabilly, noe som bekrefter parallellen til den 79 år gamle urrockeren Jerry Lee Lewis.

«The Fall are about the present, and that’s it», skrev han i «Renegade». Han hater å se tilbake og kvier seg for å se fremover.

– Hvis jeg kunne ha bestemt, ville jeg ha ødelagt The Falls fortid – og bare sittet igjen med denne nye platen. Jeg er på et vis lei den allerede, den er for tilgjengelig.

Han snakker fortsatt inn låtideer på en gammel diktafon, han har hverken epost eller Twitter-konto, har ikke engang datamaskin.

– Visste du at 60 prosent av befolkningen i Storbritannia ikke eier en datamaskin? Jeg finner det vanskelig å tro selv, men det er sant.

En røslig kar tramper mot oss, slenger et glass whisky over bordet. Whiskykasteren er Mark Kennedy, kunstneren bak «Reformation Post TLC»-omslaget til The Fall, og mannen Smith beskriver som sin eneste venn.

– Vennskap er for idioter. Hvem vil være venn med den jævla fitta der? Du blir sykt lei av ham, og bruker bare tiden til å prøve å bli kvitt ham, kontrer Kennedy.

– Mark er som meg. Han tar det han finner rundt seg, og putter det sammen på nytt vis. Han er en mosaikkunstner.

En annen bekjent setter seg ved bordet, stirrer olmt foran seg, sender en saftig spyttklyse i gulvet. Intervjuet går mot slutten.

– Hva er ditt favoritt Fall-album?

– Det siste, så klart, svarer Smith.

– Og det du liker minst?

– Ganske mange. Det som kom ut før det siste.

– Har du gått lei noen gang?

– Mange ganger. Hvert år, hver niende måned, men ikke så ofte de siste årene.

– Neste år er det 40-årsjubileum for The Fall ...

– Og det er 20 år siden IRA bombet Manchester, avbryter mosaikkunstneren.

– Hva er verst?

– At The Fall kan bli populære. At de ender på «Top of the Pops». Kom igjen, vi går, sier Kennedy til Smith.

Smith reiser seg, marsjerer ut i baren, D2 roper spørsmålet om 40-årsjubileet etter ham, men han ­svarer ikke, bare forsvinner. Selv Mark Kennedy og spytteren blir sittende igjen. Mark E. Smith er på vei hjem til Prestwich, trolig for å begynne arbeidet med The Falls 32. album.

Se også:
KOKKEN & HAVET: Bocuse d'Or-vinner Ørjan Johannessens beste oppskrifter med torsk.

BLOMSTERMAT: Lag mat med blomster med D2s nye sommerserie.

GIR OPP: D2s nye sykkelguide til verdens fineste sykkelsteder.

SIGNATURRETTEN: Lag sjøkrepssuppe slik det gjøres på Statholdergaarden.

STIL PÅ STRANDEN: Badesongen er her. Med det kommer også ny bademote for herrer.

Les mer fra D2 her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.