Matias Tellez og Young Dreams er ute med nytt album, «Waves 2 You»

– Jeg er ikke et geni hele tiden, men det kan oppstå små, geniale øyeblikk. Der dumskap og klokskap møtes. Det kan sammenlignes med å løpe raskt ned et bratt fjell, sekundet en begynner å kalkulere sine steg, så faller en.

Matias Tellez – norsk pophistories kanskje yngste pjokk til å bli nettopp genierklært – har rukket å bli 28 år. Det betyr foreløpig 15 år som ung og lovende. Han har strenet gjennom restauranten Bare Vestland, kjent blant annet for sin svimlende plukkfisk. Og han har altså strenet inn i de sene, mannlige 20-år.

Det er ikke noen spøk. For finnes det egentlig en mer skråsikker og motbydelig alder? Finnes det en bedre tid? En bekjent – som for øvrig var rockestjerne – gratulerte en gang med 28-årsdagen. Selv var han litt eldre, men mente 28 var livets beste år: Man var gammel nok til å bli hjemme på kvelden, takke nei til utsvevelser, men man hadde også all verdens frihet til å gå nuts, gjøre hva man måtte behage.

Man er muligens også på sitt livs vakreste, sitt mest optimale fysiologisk sett. Trekkene er ferdigdefinerte og skarpe, kroppen er hakket seigere. Eventuelt valpefett og rest av senpubertal, keitete ufullendthet, er som forduftet, uten at forfallet har satt inn.

Vekk er som regel også de villeste påfunnene innen selvrepresentasjon, det grønne håret og klovnebuksene. Man er trygg, ferdig, voksen og samtidig purung. Herfra går det bare nedover.

For Matias Tellez må alt dette ha fortonet seg litt annerledes. Hans erfaringsgrunnlag er ikke som andres. Han er alt for en slags veteran å regne. Oppdaget som 13-åring, signert utenlands fem år senere, så forlot han solokarrieren og fikk noen andre til å synge for seg allerede 21 år gammel. Guttegjengen het Young Dreams, vokalisten het Rune Vandaskog, men bandet var Tellez' prosjekt. Årene gikk. Syv år senere er de og Tellez tilbake med andreplaten, «Waves 2 You».

– Mye av tematikken spinner rundt det å være ung og tro alt er mulig, og den gradvise erkjennelsen av at sånn er det ikke, forteller han.

Bandet er blitt eldre, men drømmene er fortsatt unge, musikken full av himmelstormende, bittersøt undring. De har ikke skiftet navn til Middleaged Reality selv om Tellez både er nygift og etablert plateprodusent. Men da trommeslageren nylig gikk hen og begynte på Politihøgskolen, ble det kanskje for mye.

Tellez smiler:

– Han er i permisjon inntil videre.

Spikerhode

I Bergen regner det naturligvis; isende kaldt, mørkt, mismodig og omsluttet av fjell. Og det regner liksom annerledes her, mer altomsluttende. Det er våtere, det formelig pisser ned utenfor restauranten.

Tellez beholder luen på en stund, avslår å smake på hvitvinen før skjenking, er kledd i klassisk, rundhalset mørkeblå genser, der buttondownskjortens mansjetter stikker et par centimeter ut av ermene. Lommetyv eller Ivy League-student?

Man kan også spørre seg hva det er med drikkevannet i denne byen. Har det endret seg? Mens man i etterkrigstiden skapte brumlebasser og utestemmer av Hans-Wilhelm Steinfelds og Davy Wathnes insisterende kaliber, laget 80-tallet tilsynelatende smallemmede, nesten kalvete gutter med hang til barokk pop, intrikate akkordprogresjoner og en nær-McCartneysk meloditeft. Har noen kastet englestøv i Svartdiken?

For Tellez' del begynte historien med et par chilenske foreldre som møttes i landets nå litt kjedelige havneby Antofagasta. Faren var opposisjonell sosialist, de var truet på livet, ble politiske flyktninger. Matias ble født i Bergen til fiolin og klassisk musikkoppfostrelse i den smått forrående bydelen Melkeplassen. Etter hvert lød også gitartabulaturet til Beatles' «Blackbird» fra barnerommet. En dokumentar om Pink Floyds tragiske helt, Syd Barrett, satte spor. Deretter gikk vesle Matias inn i Tupac Shakurs «Changes» og tidlig Wu-Tang.

– Jeg var god til å kjenne igjen samples, slukte en stund hele hiphop-kulturen – tagging, breaking og så videre.

Det varte ikke lenge. Som 12-13-åring falt han hodestups for en bokjente. Hun var to år eldre, hadde radikale foreldre, hørte på jazz, og gjengjeldte utrolig nok ungfolens forelskelse.

– Det snudde alt. Hun var 15 år, men 25 i hodet. Jeg var 13, men også 25 i hodet, forteller han. ​

Like etter ble Tellez erklært som et geni, og tatt under kinnskjeggene til den sagnomsuste bergenske plateprodusenten HP Gundersen, kjent også for å ha gjort artsfrenden Sondre Lerche stor. Med Gundersen og makker Kato Ådland spilte han inn nok materiale til tre album. Guttungen var i studio hele tiden, ble kjørt hjem til foreldrene på kvelden.

Som 15-åring opptrådte han på både Bylarm og Øyafestivalen. 18 år gammel kunne han kvittere ut prisen for Årets Urørt av det som nå er hans meningsmotstandere i NRK P3. Tellez har nylig gått hardt ut mot kanalens musikkprofil. Det vil antagelig bli fred i Midtøsten før allmennkringkasterens eventuelle ansvar for å vise bredden av ung musikk er ferdigdebattert.

På denne tiden ble dessuten Tellez signet stort og internasjonalt på Sony BMG, og fikk et durabelig økonomisk forskudd.

– Jeg leide en litt for dyr leilighet, var med å bygge opp et studio, gikk ut og spiste hele tiden, dro ut og hørte på techno, brukte opp nesten alt på drugs og moro.

– Et såkalt møte med veggen?

– På ingen måte, det var gøy dét. Jeg eksperimenterte med nesten alt som finnes av rusmidler i nesten fire år. Fascinerende og lærerikt, men litt skummelt også. Man må være forsiktig. Ingen rusmidler er for alle, ikke alkohol engang.

I stedet for rus, var det noe så jomfrunalsk som myggstikk som skulle nær velte Tellez. Lut lei av å bli sammenlignet med nettopp Sondre Lerche, av å stå på scenen, av å ikke føle seg god nok til å spille og synge, hadde han dannet Young Dreams, egentlig uten å tilkjennegi at det var ham som sto bak hele opplegget. Han ville ha utløp for noe annet enn naiv pop laget av et vidunderbarn i mariusgenser, han ville lage musikk uten grenser.

Låtene var storslåtte, ambisiøse og ledsaget av musikkvideoer med hipsterregissør Kristoffer Borglis ennå potente estetikk bestående av badedrakter og ulmende forstadsarkitektur. Young Dreams fikk mer oppmerksomhet ute enn hjemme, en Spellemannpris, henvendelser om internasjonale reklamekampanjer, og hundretusener av views på Youtube.

På turne i Kroatia på et bakende varmt hotell, overfylt av ungdom, lå imidlertid smitten tett. Tellez fikk noen stikk og ble syk nærmest umiddelbart. Det skulle vare i to år. Han var udiagnostisert med hjernehinnebetennelse og kyssesyke, forkastet deler av et ferdig album som bare minnet om isolasjon og sykdom.

– Det var som om noen slo en spiker ned i hodet på meg. Og der ble den sittende.

Stengetid

Hva skjer når en god bar stenger for natten? Døren låses, ølet får umerkelig personalpris, musikken blir hakket bedre, og røyking inne er tillatt. Akkurat dette foregår ved et sted i Bergen denne natt.

Bartenderen er øyensynlig en venn av Matias Tellez, og spiller nå det ukjente og underkjente åttitallsbandet Cleaners From Venus' kassettmusikk. Han følger opp med mer eklektisme: Ariel Pink, Nile Rodgers, Connan Mockasin. Det er en opplevelse å lytte til musikk med Tellez, høre hans innspill, se når ting forbløffer, når det imponerer. Samlytting er generelt undervurdert, kan inspirere til alt fra omfavnelser til medrevet vandalisme.

Selv har Tellez ikke lagt seg helt i venstre fil hva angår inspirasjonskilder til den nye Young Dreams-platen, og nevner ting som David Axelrod, Abba, Burt Bacharach og phillysoul.

– Jeg ville ha noe litt lettere denne gang, noe som lar seg spille live. Mens den første platen bare kunne tas i bruk på vei til eller fra festen, funker denne i alle tre situasjoner.

Musikken har imidlertid ennå dette løftet, den flyr høyt på himmelen.

Tellez smiler:

– Jo da, barokken har alltid fascinert meg, fugen – musikken skal oppover, opp til Gud.

Låtene handler da også påfallende ofte om solen – som helt konkret i «Cells» – om å fly nærme den. Tekstene er skrevet av den staute, høyreiste Sveio-australieren og vokalisten Rune Vandaskog. De to møttes på den famøse, nedlagte baren Vamoose i Bergen.

– Han sto midt utpå gulvet der og lyste. Nå er han jo for lengst slank, men den gang både så og hørtes han ut som den unge, tykke Brian Wilson. Det var fantastisk!

Vandaskog fungerer også som naturvinkelner i hovedstaden. Han smiler:

– Jeg får bare mumleskisser av Matias, men disse inneholder alltid flere clues tematisk. Enkeltord her og der. De gir alltid noe å begynne å jobbe med.

Tellez er snart klar med nye oppgaver til vokalistens rakryggede, klokkeklare stil.

– Det lener seg mer mot country. Jeg vil at min neste musikk skal låte som Glen Campbell flytende rundt i romdrakt ute i galaksen et sted.

Enhver som kjenner den nylig avdøde alzheimerpasienten Campbells malmfulle gyng, vet at dette bærer bud om stor potensiell skjønnhet.

Og at den friske P3-anthemen også neste gang for Young Dreams antagelig vil la vente på seg.

* (Vilkår)