Land! Det är land som jag ser,
när från det vilda hav,
drivande jag föll ner,
bedjande om en grav.
August Strindberg
Kvelden før løpet oppsummerte Jonas Colting (40) hva dagen ville bringe: «Dere kommer til å få se mye menneskelig lidelse.»
Et halv døgn senere flakker blikket hans mens han snakker. Han ser ut på skjærgården gjennom båtvinduene. Babord, styrbord, om hverandre. Et glassaktig slør over lett blodskutte øyne.
– Jeg har løpt og svømt slik siden den første etappen, sier Colting og holder frem den ene håndflaten.
Den mangler grotesk mye hud mellom hodelinje og håndbak.
– Det var veldig mye trengsel i begynnelsen, og jeg falt. Til å begynne med fossblødde det.
Han sitter så sammensunket hans muskuløse overkropp tillater. Nå og da trekker han fleecepleddet tettere rundt seg. Han har vunnet Ö till ö tre ganger, er vinner av det ubeskrivelig harde Ultraman, har utallige medaljer fra Ironman, triatlon, langdistanse, svømming, i det hele tatt alt som er langt og hardt, men akkurat nå ser han ikke slik ut.
Sliten, ødelagt, etter å ha brutt halvveis.
– Jeg har aldri følt meg så kraftløs. Da jeg svømte føltes det som jeg kom til å drukne.
(Saken fortsetter under bildet)
Oppgaven
Ö till ö er løpet som får topptrente multisportere til å fremstå som uforberedte mosjonister, med ekstremvær i trynet og harde sperretider i hælene.
For mange av dem handler det ikke om å gjennomføre de 75 kilometerne raskest mulig. Det handler om i det hele tatt å ta seg i mål helskinnet før det blir mørkt, samt å ha det så trivelig som mulig på veien.
For det er også et vakkert løp, over 26 av stockholmsskjærgårdens mest innbydende øyer – 65 kilometer løping og ti kilometer svømming mellom dem. Fra hotellet i Sandhamn til vertshuset på Utö. Den lengste
løpeetappen en halvmaraton, den lengste svømmeetappen over halvannen kilometer.
Starten
Tidlig, tidlig morgen utenfor Seglarhotellet. Ute i havgapet ligger skyene mektig radet opp; en lang, fluffy pølse som følger kysten, og over og bak et skydekke som de oransje strålene bryter gjennom i en guddommelig, barokk vifteform.
Soloppgangen farger havnen rød. En intens eim av tigerbalsam ligger som et teppe over strandpromenaden.
Løperne gjør seg klare. Noen snakker, ler. Påfallende lite nerver. De favorittstemplede er mer innadvendte.
De som har, retter på ekstrautstyr. Noen bruker såkalte dolmer, et flyteelement mellom bena.
Mange har tilpasset våtdraktene sine med lommer og ekstra glidelåser. Andre har spesialtilpassede finner, beskåret i lengden og i hælen tilpasset joggesko, slik at de tar minitalt med tid å ta av og på. 26 øyer betyr 42 skifter, og så er det bare å gange opp med antall sekunder man bruker på å tilpasse og styre med utstyret.
En av dem som har gjøglet mest, er en av veteranene og vinnerfavorittene, Antti Antonov. Til fjorårets løp bygde den svenske triatleten noe han kalte «Raketten» – en enorm konstruksjon av plast og skumgummi, som han plasserte strategisk ved midtgangen i båten som fraktet deltagerne fra Stockholm til Sandhamn. Hele båtturen skulte de andre deltagerne bort mot den, og undret hva den skulle være godt for.
– Jeg gjorde det for å psyke dem ut, og det fungerte, sier Antonov.
– Min argeste konkurrent hadde planlagt å kjøre uten dolme, men innrømmet etter løpet at synet av «Raketten» var det som fikk ham til å skifte mening. Han innrømmet også at han hadde forbannet dolmen hele løpet fordi den var i veien.
Sveinung Voreland og Torkil Solbakken fra Garnisonen i Sør-Varanger bruker derimot en taktikk med den militært korrekte forkortelsen KISS.
– Keep It Simple, Stupid, utdyper Voreland.
Løpslederen har fått kontakt med estlandsfergen. Det har hendt at den nesten har rent deltagerne i senk, og måttet stanse midt i innseilingen til Stockholm. Når den har passert løftes startpistolen i været, og de legger på sprang mellom sjøbodene og sensommergjestenes båter i det gamle fiskeværet.
Første gang gikk løpet motsatt vei. Sandhamn var endestasjon på et løp som bar preg av noe helt annet enn blodslit: En pub til pub-runde over to dager, en idé født på et fyllekalas.
Kalaset
Ti øl ut i høysommernatten så det så kort ut. De fire vennene satt i havnebaren på Utö.
Jesper Andersson var nyskilt, de tre andre like rastløse. Nå satt de bøyd over vertshusets utbrettede serviett, hvor et kart over skjærgården og dens innbydende øyer og bevertningssteder var trykket. Fra der de satt til hotellet i Sandhamn var det bare to desimeter.
Lett, tenkte de fire vennene. Førstemann til Sandhamn – sistemann tar regningen.
En måned etter sto de klare utenfor vertshusets inngang. Frokostgjestene tittet forundrede. En hagle ble avfyrt, de to lagene satte avgårde mot stranden, nærmeste øy, nærmeste vertshus.
På den første inntok de en sekser pastis. En sigar og en calvados på den neste. Da mørket falt på la de seg under en gran, og fortsatte neste dag.
Jesper Andersson og hans bror nådde hotellet først. Anders Malm og hans makker én time og noen kroner fattigere etter.
De beveget seg bort til en av skjærgårdens få brune puber, den langt triveligere Sandhamns värdshus, der også lokalbefolkningen pleier å drikke. Generiske sjøulker – skjeggete, lavmælte karer i slitne strikkegensere.
Også kvelden før årets løp sitter de her, Jesper Andersson (nå med etternavn Mars) og Anders Malm.
– Hva var det vi fikk av eieren igjen? spør Malm.
– Fernet, svarer Mars.
Malm vrir på seg i vemmelse.
– Det morsomme var da vi hang i baren litt utpå kvelden og forsøkte å sjekke opp damer, sier Mars.
– Her er jentene mest interessert i hvor stor båt du har, så da vi fortalte at vi hadde svømt hit var de totalt uinteresserte.
– I dag ville det kanskje vært motsatt?
– Ja, ha-ha, ting har jo forandret seg slik sett.
(Saken fortsetter under bildet)
Profesjonalisering
Da kompisgjengen gjennomførte det første, uformelle løpet i 2004, var det for moro skyld.
Multisportpionerene Michael Lemmel og Mats Andersson så en mulighet til å forvandle øyhoppekonkurransen til en konkurranseform de mente lå i tiden. Et swimrun, det vil si en triatlon uten sykkel.
Årets utgave er den åttende. 100 lag à to personer har kvalifisert seg gjennom ulike multisportarrangementer, ikke minst de åtte kvalifiseringskonkurransene som har vokst frem i kjølvannet av Ö till ö.
Ideen som ble født i baren i Utö, er blitt noe helt annet.
Landstigningen
I den første svømmeetappen trekker tordenskyer med usedvanlig tyngde inn fra begge sider, og etterlater en smal gate mot sørvest.
Strimen av morgenlys reflekteres i vannet som sprutes opp av armtakene til det som mest ligner et ambulerende oppdrettsanlegg slik deltagerne fortsatt ligger i samlet flokk.
Det buldrer mildt i horisonten. I løpet av dagen skal det både smelle og lyne, blåse, regne, hagle og være som en solfylt, varm julidag, men det vet ikke deltagerne ennå, der de svømmer mot land med soloppgangen i ryggen.
I løpet av 1650 meter svømming forsvinner morgensolen, og skjærgården er ikke lenger like innbydende. Grå, kald, hard. På den andre siden setter de bena mot svaberget. De treffer det glatte sjøgresset, sklir, strekker lysken faretruende nær strekk, åler seg i land, noen på to, mange på fire.
Tar neste svaberg an. Like glatt, og glattere for hvert lag, slik de bløter også de tørre flekkene på svaberget med sine våre joggesko og dryppende våtdrakter. Ett lag setter seg på baken og sklir ned.
– Kule vannsklier de har her, kommenterer den ene av dem.
Andre tar sats, faller og slår seg hardt mot stenene som ligger under det forræderiske sjøgresset. Sammenstøt som trolig vil gjøre løpingen og svømmingen surere utover i løpet.
– Om 30 meter: energidrikk! roper funksjonæren i fjæra.
– Det er gratis, legger han til, og deltagerne ler, sier takk.
30 meter inn fra fjærestenene pumper de i seg sportsdrikken, før de løper inn i skogen som kler øyene.
De følger båndene, snart er de ute i fjæra igjen, farten settes betraktelig ned. De konsentrerer seg intenst, ser hvilken rullesten det er best å plassere neste ben på. Det tar noen tideler av et sekund, men gjør at det går sakte, overraskende sakte for dem som bare har trent på asfalt eller fine stier i skogen.
(Saken fortsetter under bildet)
Nämndö
Grusstien ned mot havnen er så smal at lagene må legge seg bak hverandre når de skal passere.
– Kom igjen nå! roper Magnus Olander til lederparet, Björn Englund og Paul Krochak.
Selv ligger Olander og Lelle Moberg på andre plass.
Dette punktet er det eneste i løypen der det er synlig hvor mye de ligger etter teten. Grusstien leder både inn og ut av havnen, der mellomtiden registreres og de kan tylle i seg sportsdrikk. De møter hverandre et par hundre meter unna, og lederparet beskriver, etter løpet, møtet som «et spark i arslet». Olander og Moberg virker der og da usikre.
– Så pigge de så ut, kommenterer Lelle Moberg på vei mot rundingen.
Begge lagene rekker godt forbi de 800 meterne de kan møte konkurrentene før Jonas Colting kommer.
– Hvor langt etter er vi? spør han ved væskekontrollen.
– Noen som vet?
Rennleder Michael Lemmel ser på klokken.
– Elleve minutter, svarer han.
Colting ser ennå pigg ut. Det gjør ikke den mannlige halvdelen av fjorårsvinnerne i mixed-klassen. I havnen gir søskenparet Annika og Fredrik Åström opp.
– Det er jo surt siden vi vant ifjor, men jeg har vært forkjølet i én uke, og det sitter igjen i kroppen. Etter en time kjente jeg at dette går ikke, og så holdt jeg på i tre timer til. Men hva skal man gjøre? spør Fredrik.
Søsteren gråter.
(Saken fortsetter under bildet)
Likfølget
Det er like greit at de bryter i Nämdö havn, for den påfølgende svømmeetappen er en av de verre. «Gris-simningen», kaller Jonas Andersson Mars den. Riktignok er den 250 meter kortere enn åpningssvømmingen, men nå er de slitne, må kjempe mot en sterkere strøm, og i tillegg har bølgene vokst.
Det er her Jonas Colting føler han skal drukne.
På den andre siden blir deltagerne ønsket velkommen av et bratt skjær. Slitne etter grisesvømmingen forsøker de å ta seg i land, men det er vanskelig bare å stå på bena. De ligger i stedet i vannet, og blir båret horisontalt opp av bølgene slik et lik vaskes i land. Et par øyer senere følger så nesten 20 kilometer løping i én etappe. I våtdrakt.
Det er her det blir tydelig hvem som er vinnerkandidater, og hvem som definitivt ikke er det.
Det er her topptrente iron- og norsemandeltagere fremstår som en mosjonist som er blitt påmeldt av kompisgjengen, der de kjemper seg frem mot den siste sperretiden.
Det er her det blir tydelig hvorfor noen har valgt å kalle Ö till ö verdens hardeste løp.
(Saken fortsetter under bildet)
Sluttid
Drøyt åtte og en halv time etter startskuddet i Sandhamn går Björn Englund og Paul Krochak i mål. Syv minutter senere kommer Magnus Olander og Lelle Moberg, og et snaut kvarter senere Rasmus Regnstrand og Simon Börjesson, sistnevnte før øvrig bosatt i Stavanger.
Mannen med oppfinnelsene, Antti Antonov, går inn som nummer fire.
Makkeren Marcus Hultgren blir blank i øynene, holder igjen tårene som vil ut fordi det ikke ble pallplass.
Det skal drøye enda seks timer før det siste laget kommer i mål, godt inn i skumringen. Lenger tillater ikke arrangøren at de løper og svømmer. Det har vært eksempler på at folk har mistet retningen i mørket, og begynt å svømme tilbake mot Sandhamn.
Siste sperretid er klokken 18 på Ornö, en av de større øyene i skjærgården, og altså med den lengste etappen.
På de 20 kilometerne har Pär Eriksson skåret en grimase hver gang han har plantet venstrebenet i bakken.
Han har fått en støttebandasje på kneet, men det er innsiden som er problemet. Menisken er gåen.
– Åh, endelig svømming, roper han når han tråkker ut i vannkanten.
– Jeg elsker havet!
– Hvor lenge har kneet vært slik?
– Siden ti i dag tidlig, svarer makker Lars Pedersen.
– Hjelp meg ned her bare, avbryter Eriksson.
– Hvorfor fortsetter du?
– For nå skal vi faen meg i mål.
Sista beställningen
På kollen ovenfor dem står en funksjonær og roper. Kvart på, og ennå mangler 20 lag.
– Det är lugnt! Det är lugnt. Det piper der borte. Dere har klart det, roper funksjonæren.
– Wooooohoooo! kommer det fra skogen foran ham.
– Fy faen, så bra.
– 30 meter til bare, så kan dere ta det rolig inn i mål.
Klokken 18, sperretiden, er det ennå to lag igjen ute i skogen. Arrangør Anders Malm (han fra fylleslaget som fødte ideen) og rennleder Mats Andersson begynnerå løpe i retning Sandhamn.
– Du ser jo hvordan de jubler når de klarer det. Hvis det er noen som er noen minutter unna, lar vi dem fortsette, sier Andersson.
Et par minutter senere begynner hunden deres å bjeffe.
– Er dere langt unna? roper Anders Malm.
Det er stille både fra skogen og hunden. Så kommer svaret. Et høyt, mørkt, nasalt stønn. Anders Malm begynner å le.
– Det der er en elgku som kaller på kalven, hikster han.
Mats Andersson trekker et usynlig sperrebånd.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.