Frode Øverli feirer 20 år med «Pondus»

28. oktober 1995 sto den aller første Pondus-stripen på trykk i avisen Vestnytt på Sotra. Frode Øverli (47) hadde kontor i avislokalene i Bjorøygården på Straume, og fikk tilgang på avisens skanner og epostsystem for å selge inn tegneserien sin til andre lokalaviser i Hordaland for 50 kroner stykket. Bergens Tidende turte han ikke å prøve på, det virket for urealistisk, for stort.

20 år senere har tegneserieskaperen fra Loddefjord i Bergen solgt over 1,2 millioner eksemplarer av de 31 «Pondus»-bøkene han har utgitt siden 2001. Til sammenligning har Karl Ove Knausgårds seks «Min kamp»-bøker et samlet opplag på 468.000 eksemplarer, mens Jon Michelets tre «En sjøens helt»-bøker har et opplag på 516.000 eksemplarer. Bare Jo Nesbø, som nå nærmer seg fem millioner solgte bøker i Norge, og serieromanforfattere som Frid Ingulstad (77 bøker, samlet opplag på 7,2 millioner) knuser «Pondus» blant 2000-tallets bestselgere. Og det uten at en eneste av Pondus-bøkene er utgitt i billigutgave, samtidig som stripene først trykkes i aviser og Pondus’ eget månedshefte, som er Norges mest leste magasin.Onsdag 7. oktober blir Norges mest suksessfulle tegneserieskaper gjennom tidene hyllet på Verftet i Bergen, der 20-årsjubileet til Pondus-figuren skal feires.

Samtidig har Øverli begynt å tenke på pensjonsalderen. Til Pondus.

– Jeg frykter at jeg ender opp med å bare lage drit. Når du har laget noe i 20 år, begynner du å nærme deg en grense. Skal jeg lage noe annet mens jeg fortsatt er noenlunde åndsfrisk, er jo dette tiden å gjøre det på.

– Har du en masterplan for hvordan Pondus skal slutte?

– Jeg har laget noe jeg innbiller meg kan være en fin avslutning, men det vil selvfølgelig forlaget ikke høre noe om.

Det er nemlig flere enn Øverli som er blitt avhengig av karrieren hans.

Han som aldri dro

I 1983 jobber den da 19 år gamle tegneren Arild Midthun med det første «Truls og Trine»-juleheftet, barneserien som skal bli en skandinavisk publikums- og kritikersuksess. En dag får han besøk på tegnerommet i Fana, fra tre elever ved Sandgotna ungdomsskole som vil skrive en sak om denne mystiske personen som har oppdrag i internasjonale blader som Fantomet og Mad. Men det egentlige målet med turen er å vise frem egne serier.

Den mest beskjedne er interessert i Asterix, André Franquin og Norsk Mad, og heter Frode Øverli.

– Frode var den som bokstavelig talt satt i hjørnet. Han var ikke sjenert, men ydmyk. Og jeg lar meg ikke lure av ydmyke mennesker, Frode har hele tiden visst hva han har holdt på med og vært bevisst sitt eget prosjekt. Jeg måtte rydde vekk disse støyende guttene, og da forsto jeg at Frode var av en helt annen tapning. Jeg tenker alltid på «Good Will Hunting» når jeg ­tenker på Frode. Han er geniet, som også er en av gutta. Han er også den eneste jeg kjenner som ble igjen.

Dette er viktig, mener Midthun, for i motsetning til mange andre kreative mennesker har Frode Øverli aldri søkt seg ut i verden. Han er oppvokst i Loddefjord, var interessert i rock, fotball og tegneserier, og har aldri bodd lenger unna Bergen enn noen år på Sotra og nå på Askøy.

I dag har han kontor i sentrum, og da D2 møter ham på restaurant Dickens på Torgallmenningen går han for en trygg fiskesuppe til lunsj.

– Jeg er jo egentlig bare en vanlig fyr som er ganske god til å observere, det er kanskje det som er hemmeligheten. Hvis du er en gærning selv, ser du ikke det store bildet, sier den lavmælte bergenseren som har latt tegneseriene tale for seg i 30 år.

I forbildets fotspor

Frode Øverli tok aldri universitetsutdannelse, selv ikke lærerutdannelsen foreldrene ønsket han skulle ta for å ha noe å falle tilbake på.

– Frode er virkelig Frode, han har vært det hele tiden. Jeg innbiller meg at de gode forfatterne er de som har kontakt med seg selv, med hvem de er og hvor de er. Ofte har de vært gjennom en reise før de vender tilbake, men Frode ble værende, og sakte, men sikkert utviklet han sin egen stemme som forfatter, mener Midthun.

Etter deres første møte tok det ikke lang tid før Øverli fulgte i forbildets fotspor. I 1984 parodierte han Fantomet på leserbrevsidene i bladet ved samme navn, fikk sin første betalte jobb i humorbladet Konk og rakk akkurat å debutere i Norsk Mad før han fulgte redaksjonen videre til den nystartede konkurrenten Pyton i 1986. Han var 18 år, bodde hjemme og gikk på videregående skole. Under førstegangstjenesten som sesjonsassistent på Bergenhus festning, disponerte han et kontor der han i stille stunder kunne fortsette å lage rølpehumor for Pyton. Lenge var han godt fornøyd med å få manus i posten, men etterhvert begynte han å skrive sine egne historier. Om rockebandet Deep Shit Junkies, inspirert av et lokalt Loddefjord-band, og den siamesiske tvillingen Birger-Egil. I Pyton-gjengen ble han kjent som «den tause», en tidligere kollega sier det tok noen julebord før han skjønte at Øverli var bergenser.

I 1996 var det slutt for Pyton – men Øverli hadde akkurat rukket å lansere sin egen stripeserie. Før Pondus er tegneseriekarrieren hans nevnt tre ganger i avisarkivet Retriever. Nå ble han en popstjerne.

Pondus´ røtter

«Han er kongen», sier en 15-åring til Bergens Tidende. På den årlige tegneserie­festivalen Raptus i Bergen i september 2000 står rundt tusen Pondus-frelste i kø for å sikre seg Frode Øverlis navnetrekk på et spesialeksemplar av det ferske Pondus-bladet, som er trykket i like mange ­eksemplarer. Nå hadde Pondus reddet årsbudsjettet til forlaget Bladkompaniet, opplaget på månedsheftet skulle økes til 90.000 eksemplarer, og tegneserieagent Håkon Strand var sikker på at forlaget ville omsette for ti til tolv millioner kroner i Pondus-artikler i 2001.

Da Pondus dukket opp i 1995 hadde den noen forløpere. I «Romstasjon Crusoe» fra 1986, en upublisert serie skrevet av Dag E. Kolstad, møter vi en svært fotballinteressert astronaut. Samme Kolstad skrev også den kortlivede stripeserien «Micro Jacobsen», tegnet av Øverli, tidlig i 90-årene. Noen år senere begynte Øverli på egen hånd å utvikle stripeserien A-laget, om en gjeng oldboysspillere. Bill Wattersons Tommy og Tigern var et viktig forbilde for hva Øverli så man kunne skape innenfor stripeformatets trange rammer.

Fotballhumoren ble for snever, og da Øverli prøvde seg på en mer tradisjonell stripeserie om en typisk kjernefamilie ble det for tamt. Men da han spleiset den nerdete fotballhumoren med kjernefamiliehumoren ble hovedpersonen og stripeserien Pondus født i 1995. Den viktigste puslespillbiten var Pondus’ døgeniktkompis Jokke, figuren som har utviklet seg mest i løpet av seriens 20 år. Nå er han også familiemann.

– Jokke er som George Costanza i «Seinfeld», den egentlige hovedpersonen på mange måter. Jeg pleier å si at han er et sammensurium av flere av mine venner. Han har faktisk ikke noen rollemodell i virkeligheten, men det finnes folk som skryter på seg at de er Pondus også, sier Øverli.

Det løsner

Da Øverli begynner å samarbeide med Håkon Strand, den gang russisk tolk og oversetter for Bellona, som på fritiden irriterte seg over norske avisers manglende satsing på norske tegneserier, løsner det. Strand ser mot Sverige, der Dagens Nyheter slipper til svenske serieskapere, og begynner å bearbeide Dagbladet. Det ender med en tegneseriekonkurranse og Pondus på gjesteplass i Dagbladet i 1997. Da hadde det ikke vært en norsk serie i de største avisene siden Dagbladet sparket ut Bjørn Morisses «Glåmrik» i 1979, på grunn av en jødevits.

– Det var da jeg så lyset, jeg tjente 12.000 kroner i måneden. Da var det plutselig et levebrød igjen, sier Øverli.

– Men det var noen leserbrev til Bergens Tidende da Knøttene forsvant, og det var noen gamle damer som syntes de var helt forferdelig med den vulgære fotballidioten.

Strand var ute i felten, solgte inn Øverlis ideer og sørget for at folk betalte for seg. I 1998 kom det første albumet, «Pondus – Alt for Norge», som solgte 10.000 eksemplarer. I 1999 ble stripene trykket i 24 aviser og blader i fem land. I 2000 ble månedsheftet lansert, og året etter fikk bussjåføren eget blad i Sverige.

I 2009 passerte Pondus storebror Donald Duck & Co og ble Norges største tegneseriehefte, i år er det blitt Norges mest leste magasin. – Jeg har vel møtt veggen én gang i løpet av disse 20 årene. Eller, ikke veggen, det var vel mer en isoporplate, sier Øverli.

– Det var for tre-fire år siden, da jeg innså at jeg ikke kunne lage søndagssider lengre. Løsningen var å kvitte seg med søndagssiden, den tok egentlig halve uken.

Protestene

Med unntak av noen sinte lesere som savnet Knøttene og Hårek, har Pondus møtt lite motstand. Selv om Øverli gjør narr av homofile, feminister, kortvokste tyskere, golfspillere og Manchester United-fans, er det få som lar seg provosere. Hos Kvinnegruppa Ottar ble stripene med de stygge damene med Ottar-tatovering hengt opp på kontoret. Men i 2012 så den svenske rapperen Timbuktu rødt, etter at han hadde lest en av Øverlis kannibalvitser i den svenske gratisavisen Metro.

«Det er et krystallklart tilfelle av ignoranse og et totalt fravær av innsikt i hvordan det kjennes å bli utsatt for rasisme. Jeg kjenner meg krenket av dette og er veldig lei meg», skrev rapperen til sjefredaktøren.

Øverli ble overrasket.

– Det kom som lyn fra klar himmel, jeg kunne ikke drømme om at noen kunne ta det på den måten. For meg er disse kannibalene på linje med Julenissen, som er en tykk hvit fyr. Kannibaler er mørke med ben i håret, jeg bruker klisjeer som er så oppbrukte at de ikke kan oppfattes som reelle figurer. Jeg ble fryktelig lei meg for å bli anklaget for å være rasistisk, da har du lest meg med feil briller.

Samtidig er han klar over at han må belage seg på at folk oftere krenkes av humoren hans enn tidligere. For i tillegg til de mange faste leserne blir vitsene og stripene hans spredt i en lang rekke aviser og blader, og en Øverli-vits på nettet vil ikke treffe publikum på samme vis som i en «Rutetid»-bok.

– Er alt lov i tegneserier?

– Nei, det gjelder å ha en magefølelse om hva du ­synes er morsomt, som varierer fra person til person. I dag hadde jeg ikke satt meg ned med Mohammed-karikaturer bare for moro skyld. Men jeg har ingen hellige kuer, alle må tåle litt.

– Det er ikke mange vitser om politikk og religion i Pondus?

– I veldig liten grad. Jeg har styrt unna, mer eller mindre bevisst, og aldri hatt annen misjon enn å underholde. Jeg vil ikke bruke serien til å preike et budskap, annet enn å påpeke enkelte idiotiske ting med samfunnet, og vil påstå at jeg ikke henger ut noen spesielle.

Pondus-filmen

Til å være så fotballgal som han er, er det påfallende at Pondus aldri har dratt på fotballtur til England. Og selv om fotballgalskapen fortsatt er det underliggende premisset for tegneserien, er det en ­naturlig årsak til den manglende fotball­turismen.

– Jeg har ventet med å lage episoden der han drar på guttetur. Hvis jeg skal lage film om Pondus noen gang, så blir det om pilegrimsferden til Liverpool. Den har jeg latt ligge. Han driver jo pub og har alle kampene på skjerm, han får til og med inn signalene fra engelsk femtedivisjon.

Så hvor blir det av filmen?

Den kommer neppe så lenge Øverli ikke får beholde kontrollen. Og så lenge han tegner over 200 Pondus-striper i året har han ikke tid til å kontrollere et filmprosjekt.

– Det har vært masse filmtilbud, men det stopper på min egen kapasitet. Det kan hende jeg ville blitt positivt overrasket over hva andre kan få til med mitt univers, men jeg har lyst til å ha en finger med i spillet, og i en film snakker vi da gjerne om hele armen.

Forbildet Bill Watterson tegnet bare «Tommy og Tigern» i ti år, mens Charles Schulz holdt «Knøttene» gående i utrolige 50 år. «Pondus» er også blitt en bedrift, men de ansatte i Egmont Serieforlaget trenger ikke å frykte for fremtiden. Ennå.

– De fleste tegneserier selger mindre om dagen, men foreløpig ser det fortsatt veldig greit ut for Pondus, og det gjør det vanskeligere å gi seg. Ikke for min egen økonomi, men for forlaget og ansatte, og jeg føler meg fortsatt lett på foten, både manus- og tegnemessig.

Les også:
SMAK: Sicilia er Europas heteste vinregion. Under den vulkanske fasaden ulmer det

KJØRETØYET: Øyvind Holst laget el-bil av 2CV-en

BOK: «Å ha en chiliplante å stelle med er den nye ølbryggingen»

BLOMSTERMAT: Sett smak med hvitløkens blomster

Les mer fra D2 her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.