Per Mæleng om Bordeaux og Burgund

Det verserer noen historier om Vinmonopolets produktsjef, Per Mæleng (61). At han tar med – og tilbereder – sin egen mat i middagsselskaper. At han også medbringer sin egen vin, sine egne glass, ja, helt enkelt kjører sitt eget opplegg da han ikke utstår bedrøveligheten han ellers presenteres for.

– Jeg aner ikke hvor det der kom fra. Noe sto jo i avisen din, men så levde det sitt eget liv, rullet videre, ble nærmest en vandre­historie. Til slutt ble jeg påstått å være han som satt alene i et mørkt hjørne med egen mat. Jeg kjente jo ikke den fyren.

Bokaktuelle Per Mæleng er svartkledd, legger bena i kors sittende i Vinmonopolets hovedadministrasjon, poetisk nok i Aftenpostens tidligere redaksjonslokaler i Akersgata. Før i tiden stupte småborgerskapet inn i helgen med dødsannonser og samlivsstoff, nå står en statsmonopolist for helgestemningen. Det dekanteres, slurpes og virvles over en lav sko. Per Mæleng kremter:

– Det jeg derimot sa i pressen, var at jeg ofte ender opp med å tilberede maten – jeg er god til å lage mat, liker det, det gir ro. Og siden jeg er ganske kresen med hva jeg velger i butikken, gjør jeg ofte også innkjøpene. Vin jobber jeg jo med, det er bare naturlig at jeg ofte står for den, at folk deler mine viner.

– Men glassene til folk – de holder strengt tatt ikke mål?

– Når det gjelder glass er jeg nok den verste i Norge. Man får uten unntak skitne glass! Jeg ender alltid med å stå og vaske og håndpolere glass, både til meg selv og andre. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet og skulle drikke en tusenkroners­vin, visst at denne ikke er i nærheten av å levere på grunn av skitne glass. Det er virkelig en dramatisk forskjell.

I en annen historie ble en kvinnelig, parfymert spisegjest sendt sporenstreks i dusjen av Mæleng.

– Hun fikk et håndkle, ble kanskje litt overrasket, men tok det greit. Hun tåkela jo hele rommet! Det var ikke uhøflig av meg, det var høflig.

Denne hengivenheten er nå omskapt til ord i boken med den selvforklarende tittelen «En vingurus guide til Bordeaux og Burgund».

På kjøpet forsøker Mæleng å lansere et nytt vinbegrep.

Vin og vinyl

Oppvokst i Tønsberg hos selvbergende avholdsforeldre som drev med smøreoster, meieri og gjæringskulturer, kom interessen for smak tidlig. Allerede som tenåring kjøpte Mæleng et par flasker Léoville-Barton, 1973-årgang på lokalpolet.

– Den kostet 108 kroner per flaske, husker jeg. En flaske vin eller tre vinylplater, LP 4 som det het den gangen? Det er ikke nødvendigvis et lett valg når man er 17 år, sier han.

Ikke at utvalget var bugnende:

– Det norske vinmonopolet på 1970-tallet var ganske marerittaktig.

Det var ørlitt lettere å få tak i bordeaux – som den gang var det naturlige, og eneste utgangspunkt for «fine wine» – ved flytting til Oslo. Byens vinmiljø var imidlertid alt annet enn forlokkende.

– Det var eldre gubber og konene deres, jeg følte meg jo helt borte i møte med den gjengen der.

Mæleng oppdaget at han hadde – som han sier – en «god nese», og ikke minst et språk å beskrive vinen med. Han ble litteratur­viter, senere informasjonssjef ved Nasjonalbiblioteket, hang med kommende vinnestorer som Norges første Master of Wine, Arne Ronold og vinimportør Christopher Moestue. På 1980-tallet fikk han sin egen spalte i Ronolds blad Vinforum.

I 2009 ble hobbyen og bigeskjeften Mælengs hovedjobb, som produktsjef med ansvaret for polets spesialslipp og spesialbutikker. Forlegger Erling Kagge møtte han blant noen polhyller.

– Boken har nok et detaljeringsnivå vi ikke er vant med i Norge. Samtidig har jeg denne blandingskompetansen. Skriving og vin. Jeg prøver å gjøre det underholdende og enkelt. Jeg er nok blitt en ganske dreven formidler. Jeg ville skrive om hva det betyr at en vin er lokal, hva som skaper forskjellene, sier han.

Jeg ser jo at det i en del tilfeller dreier seg mest om etiketten, om den eventuelle anerkjennelse man oppnår når man setter den på bordet. Men det er greit. Sånn har rike mennesker alltid opptrådt

Per Mæleng — spesialrådgiver i Vinmonopolet

Balanse

Det franske ordet «terroir» har voldet litt hodebry for norske bøttespyttere. «Jordsmonn» har liksom ikke rommet nok. Mæleng lener seg bakover. Ett ord går igjen i boken:

– «Stedegenhet» er et flott norsk ord som tar opp i seg mye mer enn bare jordsmonnet – vær, vind, helningsgrad, geologiske forhold, historie, meteorologi – ja, alt som kan tenkes å påvirke en vin. Hvorfor kan vi ikke bruke det? Når begynner for eksempel solen å ta på morgenen? Alle disse tingene kan aldri forklare, men være med å sannsynliggjøre hvorfor en vin er som den er.

I jakten på svaret ikler Mæleng seg gummistøvler, står opp tidlig, får skitt under neglene. Det gjelder å komme seg ut i vinmarkene, skal man forstå en vins vesen.

– Samtidig merker jeg at de fleste bare vil åpne et godt glass vin på båten sin eller hvor de måtte befinne seg. De færreste vet eksempelvis at man i Bordeaux er prisgitt et jævla drittvær fra november og ut mars for å få sikre gode druer i oktober. Regnvannet fyller opp grunnvannbassenget, som er avgjørende for at vinstokkene skal få et jevnt næringsopptak gjennom sommermånedene.

I Burgund blir det enda mer komplisert. Geologiske forkastninger skaper jordsmonn forskjellige som dag og natt, bare på noen meter. Samtidig er distriktet optimalt:

– Burgund ligger i det perfekte beltet rent klimamessig. Alt handler om balanse. Ikke for mye, ikke for lite. Sånn er det også i Rhônedalen. Går du lenger sør, vil syrahdruen gjerne ha noe medisin­alsk, overmodent og iblant uappetittlig over seg, mens de helt nord i dalen i kjølige årganger vil fremstå undermodne, stilkete, grønne.

Forfatterens egen Burgund-oppvåkning kom over to røde halvflasker Chambertin og Chambertin Clos de Beze 1979, en kjapp lunsj ved Tate Gallerys museumskafé i London i 1982. Jord­kloden har fulgt etter.

– Burgund var jo for bare noen få tiår siden en utpreget lokal vin. Man kunne besøke hvem det måtte være av produsenter. Det kan jo jeg – i kraft av hvem jeg er, hva jeg jobber med – naturligvis gjøre ennå, men verden er blitt en helt annen.

Han ser nesten sørgmodig ut.

– Det som tidligere bare var utilgjengelig, er nå utilgjengelig og drita dyrt.

Flaskehals

Per Mæleng tusler rundt blant vinkassene inne i svalrommet ved eget og norsk vinmonopols flaggskip, spesialpolet på Aker Brygge. Han plukker med en flaske Pichon Lalande, attpåtil i den svimlende 1986-årgangen. Samme vin, samme ­årgang er sentral i en klassisk «Sopranos»-scene, der humørfylt stjeling av noen kasser avstedkommer både skuddveksling og et rustilbakefall. På Aker Brygge koster den drøye 2000 kroner. ­Mæleng drikker vin med folk som har dypere lommer enn som så.

– Det hender jeg tar med viner som jeg vet kan minne om de konvensjonelle, dyre, store, klassiske, men som gjerne koster mindre og er uten samme prestisje. Eksempelvis en amerikansk pinot noir mot en prestisjeburgunder. Disse folkene kan da først bli ekstremt begeistret for en vin, men når de får se etiketten, blåser de plutselig av den: «Pff, vi kan ikke kjøpe alt ...»

Mæleng smiler ikke.

– Det ser jeg ingen grunn til å hovere over. Det er menneskelig.

På Mælengs sagnomsuste spesialslipp kan milliardærer havne i håndgemeng med utsendte kinesiske pizzabud. Mæleng liker å møte kundenes forhåpninger.

– Folk har konvensjonelle forventninger til hva en vin skal gi dem. Og det er greit. En sancerre skal ikke være honningpreget og se ut som morgenurin. Det er viktig å ha respekt for den konvensjonelle smak og målestokker. Jeg legger ikke noe negativt i ordet «konvensjonell», bare at ting er i samsvar med konvensjoner, og at man således manøvrerer seg enklere rundt i verden.

– Men du møter vel en del rent tanketomt snobberi?

– Jeg ser jo at det i en del tilfeller dreier seg mest om etiketten, om den eventuelle anerkjennelse man oppnår når man setter den på bordet. Men det er greit. Sånn har rike mennesker alltid opptrådt.

– Du går vel neppe klar av sånne beskyldninger selv?

– Det er som å være opptatt av sykkel, gode sko, klær, hva som helst. De fleste har en interesse. Er det moralsk riktigere, mer «varig», å kjøpe en bil til 3,2 millioner enn en flaske vin til 10.000? Mange synes å mene det. Men pengene renner jo egentlig fortere ut med noe som halveres i verdi idet det kjøres ut fra forhandler.

Tull i tollen

Stemmen er en anelse nasal, nesepustende, knirkende. Det er som de bortimot 40.000 vinene han har smakt, har satt seg i grevet, det er nesten så du kan høre at Per Mæleng innehar en av Nord-Europas mest distingverte snuter:

– Burgundere kan være så vakre at du begynner å grine av dem. Setter du frem et håndpolert glass med en god og representativ Chambolle-Musigny foran et noenlunde oppegående og kvikt menneske uten vinerfaring, vil vedkommende garantert si at det er det beste de har drukket noensinne, tro meg, jeg har prøvd. Burgund har dette hedonistiske – det er så kremet, fløyels­aktig, parfymert og umiddelbart. Burgundere gir så mye av seg selv, men er samtidig så utrolig vanskelige å forstå.

Bordeaux er greit til middag. Men skal Mæleng og venner virkelig smake vin, er det burgund som gjelder.

– Det er et intellektuelt spill. De som virkelig mener det, de som virkelig vil noe med vininteressen, har en tendens til å ende i burgund. Ingenting gir meg så stor glede som en stor, rød burgunder. Jeg blir helt sånn varm, sier han.

– Samtidig har jeg noen bordeaux-venner som ikke skjønner noe av burgund, ikke liker det noe særlig, synes de er kjipe, tynne, intet­sigende greier.

– Apropos bordeaux. Du nevner selv en 1869-årgang Ch. Montrose i boken?

– Ja, det var mitt første møte med en over 100 år gammel vin. At den kunne være så rått i live etter 130 år, slo meg i bakken.

På en vinauksjon i Danmark kjøpte Mæleng en gang noen etikettløse flasker «Musigny». Resten av en fransk greves vinbeholdning var tatt hånd om av Christie's og Sotheby's. De forkastede flaskene viste seg å tilhøre den sakrale burgund-årgangen 1945. Flere av flaskene ble tatt i tollen, da en venn, uten å gi beskjed, bestemte seg for å ta dem med hjem over grensen i bil. Han smiler.

– Jeg forsøkte få de ut fra tollen, de var jo beslaglagt. «Det er ikke jeg som har bedt om de jævla flaskene!» De er vel omdannet til teknisk sprit nå. Jeg ga 75 kroner stykk, kunne vel solgt dem for 30.000 per flaske.

Ikke at priser og penger levnes plass i boken. I stedet baler den med historiens sus, samhørighet, oppfordrer til å skjenke et glass til vår indre, solvarme oldtidsromer.

– Det er et forsøk på å forsøke å forstå min knøttlille egne rolle i en større sosial og historisk sammenheng. Så lenge folk kan dele en flaske, litt brød, oliven, så er ikke alt håp ute. Det er et anker i vår sivilisasjon.

– Å sitte rundt et bord, dele vin, ord, språk, relasjoner ...

Mæleng pauser litt.

– Det er et godt sted å være.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.