Først var det en «scene». Så ble det en bevegelse. Da The Specials-låten «Ghost Town» gynget til nummer én i Storbritannia sommeren 1981, var 2 Tone Records en kommersiell suksesshistorie.
Plateselskapet ble startet i Coventry av Specials-medlemmet og antirasisten Jerry Dammers to år i forveien.
Fakta: «2 Tone: Lives & Legacies»
Utstilling ved Herbert Art Gallery & Museum i Coventry, England.
– Det handlet om mer enn hva de sang, sier gallerikurator Ali Wells med et nikk til andre Specials-hits som «Why?» og «Doesn't Make It Alright».
– Man så det i bandene som var etnisk blandet, slik musikken var en blanding av svart ska og hvit punkrock. Man så det i etikettlogoen, bestående av sjakkruter. Alt de foretok seg, kokte ned til ett, sterkt, integrert budskap.
Bysbarn. Bassist Charley Anderson i Coventry-bandet The Selecter signerer autografer.
Alle ska med. The Bodysnatchers, også fra London, besto utelukkende av kvinner. Vokalist var Rhoda Dakar.
Popindustri
«De» inkluderte band som The Selecter, Madness, The Beat og The Bodysnatchers. Sjangerkollega Dammers signerte og utga. Men som Wells påpeker: Utgangspunktet «måtte» være Coventry – eller i alle fall ett eller annet sted i den tungindustrielle regionen Midlands.
– Etter annen verdenskrig fikk vi mange karibiske innvandrere hit. Mennene kom for å jobbe på fabrikk, kvinnene som sykepleiere. Det førte til at svart og hvit musikk ble spleiset av mennesker som menget seg med hverandre, sier hun.
– Samtidig ble det klart at ikke alle briter tok imot de nyankomne med åpne armer. Dette var en viktig drivkraft for Dammers. Han så rasisme overalt rundt seg og ville ta et oppgjør med den.
Sjefen. Låtskriveren og antirasisten Jerry Dammers grunnla sitt utstillingsaktuelle plateselskap i 1979.
Liv og stil
Sommerutstillingen «Lives & Legacies» har som ambisjon om å dokumentere alt innen 2 Tone-arven, som ifølge Wells er blitt aktualisert på nytt av Black Lives Matter.
Herbert-galleriet har nødvendigvis ryddet plass til kles- og livsstilen som fulgte med: Harrington-jakker, Fred Perry-skjorter, Dr. Martens-støvler, skinheads, mods, rudies.
– Betegnende var hvordan fansen liksom var på nivå med bandene. I gamle liveopptak ser man hvordan publikum inviteres opp på scenen mot konsertslutt. Musikerne fortsatte å spille, selv om det nesten så farlig ut, sier Wells og humrer.
– Først og fremst er det musikken vi feirer, legger hun til.
– Som jeg tror bandmedlemmene ville sagt det selv: Budskapet finnes. Men ingen ville fått høre det hvis det ikke var pakket inn i flotte, fengende melodier. Man skulle både danse og tenke.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.