Hvis man ønsker å stikke av, er Det skotske høylandet et godt alternativ.

Moralen var ikke særlig høy morgenen vi rullet ut på den skotske landeveien. En død fasan ønsket oss velkommen, lå i veikanten og mørnet de saftige brystfiletene som vi saktens burde revet ut og pælmet i bagasjen: Matvareprisene kan ifølge FN stige 22 prosent i år, bensinen kan bikke 40 kroner literen, renten skal opp, i syv nye hopp, og i tillegg til matkrise og energikrise – og krig – er det også transportkrise, inflasjonskrise, sikkerhetskrise, vannkrise, industrikrise og flyktningkrise. Naturkrise har det vært i mange år.

Men det som til slutt tar livet av oss alle, er klimakrisen.

«Tiden er i ferd med å renne ut», sier FNs klimapanel.

«Ikke en verden jeg vil leve i», sier Nato-sjefen.

En verden vi nå var på vei vekk ifra, men fotografen, gud hjelpe ham, hadde fått installert et uhyre av en teknologi på telefonen, kalt pushvarsel, som innebærer et pling hver gang det skjer noe av betydning der ute:

«Du trodde kanskje pandemien var over», meldte VG:

«Det er først nå det begynner i Kina.»

Noahs ark

Hvor skal man dra hvis sivilisasjonen kollapser? Til «atomsikre New Zealand», som Orkla-eier Stein Erik Hagen vurderer, ifølge DN. Da vi forsøkte ambassaden, slapp de knapt inn sine egne innbyggere. Hva med Island, der ute i Atlanteren for seg selv, kåret til verdens tryggeste land? Sikkert fint hvis man trives i sprekken mellom to kontinentalplater som gradvis glir ifra hverandre. Nei, gudene vet, selv oppe på den internasjonale romstasjonen er det ikke fred å få. Skulle vi huke oss ned i pappesker og barrikadere oss i frøbanken på Svalbard? Eller i en muggbefengt piemontesisk vinkjeller?

Nei, vi måtte komme oss på en øy. Ikke for stor. Ikke for liten. Gjerne en øy som lignet 1500-tallsforfatteren Thomas Mores opprinnelige Utopia, en idealstat som forfektet toleranse og godvilje mellom mennesker – og som ikke var for avhengig av russisk olje og gass.

En av de første postapokalyptiske romanene, John Wyndhams «The Day of the Triffids» (1951), avsluttes med noen få overlevende på Isle of Wight, utenfor Storbritannia, mens klimaflyktningene i Megan Hunters «The End We Start From» (2017), ender på øygruppen Hebridene i den skotske regionen Highlands, der bare et titall av de 500 øyene er bebodd.

Det skotske høylandet fristet. Vi skulle reise til Europas ytterkant, som øygruppen kalles, og én plass pekte seg raskt ut, kalt verdens første selvforsynte øy, en ledestjerne innen fornybar energi – ifølge BBC «et vitnesbyrd om menneskelig uavhengighet».

Kanskje er det skottene som skal få oss ut av dette helvetet?

Glen Lyon

– Skal dere helt til Isle of Eigg? Det er veldig langt unna.

Donella Kirkland og mannen David er ute og sykler langs elven Lyon, har stanset ved et bedårende postkontor og te-rom, kombinert, i grenden Balgie, kjent for pistasjkaker, laks og truede røde ekorn.

– Eigg?

Kirkland snur seg mot gubben:

– Det er den øya som er kjøpt ut av lokalbefolkningen, jeg mener jeg har lest om den, det høres ut som et fint sted å bo!

Ekteparet skjønner ikke hvorfor postkontoret er stengt, heller ikke hvorfor vi har forvillet oss inn i en av høylandets minst befolkede daler, med få forbindelser til omverdenen. Men det var som nevnt hele poenget. Bare i går hadde sjokkerte forskere rapportert om massiv fugledød i Antarktis, Norge hadde rast nedover på listen over verdens mest lykkelige land og regjeringen vår hadde sett seg nødt til å lansere et såkalt katastrofe-pushvarsel.

Vi gjorde som James Bond da alt virket å gå til helvete i «Skyfall»: rømte til Det skotske høylandet – akkurat slik tusener av briter gjorde i starten av pandemien, pakket seg inn i bobilene sine og kjørte nordover mot de øde, grønne åsryggene, der også Percy Toplis – en av Storbritannias mest ettersøkte menn gjennom tidene – i 1920 skjulte seg for omverdenen i en steinhytte.

Høylandet var også kulisse for Utopia-eksperimentet til Dylan Evans, forskeren som sammen med en rekke frivillige i 2006 skulle improvisere en postapokalyptisk livsstil, uten tv, elektrisitet og matforsyninger, men etter ti måneder var Evans selv så desillusjonert at han ble innlagt på psykiatrisk sykehus – og flyttet senere til Guatemala.

Vi var nå i ferd med å bli verdensforaktende eremitter, ekteparet Kirkland skjønte tegningen og pekte nedover dalen.

– Hvis dere følger veien og tar til venstre ved kirken i Fortingall, får dere se Europas, kanskje verdens, eldste tre. Det må da være noe?

Evighetstreet

Fortingall Yew Tree viser seg, en liten time senere, å være en pleietrengende, rynkete barlind. Slik er den blitt etter å ha overlevd steinalderen, bronsealderen og gladiatorsverdene til romerske legionærer. Selv Pontius Pilatus, som er født og oppvokst her i Fortingall, og som fikk Jesus korsfestet, lot denne barlinden leve. Den brutale og påfølgende kristningen endret Europa, men ikke treet – som endog fikk stå i fred da de aristokratiske landeierne på 1800-tallet overtok Det skotske høylandet, fordrev bøndene, avskoget utmarken og proppet naturen full av bæ og mø og ting de skjøt etter med hagle. Resultatet er at Skottland i dag er et av Europas mest naturutarmede land.

Utrenskningen av høylandet, som den kalles, preger fortsatt det skotske folk, men Fortingall Yew Tree står der like eviggrønt som for, kanskje, 5000 år siden.

Tilfredse kjører vi videre nordvestover, mot Hebridene, mot fremtiden, men dette ukjente draget av håp slukes brått av et vederstyggelig pling, signalet som tar dagdrømmeriet fra oss og påminner om at verden nå er i ferd med vippe, eller hva nå forskerne kaller det: Vi vipper eller tipper ned i en avgrunn så mørk at FN nå har trykket på den store alarmknappen – kode rød for menneskeheten!

«Økt frykt for global hungersnød», melder New York Times.

Pling!

«Det er varmerekord og hetebølge i Antarktis, 40 grader varmere enn normalen.»

Men det er da fortsatt minusgrader der, mumler fotografen litt for seg selv og setter på noe musikk.

Suicidale fasaner

Hvor disse lekende nonchalante landsbyveiene leder, er ikke godt å si. Forhåpentlig ender vi opp på Hebridene, på den økoutopiske øya Eigg, men først etter å ha overnattet på fjellgården Killiehuntly, som lokket med denne reklamen: «Stay where the world can't find you.»

Veien slynger seg uforutsigbart gjennom landskapet og ubestemte følelser. Øynene fråtser i forseggjorte steingjerder, velplasserte gods og elver som bruser i blodet – i skalperte fjellsider, åpne lyng- og gressheier trimmet ned av ville dyr og seks millioner sauer. Postmann Pat forventes rundt hver sving, men vi møter ikke annet enn ville dyr, slike som alltid er på flukt.

Fasanene virker å ha blitt suicidale, rett som det er sneier de grillen, brunspraglete og ville i blikket. I ens ærend er de oppdrettet for at slottskledde aristokrater skal kunne sende haglsvermene sine til himmels. Ned igjen regner den sure fordømmelsen av jaktformen, et gryende skotsk oppgjør, som særlig manifesterer seg i natursynet.

For noe er i ferd med å skje i Skottland. FNs klimatoppmøte, som fant sted i Glasgow i fjor høst, var således et hint, også landets nye og dristige visjoner om å gjenopprette økosystemene slik de en gang var – kalt rewilding, eller restaurering. Velfungerende natur i god tilstand kan hjelpe oss å takle klimaendringer, mener FN, som sier det finnes håp, vi kan klare det, for tusan, og følelsen forsterkes når vi passerer landsbyen Braemar ved elven Dee, og neon-kunstinstallasjonen til verdenskjente Martin Creed lyser opp dagen:

«Everything is going to be alright»

I skjul for verden

– Dere er ikke de første som har rømt til Skottland! Folk har rømt hit i all tid!

Rob Dobson knegger høyt, sammen med kona Judith Wilson rømte han fra London i 2019, søkte etter den perfekte skolen for sine to barn og endte opp i Edinburgh.

– Vi opplevde mye sterkere fellesskapsfølelse i Skottland enn i nabolaget vårt i London, sier Wilson.

Denne helgen tilbringes dypt inne i Cairngorms nasjonalpark, på fjellgården Killiehuntly, der verden tilsynelatende ikke kan finne hverken dem eller oss. Vi sitter i en stue sirlig bekledd i standhaftige danske møbelklassikere, slike som tilpasser seg rom og tid uansett hvor i verden de er plassert og hvilke kriser menneskeheten måtte gjennomgå. Ekteparet, som begge er vellykkede investorer, drikker champagne og venter på treretteren og felles bordsetning. Og det er bred enighet om, til tross for forsamlingens mangslungne økonomi, at det er svart som natten der ute. Vi samtaler om atombomber, vindmøller, olje, ulv og Killiehuntlys eier Anders Holch Povlsen, som også er Danmarks rikeste mann.

Utmarkskrise

Mangemilliardæren, som eier klesselskapet Bestseller, Danmarks svar på Varner-gruppen, er også den største private grunneieren i Skottland. Her er landeierskapet så konsentrert at halvparten av privat utmark eies av rundt 400 mennesker, ti prosent av naturen eies av 16 personer – stort sett utlendinger.

Eiendommene har tradisjonelt vært brukt som jakt- og fiskeparadiser og er sterkt preget av overbeite og monokultur. Hjorten spiser omtrent alt som spirer, lyngheiene brennes for at rypene skal få mer frisk mat. Fasaner, ender og rapphøns oppdrettes og tilføres naturen. Jakten er big business. Men i Skottland har det vært utmarkskrise. Det er et av Europas mest trefattige land.

Men nå er det altså i ferd med å snu. Velgerbasen for det tradisjonelle landbruket er lav. Interessen for naturrestaurering høy. Noen vil kalle det et slags nasjonsbyggeprosjekt, andre nødvendig gjengroing for å få oss ut av uføret vi tilsynelatende har havnet i. Anders Holch Povlsens konsept – Wildland, håpets landskap, som de kaller det – har en 200 års visjon om å la naturen helbredes. Viltbestandene desimeres, det satses på økoturisme, plantes, sås, trærne pakkes inn i gjerder og passes på som om det gjaldt livet.

Er det håp i hengende snøre når selv milliardærene har fått sans for rewilding?

Hedonisme og jordskjelv

Ved middagsbordet på Killiehuntly har samtaleemnene gradvis forlatt Europas nyhetsbilde. Vi har fortalt om øya vi skal til, om den spartanske steinhytta vi har booket, og det store havet vi skal se utover.

– Det blir sikkert deilig å stenge verden ute litt, sier Dobson.

Utover kvelden serves foie gras og kveite, mer champagne og tysk pinot noir, og når blodet bruser lystig rundt midnatt, er forsamlingen over på ekteskapelige anekdoter og vitserier. Klassisk vestlig weekendhedonisme gjør en immun mot det meste. Men dagen derpå våkner vi til nyheten om jordskjelv ute i Nordsjøen.

«Equinor har stanset driften på plattformen Snorre-B.»

Pling!

Og nå er det stor brann på Mongstad raffineri, 600 er evakuert.

Naturkreftene setter selv norsk oljeproduksjon i flammer! Er det nå det skjer, er det nå det vipper? Den symbolske dommedagsklokken, som skal illustrere hvor nær menneskeheten er å ødelegge jordkloden, viser 100 sekunder før midnatt. Vi kastet oss i bilen, nå måtte vi komme oss ut i havgapet, isolere oss på denne øya før det var for sent.

Rustne biler og Celtic-fans

Å ankomme Isle of Eigg er som å ankomme enhver øy på den nordlige halvkulen: rustne biler, mistroende sauer og værbitte mennesker i fremskreden alder, mange iført gule gummistøvler. På kaien i Galmisdale på øyas sydspiss svirrer lokalbefolkningen rundt, venter på post og rømlinger fra fastlandet. Øya, som er 30 kvadratkilometer stor og med en befolkning på rundt 110, har også to museer, en pub, restaurant, eget mikrobryggeri, plateselskap og musikkfestival.

Alt var stengt, selvfølgelig. Men etter at det hadde regnet og stormet på Hebridene i flere måneder, skinte nå solen på Steve McMillan, som stabbet rundt kaien på krykker. Han har også stukket av, sier han, fra Glasgow, rømt fra ulidelige smerter etter en hofteoperasjon, spist 16 tabletter før lunsj og skal nå, sammen med kameraten Willy McAvoy, drikke øl på en benk.

– Hadde jeg ikke kommet meg ut hit, hadde jeg faen meg tatt livet mitt, sier han og ler.

– Jeg blir alltid så glad her oppe.

Øya, som er 30 kvadratkilometer stor og med en befolkning på rundt 110, har også to museer, en pub, restaurant, eget mikrobryggeri, plateselskap og musikkfestival

Kameratene, som har «overlevd» covid, er godt bevandret i skotsk historie og fotballens utvikling, prater vekselvis om klubben Celtic, bensinpumpepris og verdens undergang. Ute på Hebridene har de vært mange ganger – og nå føles det ekstra godt, som de sier:

– Alt er så dystert. Det er krise på krise. Det eneste som mangler, er ølkrise.

Noe livsbejaende trenger frem åkkesom, kanskje er det bare måten de prater på, kanskje er det noe skotsk, eller pillene, eller ølen, eller den friske luften som kommer sigende direkte fra den amerikanske labradorkysten og trenger seg ned åndedrettssystemet og åpenbart gjør noe med den kjemiske balansen.

Eller kanskje det handlet om at vi nå hadde ankommet Europas ytterkant.

Øy-shopping

I tusenvis av år har mennesker kjempet for å overleve her. Keltere og vikinger, skotter og engelskmenn. I dag er bare et titall av Hebridenes totalt 500 øyer bebodd. De er preget av Atlanterhavets krefter, kystklipper polert til bisarre former, trær og mennesker som vokser sideveis med vinden, gressletter som synger stille, men konstant, i det urolige været.

En steinhard, nordlig skjønnhet preger Eigg, som i 1977 ble kjøpt av den engelske forretningsmannen Keith Schellenberg for 277.000 pund. Han svirret ifølge The Guardian rundt på øyas ene bilvei i en vintage Rolls-Royce som lokalbefolkningen til slutt satte fyr på i hans egen garasje, til hete overskrifter som «Scrambled Eigg» og «Burnt Rolls». Schellenberg, som mediene beskrev som fargerik og flamboyant, og som under OL i Cortina i 1956 var kaptein på det britiske tomannsboblaget, hadde i utgangspunktet planer om å bygge hytter og golfbaner, men motstanden var knallhard. En langdryg, kranglete prosess som startet i 1991, endte med at lokalbefolkningen, i partnerskap med The Highland Council og Scottish Wildlife Trust, kjøpte øya for 1,5 millioner pund i 1997.

Fremtidsvisjonene var av basal karakter, det skulle skapes liv og arbeidsplasser, sikres boliger og fellestjenester, plantes trær, bevares natur – men lite var mulig uten energi. Store, dampende dieselaggregater holdt lyspærene glødende. Men over flere år klarte innbyggerne, som ble stadig flere – med god hjelp av ideelle organisasjoner, samt EUs regionalfond – å samle 1,6 millioner pund, nok til å bygge verdens første off the grid-strømanlegg drevet på vann, vind og sol. Øyas barn skrudde på bryteren i 2008.

Den vakre øya har siden vært drevet av 95 prosent fornybar energi, hele øya er forvaltet i fellesskap, samfunnsforskere fra hele verden kommer for å studere. Gjennom europeisk innovasjonspolitikk har øyer generelt blitt sentrum for eksperimentering med nye energiteknologier. På en øy har man alle ingrediensene i et samfunn på en avgrenset plass. Funker det her, kan kanskje modellen oppskaleres til resten av samfunnet.

Skulle de neste to døgnene være en forsmak på resten av vårt liv, våre barns liv og Europas fremtid?

Nye kriser

Kjedsomheten ankom etter ti timer. Og den er det vel bare å omfavne. Vi hadde i forkant forsøkt å komme i kontakt med folk vi kunne intervjue, eposten var blitt sendt til alle Eiggs innbyggere – og «om noen vil snakke, hører dere fra dem».

Ingen tok kontakt.

Vi hadde syklet rundt og møtt kamerasky skotter, hyggelige var de jo, men vi skulle gjøre en jobb og satt nå, som to drukkenbolter, utenfor steinhytta vi hadde booket, foran en fjellkjede formet som en grusom underkjeve, like under bergtoppen Finger of God – Han viser regelrett en steinhard pekefinger til verden. Tre høner og et dusin tause villsauer kjempet om oppmerksomheten, og til vår forferdelse var øya også velsignet med reisens til nå beste 4G-signaler. Nyhetene strømmet inn, nå var det også gjødselkrise og hvetekrise – matvareprisene fortsatte å stige – ikke bare i taket, men gjennom taket, ifølge TV 2, og i VG svarte eksperter på om det nå var nødvendig å ta ut sparepengene sine i kontanter.

– Det er jo bare et problem for de som har sparepenger! For noen sutrekopper!

Fotografen svarte ikke. Det neste kvarteret dvelte vi i stedet ved personlige eiendeler som kunne skrives av på bedriftens reiseregning, en klassisk stortingsøvelse, kanskje, men hva faen skulle vi gjøre? Som nevnt, moralen var ikke særlig høy, og vi var kommet til undertegnedes fritidssko, kjøpt tre dager tidligere.

– Dem er jeg usikker på, hør med regnskap, sier fotografen.

Og mens dagen sank ned i Atlanterhavet, satte vi telefonene våre til ladning og stupte i seng.

Grønn energi

Hovedveien på Eigg er fem kilometer lang og beplantet med ett enslig trafikklys – ikke for å regulere trafikken, men for å varsle befolkningen når det begynner å bli lite strøm. Dagen etter var det grønt lys, blå himmel – solen kunne alene mate 64 kilowattimer energi inn Eiggs strømnett. Det kunne Neil Robertsen fortelle, en av seks deltidsansatte ved Eigg Electric; vi hadde vært heldige og fått omvisning i øyas aller helligste.

– Det er veldig bra til å være på denne tiden av året, sier Robertson og peker på dataskjermen.

– Og her ser dere forbruket. Klokken seks i morges brukte vi omtrent ingenting. Her, 07.40, skjer det noe. Det er da vi skotter koker te.

Energitilførselen er basert på tre fornybare kilder, vann, vind og sol, integrert i et stabilt, underjordisk høyspentnett, ute av syne for enhver – selv de fire vindmøllene, plassert under fjelltoppen An Sgùrr (390 meter over havet), skjemmer ikke naturen med sin beskjedne størrelse. Tre kraftgeneratorer som utnytter rennende vann om vinteren, gir opptil 100 kilowatt, mens solcellepanelene – hjertet i anlegget – kan mate 150 kilowatt inn i nettet. Når naturkreftene gir mer energi enn befolkningen bruker, skrus elektriske varmeovner i offentlige bygninger seg på. Dette holder forsamlingshus, restaurant, pub og kirkene varme gjennom vinteren.

For ikke å overbelaste systemet får hver husstand maksimalt fem kilowatt strøm, som tilsvarer å kjøre vannkoker og vaskemaskin samtidig. Bedrifter får det dobbelte. Alle har installert målere som viser forbruket; overskrider man grensen, venter straffegebyr på 20 pund.

– Det skjer nesten aldri, forteller Robertson.

De betaler 23 pence, tilsvarende 2,60 norske kroner per kilowattime. For tiden er dette fem pence lavere enn gjennomsnittet i det regulære strømnettet i Storbritannia.

– Men det viktigste for oss er jo at energien er ren.

– Men dere kjører ikke Tesla?

– Ikke nå, nei, men vi har ambisjoner om at også bilparken blir elektrisk, og at vi kan fase ut gasskomfyrer.

Husene varmes opp av solventilatorer og ved. Det siste året har de plantet 20.000 trær, og etablert en såkalt brenselsvirksomhet.

– Vi planter lerk til fyring og blant annet bjørk for å gjenskape den opprinnelige skogen.

Du rømmer ikke hit

Senere på dagen møter vi Robertson hjemme i hagen hans. Han er opprinnelig botaniker fra Edinburgh, men har bodd på Eigg i 30 år. Han og gartneren Dougal Toulan gjør klart for ny plantesesong.

– 70 prosent av tiden her på Eigg handler om å prøve å ikke ødelegge ting. Fikse bilen, inngangsdøren, skru litt her og grave litt der.

På bakken ligger en avrevet fot fra et mystisk dyr.

– En sau, sier Dougal Toulan og kaster den til hunden.

– Hva skjedde med sauen?

– Vi drepte den og la den i fryseren.

Toulan bor gratis i en campingvogn mot at han hjelper til med diverse på småbruket. Det viltre håret og massive skjegget fjernes én gang i året, samtidig som sauene klippes.

– Et vårtegn, sier han.

Vinteren er en tid å komme seg gjennom her. Fra april kommer turistene.

– Og i september er vi lei, gleder oss til vinteren igjen.

Som deleiere av øya, ressursene og energien, må Eiggs innbyggere trolig jobbe hardere enn fastlandsskotter for å sikre at fellesskapets velvære er like viktig som individets.

– Følelsen av dette fellesskapet og tryggheten betyr alt, sier Neil Robertson.

Glemte vi kanskje å diskutere selvforsyning og sikkerhet i Norge under liberaliseringen av kraftmarkedet på 90-tallet, da energi ble en vare man kunne selge? En vindmølle må jo ikke være 200 meter høy. Eller forblir Eiggs modell uoversettelig i et storskalasamfunn?

– Livet her har da noen baksider?

– Å ja, humrer Robertson.

– Det kan være veldig hardt for parforhold, for eksempel.

– Så jeg rømmer ikke hit med kona?

– Du bør ikke rømme hit i det hele tatt. De som rømmer fra fastlandet, drar som regel med seg de samme problemene, og du får de samme nyhetene som hjemme. Kommer du hit fordi du flykter fra noe, tipper jeg du flykter hjem igjen like raskt.

Neil Robertson har dager som er tunge. Da går han opp bak gården og ser ut over havet.

– Norge er også et vakkert land, sier han.

– Jeg har vært der flere ganger, minner veldig om Skottland.

Fornorskingen

Nettopp! Vi hadde vært i Skottland i fem dager, og det var ikke til å komme bort ifra: Det minnet veldig om Norge, uten trær. Og jo mer vi leste om det, desto flere vi snakket med, fagfolk og legmenn, slo det oss at skottenes store prosjekt – å gjenskape en villere, mer komplett natur – handlet litt om å etterligne Norge.

På 70-tallet, da de skulle reintrodusere havørnen i Skottland, fikk de ørn fra Nordland.

Da de i 2008 skulle reintrodusere beveren, fikk de gnagere fra Telemark.

Og det som i flere rapporter brukes som referansenatur for Det skotske høylandet nå, er den geologisk og klimatisk like naturen i Vest-Agder, Hordaland og Rogaland.

Duncan Halley, en kjent norsk-skotsk naturforsker som vi hadde en lang prat med, mener Norge – på generelt grunnlag – kan forklares slik:

– Norge er trolig verdens minst verste land.

Huleboere

Vi hadde nå funnet en hule nede ved klippene på sydspissen av Isle of Eigg, så langt vekk vi kunne komme – et bortgjemt sted, en dyp, mørk grotte, trolig det sikreste stedet i Europa for tiden.

Men så var det denne forbannede telefonen, 4G og Google: Hulen kalles pinadø MASSACRE CAVE! På 1600-tallet gjemte 400 mennesker fra McDonald's-klanen seg inne i hulen, hadde fått nyss i at McLeod-klanen skulle angripe øya, og jaggu klarte McLeod-klanen å finne dem, sperret huleinngangen og røykte dem alle i hjel.

Håp, huler og religion, atomkraftverkenes metertykke vegger, rødvinens tap av minne: Ingenting beskytter oss lenger!

Håp, huler og religion, atomkraftverkenes metertykke vegger, rødvinens tap av minne: Ingenting beskytter oss lenger!

Nyhetene prellet av oss de siste timene. Nord-Korea hadde testet et nytt langdistansemissil, i Alpene snødde det rødt etter en sandstorm i Sahara – og kong Harald hadde fått korona. Men her og nå skjedde det ingen verdens ting. Ingen pling. Vi satte oss ned på en blankskurt stein. Kanskje hadde vi gått litt lei hverandre. Begge fiklet med telefonen, som om vi nå håpet på dramatiske nyheter å fylle sjelen med. Den umettelige sjelen. Var vi totalt ødelagte?

– Vet du hvorfor klokken i ostebutikken går feil, spurte fotografen til slutt.

– Hæ?

– Det er en vits.

– Hvorfor klokken i ostebutikken går feil?

– Ja.

– Nei, jeg vet ikke.

– De hadde ikke stilton.

Kilder: Wildland, Woodlandtrust, Nature Scot og bakgrunnssamtaler med Duncan Halley, Norsk institutt for naturforskning, John Linnell, Norsk institutt for naturforskning, Mikaela Vasstrøm, Universitetet i Agder og Tomas Moe Skjølsvold, NTNU.

D2 er Norges viktigste magasin for kultur og livsstil. Meld deg på vårt nyhetsbrev her.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.