–E gentlig prøver jeg å bryte ut av showbiz. Mange vil så gjerne inn – jeg vil helst ut.

Alfredo James Pacino sitter i en stivpyntet hotellkjeller i festivalbyen Toronto og parafraserer, bevisst eller ubevisst, en av sine mest kjente filmreplikker, avlevert i «Gudfaren III» (1990): «Just when I thought I was out, they pull me back in.» Han er sortkledd fra skotupper til skulderputer og stadig like mørk i sveisen. Halspastillhylsteret på bordet røper hvorfor det skurrer enda mer i de feirede stemmebåndene enn vi er vant til fra kinoduken.

 – Som noen nylig spurte en regissørbekjent, som er atskillig eldre enn meg: «Hvorfor gidder du å stå opp så tidlig om morgenen lenger?» Vel, hvis du velger å se sånn på det, antar jeg at det finnes andre ting her i livet. Men hva var det Freud sa, igjen?

Han stirrer ut i halvdistansen mens han leter fram replikken.

 – «Arbeid og kjærlighet, kjærlighet og arbeid.» Det beste er å ha begge deler.

COMEBACK-ÅR

Ingenting tyder på at Hollywood-ikonet Pacino kommer til å trappe ned med det første. Denne vinteren er han aktuell med tre nye langfilmer: David Gordon Greens «Manglehorn», Barry Levinsons «The Humbling» og Dan Fogelmans «Danny Collins». Dermed utvides en rollehitliste som få, hvis noen, skuespillere kan matche. Siden han endelig ble funnet Oscar-verdig i 1993 har æresutmerkelsene regnet over Pacino: DeMille-prisen i 2001, AFI Life Achievement Award i 2007, National Medal of Arts i 2012. Samtidig hylles signaturverkene hans i både ekspert- og entusiastsegmentet. Mens «Gudfaren» topper Metacritic-barometeret og er kåret til «Greatest Movie of All Time» av Empire, vurderes «Gudfaren II» som hakket hvassere i The Guardian. Tett på følger «Scarface», «Heat», «Serpico», «The Insider» og – nesten – alle de andre.

Som om ikke det var nok: Pacino har – i motsetning til Brando, Hoffman og De Niro – trimmet teatermusklene jevnlig. Så sent som oppunder jul forelå «Salomé/Wilde Salomé», et dobbelt dvd-dokument over Oscar Wilde-samarbeidet hans med Jessica Chastain. Neste høst har han varslet Broadway-comeback i David Mamets «China Doll».

 – Jeg er alltid involvert i noe, konstaterer Pacino, som sikret gjennombruddet sitt med 177 forestillinger av Israel Horovitz-stykket «The Indian Wants the Bronx» i 1968.

 – Det finnes dager der jeg nyter det, og det finnes andre dager. Dette er naturen min. Skjønt jeg har et liv og foretar meg andre ting, har jobben alltid vært en del av det. Ingen hadde satt spørsmålstegn ved alderen min hvis jeg var kunstmaler.

Han knegger i skjegget.

 – En sak jeg lærte av en kvinne jeg bodde sammen med, var: «Aldri fortell dem at du er kunstner.» Hvilket jeg prøver å unngå. La oss si det sånn: Jeg tror jeg er kunstner. Jeg håper jeg er det. Gitt at jeg aldri unnslipper imaget mitt, er vel sannheten at jeg er filmstjerne, noe som også blir galt. Det blir galt å si, «Jeg er filmstjerne», så hva fanden skal jeg si?

 – Du er Al Pacino og kan si hva du vil?

 – Kanskje virker det sånn fra ditt ståsted. Men slik fungerer det ikke hjemme hos meg.

«GUDFAREN» VÅKNER

«Sonny» Pacino, som de nærmeste tiltalte ham, ble født inn i asfaltjungelen og smeltedigelen East Harlem i New York våren 1940. Han var raskt ute med det meste, rapporterer biografene. Han begynte med sigaretter da han var ni, skråtobakk da han var ti og brennevin da han var 13. Allerede i 16-årsalderen debuterte han innen det som skulle bli en lang rekke samboerskap.

Interessen for skuespill og performance manifesterte seg parallelt. Blant barna på Bryant Avenue, der italienskættede Pacino vokste opp i skyggen av New Yorks største dyrehage, seilte han under kallenavnet «The Actor» før han var kjønnsmoden. Så åpenbart var talentet hans, at han ble utpekt som eleven «most likely to succeed» av klassekameratene på ungdomsskolen.

Spådommen slo til for alvor i 1971, da Francis Ford Coppola spanderte rollen som ennå definerer ham i sentrale fansirkler. Oddsene talte riktignok mot ham.

 – Francis ville ha meg – han ville bare ha meg, mimrer Pacino.

 – Jeg forsto det ikke, for ingen andre ville ha meg. Produsentene ville ikke – ingen ville. De kjente meg jo ikke.

Coppola sto imidlertid på sitt, selv om han ble truet med sparken til langt inn i «Gudfaren»-innspillingen. Pengesekkene i åsen skjønte ikke bæret da Pacino innledningsvis fremstilte mafiaarvingen Michael Corleone som en forfjamset snørrvalp. Snart vurderte til og med forfatteren Mario Puzo å annullere sin avgjørende støtte til castingen.

 – Michael måtte starte ambivalent og usikker på seg selv, forklarte Pacino senere overfor journalistkompisen Lawrence Grobel.

 – Han er fanget mellom familien sin i den gamle verdenen og den amerikanske etterkrigsdrømmen.

Først idet Corleone junior hentet frem den revolveren på det toalettet og ekspederte de to mennene i den restaurantscenen, gikk det opp for skeptikerne hvilken energibombe som var detonert foran kamera. Kreftene som hadde kjempet for Robert Redford eller Warren Beatty som Don Michael, ble sendt på dør.

«‘Gudfaren’ tilhører Al Pacino» skrev kritikeren og filmskaperen Larry Cohen i kjølvannet av premieren.

«Alle er veldig bra, helt ned til minste brikke, men det er Pacino som viser storhet.»

Resultatet var den første av i alt åtte Academy Award-nominasjoner og en karrierestige som pekte lukt inn i himmelen.

KOKAINSENTRALEN

Enten Pacino opptrådte på den ene eller andre siden av loven, i skinnfrakk eller blådress: Oscar-oppmerksomheten la godt på seg utover 70-tallet. Han tolket samvittighetsfull purk i «Serpico», biseksuell bankraner i «Dog Day Afternoon», mer durkdreven mafiaboss i «Gudfaren II», kranglevoren forsvarsadvokat i «… And Justice for All». Samtlige skikkelser ble møtt med anerkjennende nikk fra akademiet, dog uten noen statuett til peishyllen.

 – Dere ødela statistikken min, fleipet Pacino fra podiet da han i 1993 omsider fikk gullgubben sin, for innsatsen som blind og suicidal Vietnam-veteran i Martin Brests «Scent of a Woman».

Derimot ble det ingen nominasjon for signaturrolle nummer to, som kubaneren og kokainsentralen Tony Montana i «Scarface» (1983). Brian De Palmas blod­stenkte Florida-epos er filmen som offisielle og selverklærte gangstere elsker å sitere fra, uten at Pacino begriper hvorfor.

 – Jeg vet ikke hva jeg skal si til akkurat det, brummer han.

 – Det er ikke metaforen som gjelder for meg. Når jeg ser «Scarface», ser jeg hva De Palma snakket om da vi laget den: de helsprø 80-årene, en epoke drevet av ren og skjær grådighet. Det var den der Gordon Gekko-greia: «Greed is good.» I og med at Oliver Stone leverte manuset, følte jeg vi la ned et sosiopolitisk statement.

I forlengelsen stiller han seg uforstående til narkobaroner som har tatt «Scarface»-historien til inntekt for sin tvilsomme virksomhet. Eksempelvis skal Ceferino «Papo» Perez ha hatt et selvportrett à la Montana hengende over sengen da NYPD stormet leiligheten hans i 2011.

 – Jeg kjenner mange som ikke dealer dop, som henter inspirasjon fra den, påpeker Pacino.

 – Den handler om oppfinnsomhet og evnen til å karre seg opp og fram. Til syvende og sist handler den om en outsider.

TI PACINO-ØYEBLIKK:

HJERTESKJÆRENDE

«Gudfaren III» (1990) var definitivt ikke Oscar-mat. Tvert imot: Anmelderne fnøys – Washington Post kalte den «en nedtur av hjerteskjærende proporsjoner». Spurt om hvorvidt han angrer på at han ble med, og ikke satte seg på sidelinjen sammen med kollega Robert Duvall, legger Pacino ansiktet i urovekkende folder.

 – Hva behager? snerrer han, tilsynelatende forarget over spørsmålet.

Så, halvsekundet etterpå, er smilerynkene tilbake. Tross ringene, smykkene og sitt vidåpne skjortebryst minner Pacino mer om en rocka bestefar enn en skuddfarlig skurk i dag.

 – Finnes det filmer du angrer på?

 – Jeg angrer ikke. Jeg angrer ingenting. Ok, jeg føler jeg har gjort det jeg vil kalle feilgrep …

Han stirrer ut i halvdistansen igjen.

 – Jeg har plukket feil film, gått for eller ikke gått for en bestemt rolle. Ja, jeg har gjort noen feil valg. Men alt du gjør, blir en del av deg. Og jeg tror disse ideene og situasjonene representerer mer enn bare hendelser. De forteller noe om livet ditt.

 – Stemmer det at du i sin tid sa nei til «Star Wars»?

 – Ja, det var mitt første store feilgrep.

LIVSSYKLUSER

Anger og aldring er to av ingrediensene i filmene Pacino har på gang. I «Manglehorn» gestalter han en gråsprengt låsesmed som har kilt seg fast i nedstøvet kjærlighetsfortid. I stedet for å slippe inn den yndige og oppofrende Dawn, spilt av Oscar-vinneren Holly Hunter, sverger han til å skrive brev til en for lengst slukket flamme.

 – Jeg likte måten figuren takler besettelsen sin på, vedgår Pacino, kjent for å ha mange gamle flammer på cv-en selv.

 – Brevene blir en del av anatomien hans. Enda de blir returnert, finner han uttrykk og utløp for smerten sin. Iblant overdriver han, og iblant setter han simpelthen ord på tanker som han ikke kan dele med andre.

Prosjektet begynte med at Green, texaneren bak stoner-komedien «Pineapple Express», ville hyre sitt store idol til en reklamesnutt. Den ble kvikt skrinlagt til fordel for noe mer ambisiøst, ifølge Pacino.

 – David satt i det styrerommet og observerte meg uten at jeg var klar over det, humrer han.

 – Neste gang jeg hørte fra ham, viste det seg at han hadde skrevet et manuskript på bakgrunn av møtet vårt. Han hadde skrevet det spesielt for meg. Det syntes jeg var interessant, for jeg har jo en tendens til å lene meg fremover, ikke lure meg unna, når en instruktør virkelig vil ha meg med på lasset.

Dynamikken var en annen på «The Humbling». Der var det Pacino som gikk til ringreven Barry Levinson med Philip Roths roman om den godt voksne teaterskuespilleren som mister yrkespiffen, bokstavelig talt krasjlander i orkestergraven og bevilger seg ferie på ubestemt tid.

 – Jeg hadde lyst til å adaptere den fordi teaterverdenen er en verden jeg har en viss oversikt over, sier Pacino ydmykt.

 – Når du går i gang med noe, er det alltid fruktbart, de sier iallfall så, å ha kunnskap om universet du skal inn i.

 – Har du en annen tilnærming til skuespillerfaget nå enn før?

 – Jeg antar det. Hvis ikke tror jeg ikke at jeg hadde drevet på så lenge. Jeg føler jeg har gått gjennom forskjellige sykluser: For meg er det det aldring dreier seg om. Først er vi her, så er vi ikke – og når vi forsvinner, forsvinner vi uten at noen av oss vet hvor hen. Sønnen min er 13, og befinner seg i én syklus. Når han blir 17–18, glir han over i en ny. Det er sånn jeg betrakter det.

BEVEGELSESMØNSTER

På en pressekonferanse i nabokvartalet samme ettermiddag spinner Pacino videre på hvordan han har utviklet seg profesjonelt. Angivelig henger skikkelsene løsere enn de pleide – jamfør Actors Studio-høvdingen Lee Strasbergs påstand om at mens andre «spilte» rollefigurer, «ble» Pacino dem.

 – Da jeg var yngre, forble de hos meg. Etterhvert som jeg er blitt eldre, er det blitt lettere å koble av, forklarer han.

 – Jeg føler at ved å gi slipp får jeg et løft og fornyet energi idet jeg gjenopptar dem. Det blir noe du må få inn både i hodet og i bevegelsesmønsteret, som om du ifører deg et kostyme. Når du har vært ute av det, går du inn i det med større intensitet.

Tilsvarende er det skjedd noe med prioriteringene hans. I noen poetiske vendinger, komplett med de typisk pacinoske faktene, trekker han paralleller til favorittsporten baseball.

 – Når du har løpt til første base, kan du ikke stoppe tvert. Da faller du. Jeg er havnet i en luksuriøs posisjon der jeg er i stand til å velge fritt. Jeg har befunnet meg på det punktet en stund, men benyttet meg ikke alltid av det. Jeg tok rett og slett det som dukket opp.

Sikkert er det at Pacino har pådratt seg noen riper i lakken siden glansperioden. For hvert moderne høydepunkt – «Donnie Brasco», «The Insider», «Insomnia» – har det vært en diskutabel-til-pinlig affære – «People I Know», «Two for the Money», «88 Minutes». Karrieren nådde sannsynligvis bunnivået med «Gigli», romcom-kalkunen med Jennifer Lopez som tapte 70 millioner dollar i 2003 og omtales som en av de «verste filmopplevelsene noensinne». Desto mer hell hadde Pacino med HBO-gjestespillene «Angels in America», «You Don’t Know Jack» og «Phil Spector».

Samarbeidene med Robert De Niro utgjør et eget kapittel. De to gigantene ble slaktet for 2008s «Righteous Kill», om et par senioretterforskere som jazzer opp bevismateriale for å få bandittene i buret. Da var det annerledes med alfabikkjeslagsmålet «Heat» (1995), der Pacino spilte etterforskeren og De Niro banditten. Veikrosekvensen hvor Vincent (Pacino) og McCauley (De Niro) enes over ketsjupen om at de ikke vil nøle med å kverke hverandre, tangerer kuleregnklimakset i «Scarface» – «Say hello to my little friend!» – innen Youtube-popularitet.

Mainstream-mesterregissøren bak «Heat», Michael Mann, sa følgende da han ble bedt om å beskrive guttas respektive innfallsvinkler:

 – De Niro anser rollen som en konstruksjon. Han jobber beinhardt, detalj for detalj, bit for bit, som om han var I.M. Pei. Al tilegner seg innsikt i skikkelsen på annet vis. Det blir mer som en Picasso som gransker det tomme lerretet i timer i dyp konsentrasjon. Så kommer det en serie penselstrøk. Og så er en del av figuren i live.

PIKENES AL

Oktober 2005, The Beverly Hilton, noen strakser unna eiendommen han leier på Los Angeles’ solside: Pacino blir hedret med nok en prestisjestinn utmerkelse under American Cinematheque Award. Co-stjerner som Jon Voight, James Caan, Andy Garcia, John Goodman og Ed Harris liner opp for å skryte.

 – Spillet ditt er i en egen klasse, kjære. Det finnes ingen modigere, sier Meryl Streep.

 – Du er den fineste i vår generasjon – muligens med unntak av meg, erter De Niro, før prisutdeler Bruce Willis bringer opp «Gudfaren».

 – Jeg bestemte meg for å bli skuespiller på grunn av det Al utrettet i den filmen, fastslår han.

Et sårere minne kom til overflaten i Diane Keatons ferske memoarer «Let’s Just Say It Wasn’t Pretty». I boken skildrer hun hvordan hun falt for Pacinos øyne især da hun akkompagnerte ham som den hardt prøvede Kay Adams-Corleone.

«Jeg forsøkte å finne ut hvordan jeg kunne gjøre dem til mine. Det ble de aldri. Han ble aldri min. Jeg brukte de neste 20 årene på å miste en fyr jeg aldri hadde.»

Faktum er at ingen har lykkes i å lokke Pacino inn i ektestanden. Han har nøyd seg med å dele ulike livsfaser med en imponerende bukett bransjeassosierte kjærester: Keaton, Jill Clayburgh, Tuesday Weld, Kathleen Quinlan, Jan Tarrant, Marthe Keller, Beverly D’Angelo, Lucile Sola. Amatørpsykologene har selvsagt stått i kø for å dechiffrere hvorfor han strir med å «slå seg til ro». Flere av dem dveler ved at faren Salvatore forlot ham og moren Rose da han var to.

Ikke at han øser av sin private sider i hotellkjelleren.

 – Når du er skuespiller, bruker du alltid litt av deg selv i en rollefigur, er det nærmeste han kommer.

 – Som jeg fortalte noen en gang: Jeg snakker ikke politikk, jeg snakker ikke filosofi. Skjønt, hvis du tar en titt på arbeidet mitt, vil du nok få et inntrykk av meg. Sånn er det med de fleste. Hvis vi studerer skrivingen din, vil vi etter hvert få en fornemmelse av hva du føler om ting og tang.

SPEILER NATUREN

Det gjenstår å se om Pacino remobiliserer sammen med De Niro i «The Irishman», Martin Scorseses bebudede thriller om leiemorderlegenden Frank Sheeran. Enn så lenge beskjeftiger han seg med uroppføringen av «China Doll» – et verk som dramatikernestoren Mamet ubeskjedent hevder er «bedre enn oralsex».

 – Jeg kommer ikke til å bruke ordet pensjon, for det er et merkelig ord for kunstnere. Når det er sagt, finnes det unntak. Philip Roth har sluttet å skrive. Han pusler med sitt og er tilfreds med det – sier han, i det minste. Jeg kan forstå det, innrømmer Pacino.

 – Jeg kan forstå det, for først får du tilsendt et manus, og så må du lese det, og så må du gå inn i prosessen. Altså leter du etter det lille ekstra: regissøren som har noe å melde, regissøren som verker etter å bruke deg, riskene, utfordringene. Du vil holde deg åpen, holde deg sårbar, passe på at du ikke blir for tykkhudet.  Som Brecht sier i «Im Dickicht der Städte», er huden vår «for tynn for denne verden. Så mennesker sørger for at den vokser seg tykkere». Til slutt dunker du inn i gjenstander uten å merke det, uten å kjenne noe.

 – Hvilke grep tar du for ikke å bli for tykkhudet?

 – Det er vel en form for galskap, antar jeg, for det innebærer å holde seg borte fra ting. Ikke drikker jeg lenger, ikke røyker jeg, ikke bruker jeg stoff. Det vil si …

Han gestikulerer mot forkjølelsesdropsene foran seg.

 – … jeg går på influensamedisin for øyeblikket.

 – Med «Gudfaren», «Scarface» og «Heat» i bagasjen, føler du at det er mulig å toppe egne prestasjoner?

 – Jeg tenker ikke sånn på det. Du tenker ikke på dem som prestasjoner – du tenker på dem som personer du har spilt, bilder du har malt. Hvis jeg som skuespiller ikke skulle ville fortsette fordi jeg ikke kan bedre enn den forrige filmen jeg laget, da kan jeg like gjerne gi meg på rappen. Det er det vi kaller å hvile på laurbærene sine.

Pacino legger an 50-metersblikket. Det er tydelig at det finnes noe der ute som bare han skimter konturene av.

 – Jeg er egentlig for å hvile på laurbærene sine, sier han.

 – Men av en eller annen dustete grunn vil jeg holde det gående – så lenge jeg finner noe jeg tror jeg kan bidra til. Da vil jeg «holde et speil opp mot naturen», som Shakespeare formulerte det. Da vil jeg uttrykke noe ved å bruke begavelsen min, i håp om at det kommuniserer en rolle – et menneske.

Se også:
Kom i form med D2s nye treningsspalte
Urban exploring: London underground
Lag salte vannbakkels med Sverre Sætre

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.