Det er fristende å spekulere i hvordan «Skam» ville fortonet seg dersom NRK-serien hadde blitt satt til Stavanger Katedralskole, avdeling Kongsgård, mot slutten av 1980-tallet.
I et hjørne av skolegården ville den senere nasjonalbibliotekaren Aslak Sira Myhre stått og agitert for selvproletarisering som valgfag. Foran Sigbjørn Obstfelder-statuen ville Tore Renberg deklamert bevingede ord fra Tor Ulven, Morrissey og sitt eget kommende forfatterskap: Det kunne vært en hel sesong, det.
På en benk ville Siri Kalvig snakket om værfenomener med resten av Tab Xtra-gjengen. Mer bortgjemt, ut mot Breiavatnet, ville den fremtidige Southampton-proffen og Viking-direktøren Egil Østenstad trikset en Select-ball mens han smuglyttet til Duran Duran på lommediskoen (ikke helt ulikt hans litterære alter ego i Tore Renbergs ungdomsroman fra Kongsgård, «Mannen som elsket Yngve»).
Fakta: Anne Hilde Neset
Født 1973 i Stavanger.
Gift med forfatteren og journalisten Rob Young. To barn. Bor på Ekeberg i Oslo.
Tidligere medredaktør for det britiske musikkmagasinet The Wire og kunstnerisk leder for stiftelsen NyMusikk.
Programleder for «Late Junction» på BBC3.
Tiltrådte som direktør for Kunstnernes Hus i juni i år.
Høstutstillingen varer fra 16. september til 15. oktober.
Men hva ville Anne Hilde Neset gjort? Når den nye Kunstnernes Hus-direktøren minnes sine år på Kongsgård, som sammenfalt med så mange andre rogalandske samfunnsstøtter, får man inntrykk av at hun for det meste speidet lengselsfullt mot horisonten og Nordsjøen.
– Jeg snakket litt med Aslak om dette, sier hun.
– «Du ville vekk allerede da», mente han. «Du ville jo alltid ut».
Blanke ark
Anne Hilde Neset (43) kom seg da også ut. Men etter å ha tilbrakt to tiår i London, hvor hun startet som deltidshjelp i platebutikken Rough Trade og endte som redaktør i musikkmagasinet The Wire med eget radioprogram på BBC, flyttet hun i 2012 tilbake til Norge og Oslo, sammen med sin britiske ektemann og The Wire-kollega Rob Young og deres to barn. Ekteparet satte raskt preg på det hjemlige kulturtilbudet: Young som redaktør for nyoppussede Jazznytt, Anne Hilde Neset som kunstnerisk leder for stiftelsen Ny Musikk, hvor hun skapte publikumssuksesser av presumptivt marginale konsepter som Off the Page, en musikkfestival uten livemusikk, og Only Connect Festival of Sound, en musikkfestival som ett år ble viet den britiske forfatteren og skyskraperfetisjisten J.G. Ballard.
– Jeg har aldri bodd her før, og det har heller ikke mannen min, så på en måte var det blanke ark og en følelse av at her er det masse muligheter, sier Anne Hilde Neset.
– Det er kanskje et akselerasjonsmoment i det å ikke ha en historie med et sted. Det er ikke allerede et møblement i hodet. Man ser ting der det ikke er ting.
Det er kanskje et akselerasjonsmoment i det å ikke ha en historie med et sted. Det er ikke allerede et møblement i hodet. Man ser ting der det ikke er ting
Anne Hilde Neset – direktør ved Kunstnernes Hus
Hun hadde ikke sett for seg å bli sjef for Kunstnernes Hus, men da hun ble bedt om å søke på stillingen, tok hun seg en lang tenkepause, og «plutselig så make-a det veldig sense».
En god dynamikk. – Det er noe interessant med plasseringen vår i byen. Bygget har en historie med å huse avantgarde-prosjekter, og mange spark mot etablissementet har blitt gjort her i sin tid, rett over gata til Slottet. Det er en god dynamikk her, synes jeg, sier Anne Hilde Neset.
Imot kunsten
For selv om hun har jobbet mest med musikkjournalistikk, har hun siden 2003 drevet samtidskunstproduksjonsselskapet Electra, som har samarbeidet med multidisiplinære avantgardister som rockestjerne og Artforum-skribent Kim Gordon, appropriasjonskunstneren Christian Marclay og lydpoeten Kenneth Goldsmith.
Anne Hilde Neset har i tillegg vært koordinator ved kulturhuset Institute of Contemporary Arts i London, som kombinerer visningsrom med kinosaler, bokhandel og en bar/restaurant. Det gjør i dag også Kunstnernes Hus, i og med fjorårsetableringen av et eget cinematek, husbryggeriet Dronebrygg, bokhandelen til kunstforlaget Torpedo og pizzafilialen til Lofthus Samvirkelag i foajeen. Den kunstnerdrevne stiftelsen vis-à-vis Slottsparken har i det hele tatt nærmet seg resten av kulturlivet: Kunstnernes Hus, som en gang var kjent som det eneste utestedet i Oslo som ikke spilte musikk, har nå et av byens dyreste og beste høyttaleranlegg.
– Det er mange meninger om disse høyttalerne, sier Anne Hilde Neset.
– Men jeg elsker dem.
Børs og katedral
Denne helgen er det imidlertid tilbake til kjernevirksomheten: Da åpner Statens kunstutstilling, eller Høstutstillingen, for 130. gang. Utstillingen arrangeres av interesseorganisasjonen Norske Billedkunstnere og ikke selve Kunstnernes Hus, men er, slik Anne Hilde Neset ser det, et godt bilde på hva huset skal og kan romme: unge og etablerte kunstnere om hverandre, et bredt spekter av teknikker og uttrykksformer, og et allmennpublikum som – om de så ikke forstår all kunsten – vil være «et sted der man kan forsøke å forstå verden».
– Det er sånn jeg ser på Kunstnernes Hus, som en organisme å tenke med. Et sted hvor man utveksler ideer i alle rommene, sier hun.
– Det er jo det som gir mennesker mening. Mange tenker på kultur som en luksus, men jeg tenker på det som en livsnødvendighet. Kunsten prøver jo å forstå livet like mye som en biokjemiker.
Mange tenker på kultur som en luksus, men jeg tenker på det som en livsnødvendighet
Den utvalgte
Hun dro ikke til England rett etter videregående, hun studerte først kultur og media på den daværende Høgskolen i Stavanger. Hennes foreleser i estetikk het Arnfinn Bø-Rygg, og er utenfor akademia kanskje mest kjent for at han som anmelder i Stavanger Aftenblad kritiserte publikum for å klappe feil under en fiolinkonsert.
Bø-Rygg, som i dag er pensjonert, husker hvordan han «virkelig hadde tro på henne når det gjaldt kunstteoretisk refleksjon», og oppfordret Neset til å fordype seg i feltet. «Det er ikke sånn jeg sier til alle», legger han til, «det er bare få utvalgte» – selv for en professor i estetiske fag sitter det langt inne å tilrå det som karrierevei.
Men Anne Hilde Neset fordypet seg, hun, fremfor alt i musikk.
– Med en gang man blir interessert i et felt, så går man videre og videre og videre, ikke sant. Til slutt løser det seg kanskje litt opp, man blir åpnere, er ikke så avhengig av den narrative linjen og kan få veldig mye ut av mange typer lyd. Lufttrykk, for eksempel.
Denne egenskapen kom åpenbart godt med i årene som prosjektredaktør for det evig søkende månedsmagasinet The Wire, som har mottoet «Adventures in Sound and Music».
– Men til og med der var jeg opptatt av at vi måtte nå ut. Gjøre ting. Lage festivaler. Sette en agenda. Jeg liker å forholde meg til et publikum.
– Så du har to tanker i hodet på en gang? Man kan være smal og nå bredt?
– Det er så morsomt med den norske ideen om å ha to tanker på én gang. Det er noe jeg har hørt veldig mye. Men neida, jeg har ikke to tanker i hodet, sier Anne Hilde Neset.
– Jeg har en million.(Vilkår)