Et morelltre strekker seg opp over glass­taket på det gamle kunstneratelieret der stylist Mathieu Barthelat-Colin bor. Her forsøker bakgårdskattene å fange trostene, som kommer for å fange bærene. Og her faller morellene ned på taket om natten. Det er romantikk, som grenser opp mot poesi.

 – Ikke si det. Jeg er nettopp blitt single, klager Barthelat-Colin.

Utenfor den grønne porten der han bor, blinker lysene grelt fra steder som Sexodrome og Hammam. Her er overprisede turistkafeer og prostituerte som mingler med de tilreisende hordene. Men innenfor?

Barthelat-Colin spiller jazz for åpne vinduer mens naboene kommer hjem for kvelden: Et par med stilig barnevogn, en mann med kaker i pappboks. Innenfor porten er en hel liten landsby full av de nye innbyggerne i Paris’ gamle horestrøk. For noe har skjedd i gatene guidebøkene inntil nylig advarte mot. Den som går inn i smågatene, går rett inn i et av Paris’ ferskeste trendstrøk.

FARLIG, FARLIG.

– Første gang jeg kom til Paris, skulle jeg besøke en familievenn som bodde ved Abesses. Pigalle og Abesses var litt skumle strøk. Niende arrondissement var overhodet ikke et attraktivt sted å bo, sier amerikanske Erica Berman.

De siste årene har det bare eksplodert. Da jeg først flyttet hit var Dirty Dick et pornosted – faktisk var den det  inntil et par år siden.

Erica Berman reiselivsgründer og blogger 

For rundt 20 år siden flyttet hun til Paris, der hun nå driver utleiefirmaet Haven in Paris og bloggen Hip Paris.

– Nesten alt det er borte nå. De siste årene har det bare eksplodert. Da jeg først flyttet hit var Dirty Dick et pornosted – faktisk var den det  inntil et par år siden.

Nå er Dirty Dick blitt en av strøkets kuleste barer, og strøket sør for Pigalle er kjent for mer enn lugubre forretninger og triste skjebner. Nå huser det også gourmetbistroer og cocktailbarer, små butikker med skandinaviske klær og møbler, vintagesmykker og moderne kaffekultur. Boboene – de borgerlige bohemene med stil, penger og en velutviklet sans for luksusbaguetter og «riktige verdier» – har reidyllisert området som var blitt så tarvelig at amerikanerne etter andre verdenskrig døpte det Pig Alley.

Nå kaller de det Sopi, som i South of Pigalle, skjønt pariserne selv fnyser av en slik inndeling. Uansett navn: De gamle, trange gatene er igjen stedet å være for mat, shopping og landsbystemning.

MEN HERLIG, HERLIG

Rue des Martyrs er livsnerven i strøket. Navnet har den fra tiden da martyrene slepte sine kors opp den bratte bakken til toppen av Montmartre. Nå er gaten ren vellyst:

Ut fra bakeriene siver aromaen av sukker og vanilje. En eldre dame etterlater seg et kjølvann av tuberose. I skyggefulle kroker lukter det fortsatt av kalksten og tiss, mens inne hos grønnsakshandleren dufter det av melon og modne stenfrukter. Her er bråmodne ferskener, belgiske vafler, det er «brunsj» her og «bio» der. Det er rå reker og norsk røkelaks, korsikansk og spansk spekemat, franske oster og en hel butikk med bare syltetøy.

Du vet, da vi kom, skjedde det ikke så mye interessant her i Paris. Byen var selvtilfreds og tilbakelent. De siste årene har det endret seg.

Rose Carrarini baker

Her er også mammaer med babyer i sjal, gamle koner i grelle husforklær, gråsprengte menn med små hunder, afrikanske barnepiker og kjolekledte småjenter som instruerer hverandre i ninja­spark på fortauet.

Her er Rose Bakery, stedet som kanskje startet hele revitaliseringen.

Innenfor umerkede vinduer, i en gammel garasje, dukker Rose Carrarini opp med vilt grått hår og matchende forkle blant saftige formkaker, nybakte scones og halvferdige minipizzaer. Bakeriet er hjertet i det som er blitt et internasjonalt bakeriimperium, med filialer så langt borte som Seoul og New York. Da Rose og ektemannen Jean-Charles kom til Paris sammen for 12 år siden og ville åpne et britisk bakeri, trodde ingen de ville lykkes.

 – Kundene ville ikke forstå engelsk mat, sa de. Men så snart de fikk smake maten vår …, sier hun og rører i et grovt keramikk-krus fylt med ingefærte.

Nå er dette stedet alle først nevner når du penser samtalen inn på Rue des Martyrs. Også tilreisende.

 – Og takk for det. Franskmennene er jo avgårde på ferie hele tiden, sier Carrarini.

 – Rue des Martyrs har alltid vært en matgate. Men den var bare en klassisk, ordinær matgate, sier hun.

 – Du vet, da vi kom, skjedde det ikke så mye interessant her i Paris. Byen var selvtilfreds og tilbakelent. De siste årene har det endret seg. Den anglofile inspirasjonen har hatt mye med det å gjøre. Franskmennene ville ikke fornye seg. Nå har de blitt litt mer kreative, sier Rose.

AMERICANA

Franskmenn og amerikanere har lenge hatt en ambivalent kjærlighet til hverandre. Ingen låner americana så elegant som franskmennene, og ingen elsker myten om «Le Gay Pareee» like mye som amerikanerne.

 – Oh my god! Look at that! sier den amerikanske blondinen på hjørnet av krysset mellom Rue Victor Masset og Rue Frochot.

For her kommer en franskmann i hvit skjorte syklende med mobiltelefon i den ene hånden og baguetter stikkende opp av ryggsekken. Amerikanerinnen klikker til med mobilkameraet der hun sitter på uteserveringen til Le Dépanneur. Den gamle dineren har nylig fått en ansiktsløftning og blitt cocktail- og burgerbar med californisk tilsnitt.

 – De har gode burgere, sier Emilie Franchineau (32).

– Og burgere er på moten i Paris akkurat nå.

De siste syv årene har gatene sør for Pigalle vært hjemme for medieinnkjøperen.

 – For to år siden var det ingen butikker og restauranter her. Nå er det stappfullt. Tiende arrondissement er også trendy, men der handler det mest om barer. Her i niende er det mer restauranter. For bare to eller tre år siden måtte jeg dra og møte vennene mine andre steder i byen. Nå vil de hit, sier Franchineau.

Nå har hun kjøpt sin egen bitte lille toroms­leilighet med fiskebensparkett på gulvene.

 – Niende er et lite arrondissement. Det føles som hjemme, sier hun.

Selv går hun gjerne alene til baren over gaten for Le Dépanneur, Le Mansart, der TimeOut Magazine beskriver klientellet som «unge menn med bart og rutete skjorter som spiller fotballspill». Skal hun ut, er nattklubben Le Carmen like ved et naturlig valg. Men det krever sin kvinne:

 – Paris er ikke som Berlin, der kan du gå ut hvor som helst uten at noen kaster et blikk på deg. I Paris må du kle deg pent, og de liker ikke hvis du er del av en stor gruppe. Alle stedene er små, dørvaktene vil velge ut hvem de slipper inn, sier hun og leder vei til en annen fransk-amerikansk nykommer i området: Buvette, den franske filialen av New York-restauranten, som serverer erkefransk mat på moderne maner: Underskjønne anderillettes og middelmådig coq au vin i tapasstørrelser.

KAKEHIMMEL

Å komme inn i Sebastien Gaudards patisserie, er som å reise tilbake i tid. Her er kandiserte frukter og calissons, sukkertøy og sitronterter. Kakene i glassdisken har navn som Paris-Brest, Mont Blanc og Musipontain, og i motsetning til så mange vakre franske kakekreasjoner, er de hverken for søte, for tørre eller for fete – de er akkurat så vanvittig gode som de ser ut til å være.

Etter nesten 20 år hos prestisjefylte bakere som Fauchon og Pierre Hermé, var det på tide å starte for seg selv for Gaudard. Mens bakerier i nabolaget som Sugar Daze og Popelini har hevet seg på henholdsvis cupcakes- og vannbakkelsbølgen, skuet Gaudard tilbake.

 – Alt handlet om å være moderne i konditorfaget. Men folk spurte meg stadig hvor de kunne få den beste napoleonskaken og sitronterten. De fantes nesten ikke lenger, sier han.

I 2011 åpnet han dørene til konditoriet midt i Rue des Martyrs, et nabolag han har bodd i siden 1993.

 – Rue des Martyrs hadde alltid vært en god matgate, men den hadde tapt seg litt i kvaliteten. Den første endringen til det bedre var da Hôtel Amour åpnet. Endelig hadde boboene et sted å samles. Jeg var forresten deres aller første gjest. Jeg sto utenfor og spurte om de var åpne til lunsj eller ikke og slapp inn, sier han.

Strøket sør for Pigalle strekker seg fra metrostasjonene Pigalle og Anvers, med Rue des Martyrs som hovedgate. Strøkets sørlige grense går ved kirken Notre-Dame de Lorette.

RESTAURANTER

1. LE PANTRUCHE • Gastronomisk trekkplaster. Tradisjonell, raffinert fransk mat servert i rause porsjoner til en rimelig pris. Bordbestilling helt nødvendig. Eierne driver også restaurant Caillebotte i nærheten.
3 Rue Victor Massé | +33 1 48 78 55 60

2. LA MAISON MÈRE • Burger, men også litt taco, ispedd noen franske klassikere.
4 Rue de Navarin | +33 1 42 81 11 00

3. BRAISENVILLE • Ikke gå forbi, selv om interiøret ser kaldt og glatt ut. Her serveres moderne fusionmat, som er noe av det beste i nabolaget, på små tallerkener. 
36 Rue Condorcet  | +33 9 50 91 21 74

4. BUVETTE GASTROTHÈQUE• Parisfilial av New York-restauranten ved samme navn. Tradisjonell fransk mat i rustikke omgivelser servert på tapastallerkener for deling.
28 Rue Henri Monnier | +33 1 44 63 41 71

5. LE DÉPANNEUR • Burgere og cal-mex, samt lekre cocktails. Stor uteservering med bra utsikt.
27 Rue Pierre Fontaine | +33 1 48 74 48 74

KAFEER

6. KB CAFÉ SHOP• En av Paris’ få rene kaffebarer der baristaer serverer kaffe på rituelt vis. Lager en legendarisk gulrotkake.
53 Avenue Trudaine | +33 9 66 13 79 10

7. LE ROCKETSHIP• Moderne kaffebar møter hipsterbutikk med vareutvalg fra lamper til leker.
13 Rue Henri Monnier | +33 1 48 78 23 66

BAKERVARER

8. ROSE BAKERY • Engelsk bakerikafé med saftig bakverk, salater og minipizzaer. En institusjon i nabolaget. Har også filialer i Seoul og New York.
46 Rue des Martyrs | + 33 1 42 82 12 80

9. SÉBASTIEN GAUDARD• Klassisk fransk konditorkunst på aller sitt beste – kakene er akkurat så farlig gode som de ser ut som.
22 Rue des Martyrs | +33 1 71 18 24 70

10. ARNAUD DELMONTEL • Baker noen av de beste baguettene i Paris: Sprø utenpå, saftige og robuste inni.
39 Rue des Martyrs | +33 1 48 78 29 33

BARER

11. LE MANSART • Tradisjonell, fransk bar frekventert av unge menn med bart og ruteskjorte, som kommer for å spille fotballspill og drikke dårlig vin. Veldig populært.
1 Rue Mansart | +33 1 56 92 05 99

12. DIRTY DICK • Tiki-bar i det som inntil nylig var sexbaren Dirty Dick.  
10 Rue Frochot

13. LE SANS SOUCI• Tradisjonell bar som oser kul stemning. Fint etter konserter eller før besøk på nattklubben Chez Moune.
65 Rue Jean Baptiste Pigalle | +33 1 53 16 17 04

14. L’ARTISAN• Sval håndverkscocktailbar med småretter nøye anpasset drinkmenyen. Hovedsakelig kvinnelig klientell.
14 Rue Bochart de Saron | +33 1 48 74 65 38

HOTELL

15. HÔTEL AMOUR• Hotellet har frekt image og gode senger, men trekkplasteret utover det er det sosiale livet i baren, restauranten og bakhagen, hvor alle som er noe i nabolaget kommer for å se og bli sett.
8 Rue de Navarin | +33 1 48 78 31 80

---

 I motsetning til hva vandrehistoriene sier, var aldri Hôtel Amour et bordell. Det var bare et helt alminnelig tostjerners hotell.

Jean-Louis Peletier hotelldirektør

BOBOENES FRITIDSKLUBB

I Hôtel Amours frodige bakhage står bordene så tett at nordiske kropper sliter med å finne plass på stolene som er klemt mellom vegg og bord.

 – I motsetning til hva vandrehistoriene sier, var aldri Hôtel Amour et bordell. Det var bare et helt alminnelig tostjerners hotell. Vi har to av de gamle ansatte som kan bekrefte det, sier direktør Jean-Louis Peletier.

Da Costes-gruppen, i samarbeid med graffitiartisten Mr. A, tok over Hôtel Amour i 2006, endret alt seg. Den nytilflyttede og pengesterke gruppen i nabolaget fikk endelig et sted å være, og hotellet ble et kontroversielt sentrum i nabolaget.

Hotellet har ingen luftavkjøling, ingen tv-er, ingen skrivebord på rommene.

Derimot har de discolamper og frekke fotografier, erotiske fotobøker og åpne baderom. På det største rommet i øverste etasje ligger halvrøykte jointer igjen etter gårsdagens gjester når rengjøringspersonalet kommer. Og restauranten i første etasje er alltid full.

Hver lunsj og kveld er det kamp om bordene, som fylles til randen av unge, glamorøse gjester fra mote-, film- og reklamebransjen. Maten er god, men ikke oppsiktsvekkende, bortsett fra det salte smøret og de perfekte baguettene som leveres fra bakeriet til Arnaud Delmontel på nærmeste hjørne. Så sent som i 2012 ble baguettene hans rangert blant de fem beste i hele Paris.

Er det fullt, er det uansett flust av andre steder å spise middag. Ingen trenger å gå sultne fra Sopi.

GLOBALISERING

La Maison Mère rett ved siden av Hôtel Amour, er nok et amerikanskinspirert spisested med burgere som spesialitet. Her er saftig kjøtt, sprø søtpotetchips og en ualminnelig frisk og syrlig coleslaw.

 – Vi ankom det riktige området med det riktige konseptet til rett tid, sier en av eierne, Thomas Kolnikoff om restauranten han åpnet i 2011 og som ble en del av den nye matbølgen som skyllet over området rundt Rue des Martyrs.

 – Paris er blitt mer global. Da jeg var i New York for fem år siden, var det ingenting spennende her bortsett fra stjernerestaurantene. Ingen cocktailbarer og ikke noen kule restauranter. Så kom bistronomien, der kokkene heller ville drive gode bistroer med gode råvarer istedenfor å streve etter stjerner, og restaurantene begynte å bli bedre. Vi har fått masse kokker fra hele verden. Paris er tilbake som gastronomiens hovedstad, mener Kolnikoff, der han sitter på sitt andre utested – baren Artisan i Rue Bochart de Saron.

Bak disken blander bartender Matthew Long vodka, sitronsaft og bjørnebærlikør i en gammeldags porselenskopp før han pynter den med en hel stjerneanis. Drinkmenyen, som i likhet med smårettene baren serverer er konstant rullerende, skal reflektere både sesongen og maten.

 – Det er mest jenter som kommer hit, kanskje 70 prosent, sier Kolnikoff.

– De liker konseptet med små retter, vet du, det er lett å spise.

BORGERLIG

– Dette nabolaget var for de fattige, de prostituerte, de avhengige og kunstnerne. Nå er det helt bobo, sier Mathieu Barthelat-Colin.

Han skjenker champagne i rustikke, franske coupes. På veggene henger gamle familiefotografier og kunst signert slekt og venner. Barthelat-Colin er blant de mange i området som tidvis leier ut boligen sin til tilreisende som vil smake på det nyborgerlige bohemlivet i cancanens vugge.

– Egentlig hater jeg boboene, sier han.

 – De kommer inn med masse penger og ødelegger. Men jeg liker Hôtel Amour på søndagsettermiddagene. De har så god pain perdu, og da er det ikke lenger fullt. Da kan du sette deg ned og kose deg i ro og fred alene eller med venner.

LANDSBYLIV

Bordene står tett på bistroen Pantruche, som er gammel slang for «Paris», med speil og glass i art deco-stil. Den kunne ha vært uforandret siden 1920-tallet, men det er under fem år siden Pantruche åpnet dørene. Lettrøkt tunfisk deler tallerkenen med agurkgranité og en kremet sitronsaus; saftig middelhavsfisk har raffinert selskap av fennikel og en anelse vanilje, tilberedt av chef og medeier Franck Baranger.

 – Det er den maten Franck kan best: Mat folk liker og spiser hver dag, mat man ikke blir lei av, sier Edouard Bobin, som startet restauranten sammen med Baranger.

Her deler bydelsborgermesteren bord med en katolsk prest, tre gode venner nyter sufflé med salt karamell og myntekrem med sjokoladeknas før de går tilbake til jobb. Til lunsj kjenner Bobin og Baranger nesten alle gjestene i rommet.

 – Det er blitt så bobo her. Det er ikke rart. Strøket er fullt av nydelige bygninger og bakhager, og det er som en liten landsby. Folk bor virkelig her, sier Bobin.

Han fnyser av New York Times-journalisten som i november ifjor klaget over at «Hipsters ruined Paris» med sine kaffebarer, burgere og vintagebutikker.

 – Amerikanere liker bare ikke å se andre amerikanere når de bor i Paris. Problemet er jo at det er de som skaper dette, påpeker Bobin.

– Hipstere ødela ikke Paris. Det er bra for business, det er bra for alle.

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.