Lesbisk byvandring i Oslo, Sofia Hultin, «I'm Every Lesbian», Munchmuseet i bevegelse

En søndag midt i juni samlet et hundretall mennesker seg foran et stort pastellfarget kart som var hengt opp på fasaden utenfor Munchmuseet. Med 41 avmerkede punkter lignet det et slags megalomant skattekart. Det var en variert forsamling, i alder, etnisitet og bekledning, men flesteparten var kvinner, mange av dem kortklipte.

– Jeg har tatt med ekstra vannflasker og plaster, om det skulle trengs, sa den svenske kunstneren Sofia Hultin (34), og så litt bekymret bort på en gjeng hvithårete damer med tursekker.

De siste tre årene har hun gjennomført kunstprosjektet «I'm Every Lesbian» i en rekke europeiske byer, deriblant Tirana i Albania, Beograd i Serbia og Tensta, en forstad til Stockholm. Prosjektet tar form som en byvandring: Hultin samler inn historier fra lokale lesbiske, plasserer dem ut på kartet, og gjenforteller dem i jeg-form. I sommer står Oslo for tur.

Første stopp var Hagegata 22 på Tøyen. De rundt 140 oppmøtte stimlet sammen rundt guiden, Lara Okafor. Her bodde skredderen Willy, fortalte hun, i et treetasjes bygg med verksted i første, som nå er revet. Hver onsdag, gjennom 1960 -og 70-tallet, åpnet han huset sitt for Oslos homofile og lesbiske, da de ikke hadde mange andre trygge steder å treffes. De pratet, drakk øl og kaffe.

– Det var ikke mer komplisert enn det, men det var et møtested, sa Okafor.

– Det er utrolig hvor mye noe sånt kan bety.

Ta plass

– Prosjektet handler mye om å løfte frem de som har vært usynliggjort, sa Hultin.

Det var noen dager før den første guidede byvandringen skulle gjennomføres. Hultin hadde ankommet Munchmuseet i regnet, kledd i en stor skjorte, caps og briller, sammen med kjæresten Sara og kuratoren Natalie Hope O'Donnell. Nå drakk hun grønn te i kafeen.

Menn, forklarte hun, har ikke overraskende tatt størst plass, også i LHBT-bevegelsen.

– Det er i tillegg et økonomisk spørsmål, menn har hatt mer kapital til å treffes ute. Mange lesbiske har truffet hverandre hjemme, i leiligheter, det gjør det også vanskeligere å dokumentere den offentlige historien deres.

Natalie O'Donnell nikket. Den norske kuratoren er ansvarlig for det fireårige kunstprogrammet «Munchmuseet i bevegelse», en rekke midlertidige kunstprosjekter som vil finne sted i området mellom det nåværende museet på Tøyen og det nye museet i Bjørvika. «I'm Every Lesbian» er først ut.

– Det er først og fremst et kunstprosjekt, ikke et historisk prosjekt, påpekte O'Donnell.

– Samtidig, hvis ingen stiller disse spørsmålene kommer historiene til å dø.

Eget rom

I ett år har Hultin reist frem og tilbake til Oslo for å gjøre intervjuer med totalt 30 personer, i ulik alder, med ulik bakgrunn og varierende kjønns- og seksuell identitet. Historiene er mange og vidtfavnende, fra Skeive Seoul Sisters, en klubb for norske lesbiske adoptivbarn fra Sør-­Korea, til 16-åringen som løy om at hun dro på telttur med Rød Ungdom, men som i virkeligheten var i Oslo med Rosa Rebeller, til paret som møttes på en av «kvinnekveldene» i Venstres hus på 1970-­tallet, ­mistet hverandre og fant tilbake 27 år senere, ­etter et tilfeldig møte på t-banen: «Det viste seg at vi bodde i samme blokk.»

Den «offisielle» lesbiske historien – viktige møte­plasser, foreninger, politiske organisasjoner – er ­inkludert, gjerne som bakteppe, men vekten er lagt på personlige erfaringer: kjærlighetsrelasjoner, vennskap, ut-av-skapet-historier.

– Hvorfor valgte du å fortelle disse historiene i form av en byvandring?

– Det handler mye om at menn tradisjonelt har hatt, og fortsatt har, større bevegelsesfrihet i ­offentlige rom. Å plassere disse historiene som har blitt usynliggjort, og plassere dem i det patriarkalske rommet er en skeiv feministisk strategi fra min side. Jeg vil at historiene skal få lov til å ta fysisk plass, bre seg utover, sa Hultin.

Da homofili fortsatt var forbudt ved lov, og regnet som en psykiatrisk diagnose, pleide lesbiske og homofile å samle seg på Ormsund Roklubb på Malmøya, der de hadde fest en gang i måneden hvor «mennene gråt og jentene sloss,» som det heter i en av beretningene. Skillet mellom møtested og gjemmested ble av nødvendighet visket ut. – Det blir veldig symbolsk å ta historiene ut i det offentlige rom, sa Hultin.

Jeg og vi

Hultin har lenge interessert seg for jeg-formen, og det hun kaller å «sample andre menneskers historier for å fortelle noe nytt.» – Jeg-formen handler om å velge hvem man allierer seg med, sa hun.

– Det som trengs i dag er solidaritet med grupper som ikke har det så bra. Det er mange i den vestlige LHBT-bevegelsen som har en forestilling om at «vi har det bra,» men da vil jeg spørre, hvem er det dere snakker om når dere sier «vi»? Da homofile fikk inngå ekteskap i kirken, var det mange som tenkte kampen var over, men åpenbart er det mange saker som gjenstår som handler om rase, transfobi, islamofobi, klasseskiller.

Første gang hun gjennomførte «I'm Every Lesbian» var i 2013, i Tirana, Albania, der LHBT-bevegelsen kun er syv-åtte år gammel, og fortsatt veldig utsatt.

– Albania har vært kommunistisk og isolert fra ­resten av Europa. Det er en utrolig patriarkalsk kultur, samtidig som det finnes mye nysgjerrighet rundt LHBT-spørsmål, sa Hultin.

Vinteren etter reiste hun til den serbiske hovedstaden Beograd, som i 2001 så deltagerne av byens første Pride-festival bli angrepet av voldelige ­demonstranter. Teksten herfra består av fem ulike stemmer som prater nesten i munnen på hverandre, som alle har sin helt egne historie å fortelle, en som bryter sterkt med den som ble fortalt av offisielle styresmakter, som aldri gjorde noe for å rettsforfølge de 30 mennene som ble arrestert etter ­angrepet.

– Normativ historieskrivning har blitt skrevet av og for hvite, privilegerte menn, som har hatt makt i samfunnet, sa Hultin.

– Det er jo en ekstremt smal del av historien. Det jeg forteller er en like smal, like subjektiv, men også like viktig del av historien.

Nye guidede turer finner sted 7. og 20. august. I mellomtiden kan hvem som helst laste ned lydsporet på mobilen, få et lommekart på museet og gå turen på egenhånd.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.